«Glem meg», sa Alex’ mam­ma

• «Årets bok» i Sve­ri­ge

Dagsavisen Fremtiden - - Kultur - Gerd.elin.sand­ve@dags­avi­sen.no

■ GERD ELIN STAVA SAND­VE

■ SIRI ØVERLAND ERIK­SEN (FOTO)

«Glem meg» he­ter Alex Schul­mans bok om å vokse opp med en mor som drik­ker. En mor som hol­der fa­sa­den utad, om­sver­met og smart og i god jobb, men som ikke mak­ter å ta seg or­dent­lig av de tre søn­ne­ne sine, ver­ken prak­tisk el­ler emo­sjo­nelt. Hun or­ker ikke all­tid å els­ke dem. Bo­ka er skrevet etter at mo­ren døde. I Sve­ri­ge har den solgt i 200.000 ek­semp­la­rer, og ble ny­lig kå­ret til «Årets bok» av svens­ke le­se­re.

– Jeg måt­te ven­te. Mam­mas drik­king var en hem­me­lig­het som måt­te be­va­res for en­hver pris. Det var uten­ke­lig å snak­ke om det, enda mer å skri­ve bok, før hun døde, sier Alex Schul­man til Dags­avi­sen.

Medav­hen­gig

Slik er det å va­ere det som kal­les medav­hen­gig, alt­så pre­get av et fa­mi­lie­med­lems rus­av­hen­gig­het. Schul­man voks­te opp med å lis­te seg rundt og håpe at det gikk an å få kon­takt med mam­ma. Han hjalp hen­ne å skaf­fe al­ko­hol slik at hun skul­le hol­de seg sta­bil. Glad. In­gen for­tal­te ham noen­sin­ne at mam­mas usta­di­ge hu­mør og plut­se­li­ge av­vis­ning av ham og brød­re­ne ikke var de­res feil. – At mam­ma døde, be­tyr ikke at jeg er fri. Jeg er frem­de­les medav­hen­gig, pre­get av mam­mas drik­king. Men jeg kan be­stem­me meg for at det hjel­per å snak­ke om det. At jeg blir litt fri­ere av det. Selv om jeg he­le tida vak­ler. Var det rett å skri­ve det­te? Skit­ner jeg til hen­nes min­ne? «Du bur­de skam­me deg!» rop­te en eld­re kvin­ne til meg et sted jeg snak­ket om bo­ka. Men jeg lan­der på at det er min his­to­rie. Vik­tig for meg, sier han.

Ra­sen­de mor

«Glem meg» star­ter med at Alex Schul­man og en av brød­re­ne er på vei til fa­mi­li­ens hyt­te, der mo­ren sit­ter og drik­ker. Den tred­je bro­ren har for­latt hen­ne der i sin­ne, etter at hun har opp­ført seg skik­ke­lig dår­lig mot ham og fa­mi­li­en. Ikke så len­ge før har Alex en­de­lig sam­let alt sitt mot og for­talt mo­ren at hun har et al­ko­hol­pro­blem. At hun tren­ger hjelp. Mo­ren er ra­sen­de. «Deg snak­ker jeg ikke med», er alt hun har å si ham. Jul­af­ten nek­ter hun å kom­me. «Glem meg» er bud­ska­pet da.

– «Glem meg» er his­to­ri­en om en gutt som leng­ter etter mam­ma­en sin, som ikke or­ker å els­ke ham. Jeg hå­per den fun­ge­rer her i Nor­ge også, hvor jeg er helt ukjent. At det ikke er noen slad­der­his­to­rie, men en for­tel­ling om leng­sel og savn, om en gutt som ikke for­står hva feil han har gjort for at mam­ma­en har slut­tet å els­ke ham.

Ur­his­to­ri­en

I Sve­ri­ge er Alex Schul­man kjent fra før, som blog­ger, podkas­ter, spal­tist og pro­gram­le­der, samt for­fat­ter av to and­re bø­ker: en om kja­er­lig­he­ten til fa­ren, en om kja­er­lig­he­ten til kona. Både mo­ren og mor­fa­ren had­de også pro­fi­ler­te job­ber, mor­fa­ren som for­fat­ter og mo­ren som pro­gram­le­der og si­den in­for­ma­sjons­sjef i na­e­rings­li­vet.

– Mitt lit­te­ra­ere pro­sjekt er at jeg ut fra meg selv for­tel­ler om ting and­re kan­skje kjen­ner seg igjen i. Jeg har for­talt om «alt», i bø­ker, spal­ter, blogg­inn­legg, scene­fore­stil­lin­ger. Men he­le tida har jeg unn­ve­ket kjer­nen i det he­le: mors drik­king. Det er ur­his­to­ri­en, som alt sprin­ger ut fra.

