Når fa­mi­li­en blir en be­drift

Dagsavisen Fremtiden - - Kultur -

små­prat, og fore­stil­lin­gens for­eld­re stre­ver med pro­ble­mer som i høy­es­te grad er selv­på­lag­te i-lands­pro­ble­mer. Jeg opp­le­ver fak­tisk ikke pro­ble­me­ne som re­el­le, de kun­ne fint va­ert unn­gått hvis for­eld­re­ne had­de tenkt seg om en gang el­ler to.

Det­te re­la­sjons­dra­ma­et hand­ler om de bed­re be­mid­le­de fa­mi­lie­ne, de som har råd til en au pair for ek­sem­pel, de som fak­tisk har to full­tids­inn­tek­ter, som har for mye av alt bort­sett fra tid, og ikke kla­rer å prio­ri­te­re. Men «pro­ble­me­ne» de­res set­tes ikke or­dent­lig inn i en stør­re sam­men­heng, psy­ko­lo­gisk el­ler sam­funns­mes­sig. Så selv når tre gutte­so­pra­ner fra Sølv­gut­te­ne av­slut­ter det hele, som en slags dår­lig sam­vit­tig­het per­soni­fi­sert i tynne, tynne sølv­stem­mer, så gri­per det­te meg fort­satt ikke i hjer­te­røt­te­ne. Jeg sav­ner en kla­re­re ner­ve og mo­ral (ja da), en ty­de­li­ge­re stem­me både i tekst og regi, og en vil­je til å slå litt har­de­re, set­te ting mer på spis­sen, gjø­re det mer ra­di­kalt.

«Jeg er ikke her» er en små­mor­som og sjar­me­ren­de fore­stil­ling, men den slår ikke or­dent­lig fra seg som sam­funns­kri­tikk. Ve­ga Sce­ne, som i 2018 får vi­sings­lo­ka­ler i et split­ter nytt scene­hus, tar sik­te på å pro­du­se­re sam­funns­kri­tisk og en­ga­sjert tea­ter. Hur­ra for det, men da må det mer til enn små­plud­ring, tids­klem­me og blei­er.

Skue­spil­le­re på en cat­walk i «Jeg er ikke her», en små­mor­som fore­stil­ling som lan­se­rer nye Ve­ga Sce­ne. FOTO: BIR­GIT SOLHAUG/VE­GA SCE­NE

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.