Ryk og reis

Dagsavisen Fremtiden - - Kommentar - HAN­NE MAUNO Jour­na­list i fe­ature­av­de­lin­gen Twit­ter: @dags­avi­sen han­ne.mauno@dags­avi­sen.no

«Nei, vi blir ikke med på det», sa et fa­mi­lie­med­lem (70). «Du skjøn­ner, vi drar til In­do­ne­sia på lør­dag». Han sa det i en ro­lig, hver­dags­lig tone, om­trent som om han ba­re for­tal­te oss at han skul­le en li­ten tur på hyt­ta.

Jeg lar den­ne 70-årin­gen va­ere en slags re­pre­sen­tant for seksti­åt­ter­ge­ne­ra­sjo­nen. Du vet, de som ble født i åre­ne rundt 1950, den høy­røs­te­de og selv­sik­re ge­ne­ra­sjo­nen som gjor­de så mye av seg på 70-tal­let. De var stu­den­te­ne, skole­ele­ve­ne og små­barns­for­eld­re­ne som gikk i de­mon­stra­sjons­tog mot Viet­nam­kri­gen og EEC, de satt rundt leir­bå­let med kasse­gi­ta­rer og sang: «The ti­mes, they are a-chaa­an­ging».

På 80-tal­let ble seksti­åt­ter­ne or­dent­lig voks­ne, de fikk makt og høye skul­der­pu­ter og ble rek­to­rer, råd­menn, for­fat­te­re, ord­fø­re­re og stats­rå­der. De holdt stand der oppe på mak­tens tin­de til langt utpå 2000-tal­let, og sat­te sitt ster­ke preg på sam­fun­net. Og jeg skal inn­røm­me at jeg har ir­ri­tert meg litt over for­eldre­ge­ne­ra­sjo­nen min. De tok jo så mye plass. De be­stem­te jo alt. Og de gjor­de så grun­dig opp­rør mot det be­stå­en­de at det ikke var mer opp­rør igjen til oss som kom etter.

Men nå har det blitt så stil­le fra seksti­åt­ter­ne. Og min teori er det det­te ikke ba­re skyl­des at man­ge av dem nå har truk­ket seg til­ba­ke fra yr­kes­li­vet, og blitt vel­stå­en­de tid­lig­pen­sjo­nis­ter. Nei: Grun­nen til at det er så stil­le rundt dem, er at de nes­ten ald­ri er hjem­me.

Jeg mer­ker det på pra­ten hos de seksti­åt­ter­ne jeg har rundt meg til dag­lig, og ikke minst på Face­bo­ok. «Var det så fint va­er som det­te i fjor høst? Ja, jeg vet jo ikke, for jeg var jo i Peru da». «Vi had­de det alt­så SÅ flott på Sri Lan­ka, du skal se all teen jeg har med hjem!». «Jeg vil gjer­ne bli med, men det spørs om vi har kom­met hjem fra Ba­li». Og om du spør om de vil på barne­bar­nets kor­kon­sert i fe­bru­ar, kom­mer det spakt og nø­len­de: «Eh ... det KAN hen­de at jeg er på sa­fa­ri i Afri­ka da». I ko­ret mitt er det gjer­ne for­fall blant seksti­åt­ter­ne for­di de skal hand­le jule­ga­ver i Dres­den, syk­le på Kre­ta el­ler rei­se med den trans­si­birs­ke jern­ba­nen til Bei­jing. Dag­lig kan jeg lese Face­bo­ok-opp­da­te­rin­ger fra en grup­pe av fa­mi­li­ens seksti­åt­te­re som er på crui­se jor­den rundt. De rap­por­te­rer be­geist­ret om champag­ne­cock­tai­ler i Rey­kja­vik, Se­att­le og Ho­no­lu­lu.

Du har skjønt det: Jeg er selv­sagt skik­ke­lig mis­un­ne­lig på seksti­åt­ter­ne. Det er jo de som le­ver det gode liv som frie men­nes­ker, mens vi and­re støv­su­ger, stres­ser på jobb, el­ler hand­ler fiske­ka­ker på Coop. Først stakk alt­så seksti­åt­ter­ne av med ge­ne­ra­sjons­opp­rø­ret vårt, nå stik­ker de ut på ekso­tis­ke fe­rier ver­den rundt, mens de lar oss sit­te igjen her med all hver­dag­s­tri­s­tes­sen.

Men for å si­te­re en seksti­åt­ter­vise: «Ei ny tid kom­mer sjøl om fjellan står». En dag er det jeg som sit­ter på dekk og drik­ker champag­ne­cock­tai­ler, med stø kurs for Ho­no­lu­lu.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.