Men hva skjer nå, når han har delt ur­his­to­ri­en? Vil det gjø­re det let­te­re å leve vi­de­re? «Glem meg» hand­ler mye om sen­ska­de­ne man får av en usik­ker opp­vekst. Den grunn­leg­gen­de utrygg­he­ten. Alex Schul­man har selv tre barn, med sin tred­je kone. Hvor­dan snu tren­den, og gi bar­na en an­nen, mye tryg­ge­re opp­vekst enn man fikk selv?

– Det der ten­ker jeg på man­ge gan­ger dag­lig. Det er selve skrek­ken for meg, at det ikke skal gå an å bry­te med ar­ven. Jeg er su­per­be­visst. Går i te­ra­pi. Prø­ver å la­ere. Men det er vans­ke­li­ge­re enn man skul­le tro, å end­re et møns­ter.

Kald skøy­ting

Han kom­mer med et kon­kret ek­sem­pel:

– Jeg ble ut­satt for det man på te­rapi­språ­ket kal­ler «fy­sisk neglekt». Det be­tyr at in­gen hjalp meg med prak­tis­ke ting. In­gen sa jeg skul­le byt­te tru­ser el­ler sok­ker, så det gjor­de jeg ikke. Jeg du­sjet ald­ri, pus­set ald­ri ten­ner, gikk all­tid i for tyn­ne kla­er. Don­geri­jak­ke midt på kal­des­te vin­te­ren, for ek­sem­pel. I en bro­sjy­re jeg les­te, var feil kla­er for års­ti­den spe­si­elt nevnt som ett av teg­ne­ne på at et barn kan­skje blir van­skjøtt. Det vet jeg. Jeg vet det vel­dig godt, at barn skal kles godt på. Men li­ke­vel: Vi var på skøyte­dag på sko­len med eldste­jen­ta mi Char­lie. Had­de hus­ket skøy­ter, varm drik­ke – alt, trod­de jeg. Helt til en la­erer kom bort og spur­te «eh, har ikke Char­lie over­trekks­buk­ser?». Og jeg så ut­over meng­den. En hel hor­de skøy­ten­de barn. Alle iført var­me, tjuk­ke over­trekks­buk­ser. Alle uten­om min dat­ter. Hun had­de jeans. Tyn­ne bein i tyn­ne buk­ser. «Å nei! Nå skjer det igjen!», føl­te jeg. Så selv om jeg kjen­ner til fe­no­me­net, kla­rer jeg ikke all­tid å bry­te.

Alarm for tann­puss

– Men det er vel ikke så rart, når du ikke la­er­te dis­se tin­ge­ne som barn?

– Nett­opp. Hver mor­gen og hver kveld piper alar­men i te­le­fo­nen min, for at jeg skal hus­ke å pus­se bar­nas ten­ner. Mam­ma kun­ne ikke va­ere mam­ma for­di hun hel­ler ald­ri had­de la­ert det av sine for­eld­re. Men man må jo gri­pe fatt i job­ben li­ke­vel. Prø­ve. Bli bed­re, kla­re mer.

Te­ra­pi hjel­per. Litt.

– Jeg har gått i te­ra­pi i ti år nå, men blir ald­ri fer­dig. Fø­lel­sen av selv­hat kom­mer fra opp­veks­ten. Viss­he­ten min om at jeg er verdi­løs. Det enor­me be­ho­vet for be­kref­tel­se. Min ab­so­lut­te ra­dar for fø­lel­ser i rom­met – jeg kan sit­te på en res­tau­rant og opp­fat­te at pa­ret tre bort borten­for snart kom­mer til å be­gyn­ne å krang­le, før de fak­tisk gjør det. Å opp­fat­te sli­ke sig­na­ler er en over­le­vel­ses­stra­te­gi. Man er he­le tida barn av en barn­dom. Dess­ver­re. Men det er ikke så mye å gjø­re med det hel­ler, an­net enn å prø­ve på ny. Så jeg kjem­per på!

Alex Schul­man voks­te opp med en mam­ma som drakk. Men det var hem­me­lig. Vel­dig hem­me­lig.

Jeg du­sjet ald­ri, pus­set ald­ri ten­ner, gikk all­tid i for tyn­ne kla­er.

Alex Schul­man, for­fat­ter

I «Glem meg» skri­ver Alex Schul­man om en mor som ikke or­ker å els­ke el­ler ta seg

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.