HE­GE ULSTEIN

Kan vi va­ere helt sik­re på at retts­sta­ten tå­ler mø­tet med de al­ler gru­soms­te for­bry­tel­se­ne?

Dagsavisen Fremtiden - - Forside - HE­GE ULSTEIN Kom­men­ta­tor Twit­ter: @he­ge­ul­stein he­ge.usltein@dags­avi­sen.no

Kan vi va­ere helt sik­re på at retts­sta­ten tå­ler mø­tet med de al­ler gru­soms­te for­bry­tel­se­ne?

En dom­stols vik­tigs­te funk­sjon er å gå gjen­nom be­vi­se­ne i en sak og fri­fin­ne el­ler døm­me den til­tal­te. Den skyl­di­ge skal få sin for­tjen­te straff. Den uskyl­di­ge skal gå fri.

I til­legg har dom­sto­len en an­nen funk­sjon. En retts­sak og en dom skal gi svar. Og dom­men skal fun­ge­re som et slags punkt­um, slik at ofre, på­rø­ren­de og i en­kel­te til­fel­ler en hel na­sjon kla­rer å gå vi­de­re. Det me­nings­løse blir litt mind­re me­nings­løst.

I den fers­ke ro­ma­nen «Ber­ge» pe­ker for­fat­ter Jan Kja­er­stad på hvor­dan det­te øns­ket om sam­men­heng, be­ho­vet vi har for at selv gru­som­me for­bry­tel­ser må ha en el­ler an­nen form for «me­ning», kan kom­me i vei­en for sann­he­ten. Bo­ka om­ta­les som den førs­te vir­ke­lig gode ro­ma­nen om 22. juli. Mord­gå­ten i for­tel­lin­gen blir opp­klart, men når sis­te punkt­um set­tes vet le­se­ren fort­satt ikke om his­to­ri­en en­der med at sann­he­ten kom­mer for en dag el­ler om «dra­pe­ne får en for­ståe­lig lo­gikk» og «ak­sep­tab­le år­sa­ker og virk­nin­ger». Det er nem­lig ett av to.

Den­ne de­len av Kja­er­stads ro­man spei­ler de­bat­ten om til­reg­ne­lig­he­ten i retts­sa­ken etter ter­ror­an­gre­pe­ne i 2011, der det ikke kun­ne va­ere tvil om at gjer­nings­man­nen var al­vor­lig psy­kisk syk. Han ble li­ke­vel fun­net til­reg­ne­lig og dømt til feng­sel. Ret­ten fant at han ikke var psy­ko­tisk i gjer­nings­øye­blik­ket. For man­ge vil­le det mot­sat­te ikke va­ert til å ba­ere. Det vil­le va­ere vans­ke­lig å slå seg til ro med at så gru­som­me og po­li­tisk mo­ti­ver­te ter­ror­hand­lin­ger ba­re skul­le va­ere en gal manns verk. Sto­re de­ler av dis­ku­sjo­nen om retts­psy­kia­ter­ne og til­reg­ne­lig­hets­spørs­må­let bar preg av nett­opp det.

Før 22. juli 2011 var en an­nen mann blant Nor­ges mest for­hat­te. Vig­go Kris­ti­an­sen ble dømt til 21 års for­va­ring etter de gru­som­me over­gre­pe­ne og dra­pe­ne på ti år gam­le Le­na Slø­g­e­dal Paul­sen og åtte år gam­le Sti­ne So­fie Sør­strø­nen i Bane­heia. Ka­me­ra­ten hans, Jan Hel­ge An­der­sen, ble dømt til 17 år i feng­sel.

Un­der retts­sa­ken ble Kris­ti­an­sen fram­stilt som den do­mi­ne­ren­de gjer­nings­man­nen, både i retts­sa­len og i pres­sen. Han had­de en bak­grunn som ut­age­ren­de og vol­de­lig ung­dom. Folk var redd ham. Han var sva­ert stygg i kjef­ten, han had­de tra­kas­sert kvin­ner sek­su­elt, han had­de dre­vet med kik­king, han var opp­tatt av por­no og av å kle seg ut som mi­li­ta­er. Han had­de tru­et folk med kniv, og han had­de for­gre­pet seg på en jen­te på ba­re sju år da han selv var i tid­li­ge ten­år. Han had­de en hjerne­ska­de, en så­kalt Mi­ni­mal Brain Da­ma­ge, et skum­melt opp­syn og et skrem­men­de «faen­skaps­blikk». Han var, kort for­talt, det per­fek­te mons­te­ret. An­der­sen var etter­dil­te­ren, den for­sik­ti­ge og stil­le gut­ten som ble pres­set til å va­ere med.

