Hvis alle skal med

Dagsavisen Fremtiden - - Kronikk - MOR­TEN ERIK­SEN Dag­lig le­der At­las-al­li­an­sen ANDREW P. KROGLUND Skri­bent

BI­STAND: Vi har va­ert for nai­ve, rett og slett. Bi­stan­den må ha en ty­de­lig og klar prio­ri­te­ring.

Bi­stands­inn­sat­sen i ver­den må end­res, skri­ver Dagsavisen i et stort opp­slag den 6. fe­bru­ar, og vi­ser til en fersk rap­port fra Brook­ings-in­sti­tut­tet. Ar­tik­ke­len er vik­tig og hen­vi­ser til FNS nye ba­ere­kraft­smål. De er ennå ikke godt nok kjent blant folk flest. Men tar vi inn­over oss de 17 må­le­nes dy­pe­re bud­skap, snak­ker vi om å igang­set­te sam­funns­om­for­men­de re­for­mer på glo­balt nivå av en helt ny ka­rak­ter. Det be­tyr å inn­føre grep og stra­te­gi­er som vil ut­ford­re og om­for­me man­ge lands til­van­te må­ter å dri­ve so­sial­po­li­tikk og be­kjem­pe fat­tig­dom. Om­trent som da fat­tig­lan­det Nor­ge tok grep om egen ut­vik­ling.

FNS ba­ere­kraft­smål opp­sum­me­res ofte un­der det over­ord­ne­de må­let «Le­a­ving no one be­hind», som på godt norsk gjer­ne over­set­tes med «Alle skal med». Det be­tyr, i klar­tekst, å av­skaf­fe fat­tig­dom i alle dens for­mer, sik­re vel­stand for alle og be­skyt­te pla­ne­tens fram­tid. I ar­bei­det med det­te må­let ble FNS med­lems­land dess­uten eni­ge om at man først skal nå de som i dag lig­ger lengst etter. Det er på man­ge må­ter den nors­ke mo­del­len – dre­vet av vi­sjo­nen om det in­klu­de­ren­de og like­ver­di­ge sam­funn.

For å få til det­te må land med stor grad av ulik­het va­ere kla­re til å prio­ri­te­re og frem­skyn­de til­tak for de fat­tigs­te og de mest mar­gi­na­li­ser­te, både som in­di­vi­der og som grup­per. Det­te har va­ert gjort i fle­re land tid­li­ge­re, og med gode re­sul­ta­ter. I USA ble svar­te i en gitt pe­rio­de på 1960- og -70-tal­let bus­set til og gitt ad­gang til sko­ler i hvi­te om­rå­der, for å ut­jev­ne ut­dan­nel­ses­for­skjel­ler, kjent som «po­si­ti­ve discri­mi­na­tion/ af­fir­ma­ti­ve ac­tion». In­dia har i man­ge år hatt egne kvo­ter for kaste­løse, slik at de skal kun­ne ta ut­dan­ning og ras­ke­re ut­jev­ne so­sia­le for­skjel­ler. Det ek­sis­te­rer også uli­ke ini­tia­tiv i fat­ti­ge land som gir de mar­gi­na­li­ser­te de­le­ne av be­folk­nin­gen stør­re del av helse­bud­sjet­tet enn før. En­kel­te ur­fol­ks­grup­per har fått økt med­be­stem­mel­se på be­kost­ning av and­re. I Nor­ge har vi en egen lov som re­gu­le­rer en viss minste­an­del kvin­ner i sel­skaps­sty­rer.

Sli­ke grep er ra­di­ka­le om de nå bru­kes mer sys­te­ma­tisk for å nå FNS ba­ere­kraft­smål. At man prio­ri­te­rer først de som hen­ger lengst etter be­tyr at man ak­sep­te­rer, slik en stu­die fra den bri­tis­ke tenke­tan­ken Overseas Devel­op­ment Insti­tute (ODI) fra 2017 slår fast, at gårs­da­gens ideo­lo­gi med «trick­le down» ikke len­ger er gang­bar. Det var en po­li­tikk bygd på ide­en om at så len­ge mid­del­klas­sen blir ri­ke­re, vil også de fat­tigs­te tje­ne på det. Den har ikke lyk­kes. Men hva med Ki­na, vil de fles­te inn­ven­de. De er jo ver­dens størs­te suk­sess­his­to­rie når det gjel­der fat­tig­doms­be­kjem­pel­se. Det er rik­tig. Men en Bbc-re­por­ta­sje fra Ki­na (BBC World Ser­vice 5. fe­bru­ar) hev­der at hel­ler ikke i Ki­na, har «tricle down» fun­gert så godt som lan­det selv hev­der. Sa­er­lig ikke i de sto­re by­ene, hvor det bor langt fle­re fat­ti­ge enn den of­fi­si­el­le sta­ti­stik­ken sier.

