Dans til teks­te­ne

Noen gan­ger er det like godt å lese om mu­sikk som å høre på.

Dagsavisen Fremtiden - - Nye Takter -

BOK

Synne Øver­land Knud­sen (red) «ENO 2017» Fan­fare Mu­sikk­ma­ga­si­net ENO (2010 – 2014) le­ver vi­de­re som år­bok. I sin tred­je år­gang her, som en mot­vekt til kri­tik­ken mot kri­tik­kens vans­ke­li­ge kår. Fra­va­e­ret av en dif­fe­ren­si­ert mu­sikk­pres­se har tatt bort man­ge av de leng­re re­flek­sjo­ne­ne rundt mu­sikk. I den­ne til­stan­den tren­ger vi ENO mer enn noen gang. «ENO 2017» har 200 si­der med for det mes­te lan­ge ar­tik­ler, og en rek­ke kunst­ne­res hel­si­des vi­su­el­le tolk­nin­ger av mu­sikk som har gjort inn­trykk det sis­te året.

«ENO 2017» er ikke ment å va­ere en bred gjen­nom­gang av året som hel­het. Ver­ken Ed She­eran, Taylor Swift el­ler Sigrid blir nevnt. Men tid­lig i boka kommer Eli­da Hø­egs es­say om årets mest spil­te låt i hele ver­den – «De­spaci­to» med Luis Fon­si og Big Dad­dy Yan­kee. Jeg har sett etter så godt som jeg kan, men har ikke fun­net en enes­te or­dent­lig sak om det­te fe­no­me­net i den etab­ler­te de­len av norsk pres­se, alt­så årets helt sto­re far­sott. Da var det vel på tide. Al­le­re­de her har «ENO 2017» hatt sin mi­sjon.

De faer­res­te av bi­drags­yter­ne skri­ver om mu­sikk til van­lig. Fle­re av dem kun­ne godt gjort det. Øyas dag­li­ge le­der Tord Krogtoft de­ler sin kunn­skap om mote­ret­nin­ge­ne i pop­bran­sjen. For­fat­te­ren Ma­ria Na­var­ro Ska­ran­ger har en god be­trakt­ning om et av årets beste al­bum, Lor­des «Me­lo­dra­ma». «Mu­sikk for hjerte­knus­te, dri­ta 20-årin­ger» he­ter den, og pir­rer nys­gjer­rig­he­ten til en som be­fin­ner seg litt uten­for den­ne ka­te­go­ri­en, men som også er sterkt fa­sci­nert av al­bu­met.

Fle­re sen­tra­le hen­del­ser i mu­sikk­året er med. Chris Cor­nells og Wal­ter Beckers død, De­pec­he Mo­des tur­né, Guc­ci Ma­nes come­back, Susan­ne Sund­før i Oslo Kon­sert­hus. Men her er også en rek­ke be­trakt­nin­ger om mu­sikk et godt styk­ke len­ger unna ho­ved­strøm­men. Og noen om enda stør­re tema.

Vi­deoen til Sop­hie Eli­ses vi­deo «All Your Fri­ends» ble møtt med til dels sterkt ra­sis­tis­ke kom­men­ta­rer på You­tube, og er ut­gangs­punk­tet for «Makt» av Emi­lio San­hueza, med pa­ral­lel­ler til Wein­stein-sa­ken og and­re #meto­o­his­to­ri­er. «Hun ak­sep­te­rer en ver­den ra­sis­ter øns­ker å for­hind­re» er en ube­ha­ge­lig på­min­nel­se mot slut­ten, men også en rea­li­tet som mu­sikk­jour­na­lis­tikk må kon­fron­te­re ut over de førs­te ny­hets­opp­sla­ge­ne.

«ENO 2017» får en gam­mel, gar­vet mu­sikk­jour­na­list til å stil­le spørs­mål om det er på tide å skjer­pe seg selv. Det er nes­ten be­tryg­gen­de at ENO også fin­ner plass til mer tra­di­sjo­nell mu­sikk­jour­na­lis­tikk, gjen­nom in­ter­vju­er med Bil­lie Van, Susan­ne Sund­før, Hajk og Smerz. Mer spen­nen­de er det imid­ler­tid når Thea Glen­ton Rak­nes skri­ver godt om seg selv, som in­struk­tør i AKKS, som solo­ar­tist, og som key­board­vi­kar hos Øys­ten Gre­ni og tromme­sla­ger for An­ne Lise Frøke­dal. Rett og slett PIO, «proff i Oslo», som de ka­ler seg selv, de som spil­ler hva som helst med hvem som helst. Kan­skje mu­si­ker­ne også skul­le skri­ve sa­ke­ne sine selv he­ret­ter …

Den mest tid­løse og an­ner­le­des sa­ken er Philip Ros­hau­ws rø­ren­de «els­ket og ha­tet»-be­trakt­ning om mu­sikkorps. Et­ter­or­det går til Ce­zi­nan­do, med en kort re­flek­sjon om nos­tal­gi, og å fin­ne sin plass i ver­den nå. 2017 er i alle fall snart for­bi. En gang i fram­ti­da kommer noen til å lese «ENO 2017» om igjen, og ten­ke at året slett ikke had­de va­ert så verst.

■ For or­dens skyld gjør vi opp­merk­som

En av man­ge vi­su­el­le tolk­nin­ger av 2017 i ENOS år­bok, av al­bu­met «Pret­ty Girls Like Trap Mu­sic» av 2 Chai­nz. ILLUSTRASJON: INGUNN DYBENDAL for ENO

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.