Red­det av mu­sik­ken

Pia­nist Ja­mes Rho­des for­tel­ler over­be­vi­sen­de om hvor­dan mu­sik­ken red­det li­vet hans etter al­vor­li­ge over­grep i barn­dom­men.

Dagsavisen Fremtiden - - Forside - GERD ELIN STAVA SANDVE

Seks år gam­mel ble Ja­mes Rho­des vold­tatt for førs­te gang. Over­g­reps­man­nen var en gym­la­erer han så opp til, som fram til det had­de fått ham til å kjen­ne seg vik­tig og spe­si­ell. Over­gre­pe­ne skjed­de igjen og igjen, over fem år. Ja­mes gikk fra å va­ere en ener­gisk og livs­glad li­ten gutt til det han selv kal­ler en in­ne­slut­tet, stille­sit­ten­de, taus ro­bot. «Vil du vite hvor­dan du kan rive hele bar­net ut av et barn? Pul det. Pul det fle­re gan­ger. Slå det. Hold det nede og dytt ting inn i det», skri­ver han i sin selv­bio­gra­fi, «In­stru­men­tal».

Det er hef­tig les­ning. Ut­over re­fe­ran­ser til hvor­dan det fø­les å lig­ge med ryg­gen på gym­mat­ta med en tre-fire gan­ger tyng­re, tret­ti-før­ti år eld­re mann over seg, er ikke over­gre­pe­ne mer de­tal­jert skild­ret enn i av­snit­tet over. Men det er ska­de­ne de på­før­te. Ja­mes Rho­des ram­ser opp: «ope­ra­sjo­ner, arr (inn- og ut­ven­dig), tics, ob­ses­siv-kom­pul­siv li­del­se (OCD), de­pre­sjon, selv­mords­tan­ker, ak­tiv selv­ska­ding, al­ko­ho­lis­me, stoff­av­hen­gig­het, de mest per­ver­se sek­su­el­le nev­ro­ser, kjønns­for­vir­ring [...], for­vir­ring om sek­su­ell leg­ning, pa­ra­noia, mis­til­lit, tvangs­løg­ner, spise­for­styr­rel­ser, post­trau­ma­tisk stress­li­del­se (PTSD), dis­so­sia­tiv iden­ti­tets­li­del­se [...] og så vi­de­re, og så vi­de­re».

For­fer­de­lig, alt sam­men. Øde­lag­te tar­mer, øde­lagt rygg, øde­lagt sinn. Rho­des de­mon­stre­rer, igjen og igjen, at han ald­ri vil bli helt hel igjen. Han skild­rer uli­ke for­søk på selv­me­di­si­ne­ring og be­hand­ling. Med al­ko­hol. Pil­ler. Selv­ska­ding. Di­ver­se for­mer for sam­tale­te­ra­pi. Stort sett uten hell. Rho­des for­kla­rer at uan­sett hvor be­vi­se­lig suk­sess han fak­tisk opp­når på uli­ke felt i li­vet, så vil han all­tid kjen­ne seg – i egne øyne

va­ere – mis­lyk­ka og pa­te­tisk, uver­dig og uvik­tig. Han dri­ves av frykt. Vet med seg selv, tross al­les for­viss­nin­ger om det mot­sat­te, at over­gre­pe­ne egent­lig var hans egen feil. Står all­tid like ved stu­pet, klar for å hop­pe.

Vil­le for lengst ha hop­pet, om det ikke var for mu­sik­ken. Na­er­me­re be­stemt den klas­sis­ke. «Klas­sisk mu­sikk gir meg stå» ly­der selv­bio­gra­fi­ens førs­te set­ning, i det han i god klas­sisk tra­di­sjon kal­ler Pre­lu­di­um.

Hvert av de res­te­ren­de ka­pit­le­ne inn­le­des med et mu­sikk­styk­ke. Rho­des opp­gir kom­po­nis­ten, nav­net på det ut­valg­te styk­ket, og den inn­spil­lin­gen han li­ker al­ler best. Så skri­ver han en li­ten snutt om hvert av val­ge­ne, som alle er til­gjen­ge­li­ge for strøm­ming. Pre­sen­ta­sjo­ne­ne hand­ler nes­ten ute­luk­ken­de om hvor trau­ri­ge liv kom­po­nis­te­ne lev­de. J.S. Bach var «her­jet av syk­dom, fat­tig­dom, mis­hand­ling og død», drakk for mye og var «åpen­bart ikke nor­mal i ho­det», Beet­ho­ven be­teg­nes som «et emo­sjo­nelt vrak», Franz Schu­bert som «kon­stant ulyk­ke­lig», «kort­vokst, stygg og over­føl­som», og så vi­de­re. På seg selv kjen­ner man and­re, og Rho­des skal jo fram til et po­eng her. Nem­lig det­te: Mu­sikk har kraft. Den red­der liv.

Mu­sikk har kraft. Den red­der liv.