Alle skal med be­tyr der­for at vi som ver­dens­sam­funn mål kla­re å løse to ut­ford­rin­ger sam­ti­dig; vi skal få bukt med den ab­so­lut­te fat­tig­dom­men i alle dens ma­ni­festa­sjo­ner, og vi skal sør­ge for at de som tid­li­ge­re ikke ble med (en­ten i for­hold til res­ten el­ler i ab­so­lut­te ter­mer) nå kan ta igjen de som har opp­levd frem­gang. Det in­ne­ba­erer slut­ten på den gruppe­dis­kri­mi­ne­rin­gen vi har latt pågå så len­ge, det vil si at vi har latt noen grup­per og so­sia­le klas­ser for­bli mar­gi­na­li­ser­te. Vi har va­ert for nai­ve, rett og slett.

Iføl­ge ODI vil en po­li­tikk som til­gode­ser de dår­ligst stil­te før de re­la­tivt sett bed­re stil­te, kom­me inn un­der be­gre­pet pro­gres­siv uni­ver­sa­lis­me. Det er et helt nød­ven­dig grep for å hind­re at den ulik­he­ten vi har sett ut­vik­le seg de sis­te ti­åre­ne mel­lom land og mel­lom grup­per og in­ternt i land, fes­ter seg.

Og hvem er så dis­se grup­pe­ne som frem til nå har blitt ute­latt? Det drei­er seg om barn, ung­dom, per­soner med funk­sjons­ned­set­tel­ser (over 1 mil­li­ard glo­balt, 80 % i ut­vik­lings­land og 80 % av dis­se igjen un­der fat­tig­doms­gren­sen), men­nes­ker med hiv/aids, ur­folk, flykt­nin­ger og in­ternt for­drev­ne.

Men hvor­dan kan vi så vite hvem det er som er ute­latt, blant dis­se grup­pe­ne i uli­ke land? Iføl­ge ODI må vi først kart­leg­ge ni­vå­et på det som mang­ler. Det hol­der nep­pe bare med en en­kel sta­ti­stikk. Fle­re in­di­ka­to­rer må ses i sam­men­heng, inn­tekt, ut­dan­nel­ses­mu­lig­het, so­si­al in­klu­de­ring, helse­til­stand, er­na­e­rings­bak­grunn, et­ni­si­tet og geo­gra­fisk bo­sted. Da får vi et bre­de­re bil­de av de som blir ute­latt langs en rek­ke vik­ti­ge ut­vik­lings­di­men­sjo­ner.

Vi tror ikke at det­te blir lett. Det kos­ter pen­ger, og det ford­rer fra­va­er av krig og kon­flikt. Det er noen mør­ke sky­er på him­me­len. Sam­men­brud­de­ne vi ser i Midt­østen, spe­si­elt i Sy­ria, Irak og i Je­men, er for­uro­li­gen­de. Like­så si­tua­sjo­nen i Af­gha­ni­stan. Det­te ska­per mer ulik­het, mer fat­tig­dom, fle­re lem­les­te­de, mer stig­ma og øker kon­flikt­ni­vå­et vi­de­re.

I 1990 bod­de 19 pro­sent av ver­dens fat­ti­ge i sva­ke og kon­flikt­fyl­te land. I 2012 had­de an­de­len økt til 41 pro­sent. Tren­den fort­set­ter og i 2030 kan så man­ge som 62 pro­sent av ver­dens fat­ti­ge bo i dis­se lan­de­ne (ODI, 2017).

«Her vil fat­tig­doms­kam­pen stå» skrev Dagsavisen i sitt opp­slag den 6. fe­bru­ar. Rap­por­ten fra Brook­ings­in­sti­tut­tet slår fast at om vi ikke end­rer bi­stands­inn­sat­sen, vil snart 80 pro­sent av de fat­tigs­te bo i land som bare får en fem­te­del av all bi­stand. Kam­pen mot fat­tig­dom må kjem­pes både in­ternt i alle land, men også på bud­sjett­kon­fe­ran­ser.

«Alle skal med» er et vik­tig po­li­tisk bud­skap. Det er en livs­kraf­tig drøm, som kan nås.

Nor­ge ale­ne kan ikke ta på seg å inn­fri ba­ere­kraft­må­le­ne, men vi er en vik­tig do­nor og kan bi­dra til å for­me ver­dens ut­vik­lings­agen­da frem­over.

«Alle skal med» er et vik­tig po­li­tisk bud­skap. Det er en livs­kraf­tig drøm, som kan nås. Fat­tig­lan­det Nor­ge klar­te det ved å prio­ri­te­re og å set­te inn til­tak. Der­for må norsk ut­vik­lings­po­li­tikk og vår bruk av bi­stand også ha en ty­de­lig og klar prio­ri­te­ring: Nå må vi gå sam­men om å mål­ret­te til­ta­ke­ne og mid­le­ne slik at vi fak­tisk bi­drar til at alle blir med.

FOTO: NI­CO­LAS ASFOURI/NTB SCANPIX

KI­NA: En Bbc-re­por­ta­sje hev­det ny­lig at selv ikke Ki­na er bare en suk­sess­his­to­rie i å av­skaf­fe fat­tig­dom. Sa­er­lig ikke i stor­by­ene, som her i Bei­jing, hvor det bor langt fle­re fat­ti­ge enn den of­fi­si­el­le sta­ti­stik­ken sier.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.