N med en mi­sjon

Dagsavisen Fremtiden - - Helg -

sexis­me og kvinne­hat, og hvor­dan hun har stått i det­te gjen­nom et langt liv i kre­ven­de job­ber. Hun be­skri­ver pre­sist de dob­le stan­dar­de­ne kvin­ner mø­ter: Hvis du er tøff, er du vans­ke­lig å like.

Hvis du er myk, er du ikke la­get for stør­re opp­ga­ver. Hvis du job­ber hardt, så er du for lite fa­mi­lie­ori­en­tert. Og så vi­de­re. Hun på­pe­ker hvor­dan det er de mas­ku­li­ne stan­dar­de­ne for makt, kraft og suk­sess som fort­satt gjel­der, blant an­net når det gjel­der stemme­bruk.

Hun søk­te for ek­sem­pel eks­pert­hjelp for å bed­re tak­le stør­re for­sam­lin­ger. For når energi­ni­vå­et går opp blant pub­li­kum, de ro­per, støy­er og gle­der seg, og mann­li­ge po­li­ti­ke­re kun­ne heve stem­men med gla­de til­rop til­ba­ke, så ri­si­ker­te hun at stem­men hen­nes kun­ne bli pipe­te og «kvin­ne­lig» hvis hun gjor­de det sam­me.

«Si meg», sa hun til eks­per­ten, «har du noen ek­semp­ler på en kvin­ne i of­fent­lig­he­ten som har klart å gjø­re det­te med suk­sess – som har møtt en stor og ener­gisk for­sam­ling med en myk og dyp stem­me?». Det had­de han ikke. Gjen­tat­te gan­ger skri­ver Clin­ton at hun ang­rer på at hun ikke slo til­ba­ke har­de­re, at hun var for vel­opp­dra­gen i møte med urett­fer­dig be­hand­lin­gen. En­ten det var da NBCS Matt Lau­er spur­te hen­ne mer om e-post­ser­ve­re enn om in­ter­na­sjo­nal po­li­tikk i en de­batt som var meldt å hand­le om sist­nevn­te (s. 218), el­ler da Trump hang over skul­de­ren hen­nes midt un­der den and­re pre­si­dent­kan­di­dat-de­bat­ten i valg­kam­pen (s. 136). Hvor­for sa jeg ikke «Back up, you cre­ep!» und­rer hun.

Hun hø­res ut som stem­men til ge­ne­ra­sjo­ner med vel­dig flin­ke unge jen­ter som tror at de ikke kan sva­re frekt til­ba­ke når noen prø­ver seg. Jo da, Clin­ton, du kan det.

Men det fin­nes noen hår­fine ba­lanse­gan­ger her, som jeg skul­le øns­ke hun del­te sine tan­ker om. For hva tror hun vil­le skjedd hvis hun vis­te sitt ra­se­ri? Vil­le tem­pe­ra­men­tet blitt for­stått? Vil­le ag­gre­sjo­nen blitt til­gitt? Vil­le fle­re kon­fron­ta­sjo­ner talt til hen­nes for­del, el­ler ba­re blitt brukt som be­vis på at hun egent­lig ikke var av det ma­te­ria­let pre- si­dent­kan­di­da­ter bur­de va­ere av? Jeg tror dess­ver­re det sis­te.

Der­for har jeg sym­pa­ti med hen­nes ir­ri­ta­sjon over at hun ikke sa det hun egent­lig føl­te i dis­se si­tua­sjo­ne­ne. Men la­e­rings­ver­di­en vil­le va­ert stør­re hvis hun også had­de drøf­tet uli­ke stra­te­gi­er for å hånd­te­re sli­ke si­tua­sjo­ner, spilt dem helt ut for oss, vist hva hand­lings­rom­met fak­tisk er. For også Clin­ton har et stør­re emo­sjo­nelt re­gis­ter enn ba­re «flink og ver­dig» el­ler «tem­pe­ra­ments­full og ir­ri­tert».

Hva om hun had­de snudd seg og spurt: «Hva hen­ger du her for?» til Trump mens han sto bak hen­ne. El­ler om hun had­de sagt med me­get­si­gen­de stem­me: «Bak en­hver suk­sess­full kvin­ne, står en forbi­gått mid­del­må­dig mann», før hun gikk vi­de­re i sitt eget re­son­ne­ment. Da vil­le kan­skje ikke bil­det av ham i bak­grun­nen va­ert så «cre­epy» len­ger, ba­re pa­te­tisk.

Jeg vet ikke. Men jeg skul­le likt å vite hva Clin­ton tenk­te om det­te. Et sted i bo­ka (s. 111) skri­ver hun at hun kun­ne fylt en hel bok med sine er­fa­rin­ger som kvin­ne i po­li­tik­ken. Det hå­per jeg hun gjør en dag, for den bo­ka vil jeg gjer­ne lese.

FOTO: TIMOTHY A. CLARY/NTB SCAN­PIX

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.