Med la­ere­ren i back­ing­ban­det

Dagsavisen Fremtiden - - Samfunn - PERNILLE VESTENGEN pernille.vestengen@dags­avi­sen.no

Hva får en ung­jen­te fra Trøn­de­lag til å be­gyn­ne å spil­le coun­try – du kom­mer ikke akku­rat fra pra­eri­en?

– Nei, men jeg er jo fra Stein­kjer da. Jeg voks­te opp i en fa­mi­lie der det all­tid var mye mu­sikk. For for­eld­re­ne mi­ne gikk det mye i 70-tal­lets stor­he­ter – fra Bee Ge­es og Beach Boys til Jo­an Ba­ez og Buf­fy Sain­te-ma­rie. Selv be­gyn­te jeg å skri­ve lå­ter som 10-åring. Si­den jeg er født i 1987 gikk det en stund i ty­pis­ke boy- og girl­band. Da jeg ble lei av den­ne opp­kon­stru­er­te popen, opp­da­get jeg mer or­ga­nisk og folk­in­spi­rert mu­sikk. Men det var på in­gen måte noe opp­rør å høre på coun­try alt­så. Det førs­te back­ing­ban­det jeg had­de be­sto av ung­doms­skole­la­ere­ren min og kom­pi­se­ne hans. Jeg ble in­spi­rert av folk som har lekt seg in­nen fle­re sjang­re, som for ek­sem­pel Jo­ni Mitch­ell og Leonard Co­hen. Beatles har fulgt meg hele li­vet, og den fan­tas­tis­ke sår­he­ten i stem­men til Em­mylou Har­ris har gjort va­rig inn­trykk.

Hen­der det du kun­ne ha øns­ket deg mer trygg­het?

– Både ja og nei. Det er langt fra noe A4-liv, og jeg har in­gen plan B. Men det fø­les ikke som jeg har noe valg. Det blir en livs­stil. Ban­det, som jeg be­gyn­te å rei­se med som 18-19-åring, er jo blitt fa­mi­lie. Vi men­nes­ker øns­ker oss all­tid en slags trygg­het. Men det­te er så spen­nen­de og ut­ford­ren­de at man blir litt av­hen­gig – det er en slags trygg­het i det også. Med team­et jeg job­ber med, og fa­mi­li­en min i Trøn­de­lag, som støt­te – fø­les det ikke så usik­kert li­ke­vel.

Du vant ta­lent­show­et «Ly­den av lør­dag» på NRK for ti år si­den. Har du noe råd til unge håpe­ful­le. – Hvis du har det i deg – og veit hva du bren­ner for, så tren­ger du ikke råd fra meg. Man bør imid­ler­tid va­ere klar over at det kan va­ere bein­hardt til ti­der – og at det kre­ves mye job­bing. Det­te li­vet er ikke for alle.

Hvil­ken bok har be­tydd mest for deg? – Jeg kom­mer all­tid til­ba­ke til Astrid Lind­gren. Hvis jeg får barn, vil jeg lese Lind­gren for dem.

Hva er du vil­lig til å gå i de­mon­stra­sjons­tog mot?

– Blant an­net mot hvor­dan vi tar imot flykt­nin­ger. Vi bør la­ere oss mer om in­klu­de­ring i det­te lan­det. Folk her le­ver i en bob­le og har det alt­for godt. Det vi­ses jo blant an­net i hvor­dan folk stem­mer. Vi må inn­se at det ikke be­tyr noe hvor folk kom­mer fra – at alle er like mye verdt og at vi alle de­ler sam­me klo­de.

Hvem vil­le du stått fast i hei­sen med? – Jeg sto en gang i en heis med Bryan Adams, vi sto ikke fast alt­så – men det var litt kleint. Jeg var rett til­ba­ke på Eg­ge ung­doms­sko­le, med «Please For­gi­ve Me» på an­leg­get, klam­me hen­der og et håp om at Ei­rik i 10. skul­le be meg opp til dans. Jeg fant ikke på noe å si til Adams. Egent­lig har jeg litt angst for hei­ser, så hvis jeg først sto fast had­de det va­ert bra å ha med seg no­en som kun­ne fått oss fort ut igjen.

Hva gjør deg lyk­ke­lig?

– Ikke stres­se, sen­ke skuld­re­ne og ikke ha noe jeg må gjø­re – el­ler noe jeg be­kym­rer meg for.

Hvem var din barn­doms­helt? – Mam­ma var og er fort­satt hel­ten min. Hun er en fan­tas­tisk dame. Men det var jo også Spice Girls en stund da.

Hva gjør du når du skei­er ut? – Spis og drekk, gjer­ne sam­men med ven­ner – og så bli sit­ten­de til langt på natt og høre på mu­sikk.

FOTO: FARTEIN RUDJORD

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.