Ja­mes Rho­des

Mu­sik­ken red­det hans. Rho­des skild­rer hvil­ke håp­løse si­tua­sjo­ner han selv be­fant seg i da det skjed­de. Som li­ten gutt. Som ung og litt eld­re vok­sen. Ad lan­ge om­vei­er, som in­klu­de­rer alt fra en godt be­talt jobb in­nen fi­nans til fle­re be­søk ved psy­kia­tris­ke in­sti­tu­sjo­ner, ble Ja­mes Rho­des kon­sert­pia­nist. Selv om han fle­re gan­ger på­står at han ikke er dyk­ti­ge­re enn den gjen­nom­snitt­li­ge mu­sikkon­ser­va­to­rie­ele­ven, hel­ler dår­li­ge­re.

Nå er han be­rømt. Har la­get egne Tv-se­ri­er om klas­sisk mu­sikk, og spil­ler for full­sat­te hus ver­den over. Hele tida med rocknroll-at­ti­ty­den han hol­der kramp­ak­tig fast ved som vare­mer­ke.

Ja­mes Rho­des vil re­vo­lu­sjo­ne­re den klas­sis­ke mu­sik­ken. Vil ha bort galla­kjo­ler og snipp­kjo­ler og surt inn­ad­vend­te ut­øve­re som spil­ler i taus­het mens et vel­be­mid­let og grå­hå­ret pub­li­kum be­ta­ler sti­ve pri­ser for å sit­te stiv­pyn­tet i et jå­le­te kon­sert­hus og sku­le mis­bil­li­gen­de mot dem som skul­le kom­me i ska­de for å la seg rive med og klap­pe «feil sted» un­der­veis. Han lan­ger ut mot hele den sid­rum­pa plate­in­du­stri­en, er ge­nuint opp­rørt over at klas­sisk-seg­men­tet vir­ker såre for­nøyd med et liv i pe­ri­fe­ri­en, uten unge fans og ny­tenk­ning.

Han over­be­vi­ser. Ut­val­get mu­sikk han pre­sen­te­rer er, i man­ge­len på prof­fe­re ord, ny­de­lig. Mek­tig. Til­gjen­ge­lig, men in­spi­re­ren­de også for folk som al­le­re­de li­ker og lyt­ter til klas­sisk. «In­stru­men­tal» er et in­spi­re­ren­de for­svar for kuns­tens enormt vik­ti­ge rol­le i sam­fun­net. I sin­ne­ne, men­nes­ke­ne, oss. Bare tan­ken er smått re­vo­lu­sjo­na­er i vår ba­sis­fag­pug­gen­de telle­kant­ver­den.

Så får det hel­ler va­ere at Ja­mes Rho­des er en bed­re pia­nist enn skri­bent. Han vil så ty­de­lig va­ere kul, va­ere al­ter­na­tiv, va­ere ung og hipp og ny vin, at det tid­vis tip­per litt over i det over­dre­vent kjepp­høye og lett­vint krampe­kule. Han prø­ver å vise yd­myk­het, men er li­ke­vel pri­vi­le­gi­ums­blind, og adres­se­rer ikke sin egen, sva­ert vel­be­mid­le­de klasse­bak­grunn. Ei hel­ler at han hele tida «til­fel­dig­vis» tref­fer på ymse søkk­rike vel­gjø­re­re som uten vi­de­re dik­ke­da­rer be­stem­mer seg for å spon­se og hjel­pe ham når han tren­ger det mest. For­fat­te­rens blind­sone og be­viss­te for­ti­el­se av vis­se te­ma­er sier også sitt, her som i and­re selv­bio­gra­fi­er.

Ei­vind Lilles­k­ja­e­ret har gjort et he­roisk, ab­so­lutt vel­lyk­ket for­søk på å over­set­te pia­nis­tens munt­li­ge, ofte litt fla­te og mid­dels opp­finn­som­me språk til god norsk. At den på en­gelsk dob­belte be­tyd­nin­gen av «in­stru­men­tal» – som i ori­gi­na­le også in­klu­de­rer «noe som bru­kes til end­ring» – går tapt på norsk, er synd, men for­ståe­lig.

Den kjepp­høye kul­he­ten til tross: «In­stru­men­tal» er ab­so­lutt verdt tida den tar å lese. Den er en opp­løf­ten­de for­tel­ling om å leve vi­de­re tross ska­de. Bo­ka gir le­se­ren so­lid in­spi­ra­sjon til å ut­vi­de sin mu­si­kals­ke ho­ri­sont, og er et over­be­vi­sen­de for­svar for kuns­tens livs­vik­ti­ge rol­le ge­ne­relt. App­laus!

Ja­mes Rho­des vil at klas­sisk mu­sikk skal opp­fø­re seg som rock – kult og selv­sik­kert. Han spil­ler kon­sert i t-skjor­te og jeans, og vil at folk skal dig­ge og jub­le.

SELV­BIO­GRA­FI Ja­mes Rho­des «In­stru­men­tal»

Over­satt av Ei­vind Lilles­k­ja­e­ret Bazar for­lag

FOTO: YOU­TUBE

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.