Det­te har va­ert for­tel­lin­gen om Bane­heia i 17 år.

Den­ne uka kom bo­ka «Dra­pe­ne i Bane­heia. To his­to­ri­er. En sann­het». Der skri­ver for­fat­ter Bjørn Olav Jahr, tid­li­ge­re Skup-vin­ner, at Kris­ti­an­sen er uskyl­dig dømt. Jahr pe­ker på at Vig­go Kris­ti­an­sen he­le vei­en har sagt at han ikke var med på for­bry­tel­sen. Det fin­nes in­gen tek­nis­ke be­vis mot ham. «Jan Hel­ge An­der­sen vold­tok og drep­te Le­na Slø­g­e­dal Paul­sen og Sti­ne So­fie Sør­strø­nen i Bane­heia fre­dag 19. mai 2000. Vig­go Kris­ti­an­sen gjor­de det ikke». Det er Jahrs glass­kla­re kon­klu­sjon etter å ha gått gjen­nom alle sa­kens do­ku­men­ter.

Jahrs vik­tigs­te po­eng er at Vig­go Kris­ti­an­sen mo­bil­tra­fikk, holdt opp mot dek­nin­gen til base­sta­sjo­nen ved hjem­met hans, klart vi­ser at han ikke kan ha va­ert på åste­det da ugjer­nin­ge­ne ble be­gått. Jahr om­ta­ler det­te som et fri­fin­nen­de be­vis. Men rap­por­ten om den­ne mo­bil­tra­fik­ken ble ald­ri en vik­tig del av sa­ken. I til­legg me­ner Jahr at Dna-be­vi­se­ne og pro­fi­le­rin­gen pe­ker på én, ikke to gjer­nings­menn. Og at Jan Hel­ge An­der­sens for­kla­ring, det enes­te som knyt­ter Kris­ti­an­sen til dra­pe­ne, er full av usann­he­ter og usann­syn­lig­he­ter.

Mo­ren til Jan Hel­ge An­der­sen vil an­mel­de lek­ka­sje­ne av do­ku­men­te­ne som bo­ka byg­ger på. Fle­re av de på­rø­ren­de er opp­rør­te over at bo­ka i det he­le tatt kom­mer ut. De vil at sa­ken skal va­ere over.

Det er vel­dig lett å for­stå dem. Men når det er skapt så so­lid usik­ker­het om dom­men, kan ikke retts­sta­ten leve med at sa­ken ikke gjen­opp­tas. Til det er Jahrs funn for ster­ke.

I VG skri­ver avi­sens tid­li­ge­re kom­men­ta­tor Lars Ny­gaard, som selv dek­ket Bane­heia-sa­ken, at Gjen­opp­ta­kel­ses­kom­mi­sjo­nens av­vis­ning av Kris­ti­an­sens sak i seg selv vi­ser at han ikke har nye be­vis. Pro­ble­met er ba­re at uskyl­dig døm­te tid­li­ge­re har hatt sto­re pro­ble­mer med å nå fram med sine sa­ker. Det gjel­der blant an­net Per Li­land og Fritz Mo­en. Beg­ge ble til slutt fri­fun­net, Mo­en etter sin død.

Ny­gaard ar­gu­men­te­rer blant an­net slik mot Bjørn Olav Jahrs øns­ke om å få sa­ken opp på nytt: «In­gen i Nor­ge vil tro el­ler ten­ke at Vig­go Kris­ti­an­sen er ut­satt for jus­tis­mord. I folks be­visst­het er det ikke rom for tvil. Han er ut­pekt som mons­te­ret som re­gis­ser­te vold­tekt og ut­før­te og be­ord­ret to plan­lag­te drap på barn på åtte og ti år. Der­et­ter ble li­ke­ne skjult un­der kvis­ter og kratt. Dom­me­re, jury­med­lem­mer og Gjen­opp­ta­kel­ses­kom­mi­sjo­nen er også folk. Fru Jus­ti­tia er ikke blind».

Her har Ny­gard et knall­sterkt ar­gu­ment. Men det er ikke et ar­gu­ment for å la sa­ken lig­ge, slik han la­ter til å tro. Det er et vik­tig ar­gu­ment for å ta den opp igjen. «Folks be­visst­het» om et «mons­ter» skal ikke veie tyng­re enn be­vis. Ikke hvis vi skal kal­le oss en retts­stat.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.