SIGRID BONDE TUSVIK

Pakk vekk bundads­blues­en. Rop hur­ra.

Dagsavisen Fremtiden - - Forside - SIGRID BONDE TUSVIK ■ Ko­mi­ker Sigrid Bonde Tusvik skri­ver hver fjer­de uke i Dags­avi­sen. De and­re skri­ben­te­ne er Mag­nus Fors­berg, Aslak Si­ra Myh­re og So­fia Srour.

Alle vet at å lage burs­dag, for et helt folke­slag, som for tida ikke li­ker hver­and­re, kos­ter blod, svet­te og tå­rer.

Det ver­ste som fin­nes, er dve­ling over hel­lig­da­ger. In­gen or­ker å høre om jul i ja­nu­ar. Ikke en­gang etter Nor­ges sto­re kalas or­ker vi å ten­ke på å sjek­ke om bringe­klu­ten har fått størk­net ket­sjup el­ler nese­blod mel­lom per­le­ne. Men la oss dve­le li­ke­vel. Denne da­gen som er så vak­ker og livs­vik­tig. Dis­se flag­ge­ne som skal vaie, sam­me hva slags flagg, sier noen, bare det er det nors­ke i fler­tall, sier and­re. Jeg me­ner som min per­son­li­ge tre­ner fra Af­gha­ni­stan sier til meg rundt hver 17. mai: «Ikke un­der­vur­der flag­get! Flag­get ditt land har, og som du fø­ler deg knyt­tet til, gir deg as­so­sia­sjo­ner som in­gen and­re fra and­re land kjen­ner». På lik lin­je med at jeg kjen­ner in­gen­ting hvis jeg ser det af­ghans­ke flag­get. Ikke det dans­ke hel­ler, uten sam­men­lig­ning. Men jeg tå­ler å se and­re flagg vaie. Jeg blir ikke så hur­pe­te at det svart­ner for meg hvis jeg ser noen hol­de et an­net flagg i hån­da, som gir dem en god as­so­sia­sjon og vak­re tan­ker, som gjør dem bli­de og gla­de på bar­nas dag. For hva fei­ret vi i går egent­lig?

La oss va­ere pa­te­tis­ke og si at når det er muse­ører på bjør­ka og det nors­ke kor­set i blått vaier på stan­ga og i han­da, da kjen­ner du det langt inn i bonde­rota. Det ryk­ker i har­ding­fele­fin­ge­ren uten at du skjøn­ner at det er leamu­sen. For 17. mai er vak­kert! Men det ryk­ker ikke kom­men­tar­felt­fin­ge­ren min for­di Had­dy og No­man skul­le lede 17. mai på NRK. Før noen av dem ble tatt ut i streik.

Jeg får ikke rødt ut­slett opp­over hal­sen som Frp-til­hen­ge­ren Ka­ri­ne Haa­land ty­de­lig­vis må ha fått da hun denne uka ham­ret ut et inn­legg på Nett­avi­sen og tryg­let og ba Mu­bashir drop­pe å lede 17. mai for­di han er inn­vand­rer. No­man som er norsk, svar­te ny­de­lig til­ba­ke ved å si­te­re Kong Ha­rald sin epis­ke tale om hva en nord­mann egent­lig er: «Jeg ble så glad for han in­klu­der­te alle mine tre iden­ti­te­ter i denne ta­len. Om du er en gutt som li­ker gut­ter, om du tror på Al­lah, el­ler om du har pa­kis­tans­ke for­eld­re, så er du norsk, svar­te Mu­bashir til NRK.

Etter å ha lest det over­ras­ken­de og ikke­iro­nis­ke inn­leg­get til Ka­ri­ne Haa­land, ble jeg stolt av å ha en Kong Ha­rald og en No­man Mu­bashir i sam­fun­net, mens jeg får frys­nin­ger på ryg­gen av å lese Haa­land skri­ve: «Et­nisk nors­ke blir så­ret over at folke­grup­pen de­res blir valgt bort som ho­ved­pro­gram­le­de­re un­der fei­rin­gen av de­res eget land. Det er en bar­ba­risk straff for en for­bry­tel­se man er uskyl­dig i».

Men jeg får ikke lyst til å skri­ve at Haa­land må fjer­nes fra sam­fun­net, at hun er en hore og fra­stø­ten­de av den grunn. Jeg syns det bare var trist å se at hun jeg dig­get, hun med de kule tegne­se­rie­stri­pe­ne, som had­de en god­mo­dig og in­klu­de­ren­de hu­mor i sine tref­fen­de re­plik­ker om mørk­hu­d­e­de og hvi­te ho­mo­fi­le og sure kjer­rin­ger, så var det trist å se at hun selv har blitt en sur kjer­ring i for tid­lig al­der. Og at hun ikke tak­ler 17. mai som en fel­les dag for alle.

For hva er det vi fei­rer egent­lig? Vi må alle grå­te litt av kon­gen på bal­kon­gen, hus­ke til­ba­ke på vår egen barn­dom når vi ser svet­te, skrem­te barn og sure mød­re sub­be i grus rett neden­for han. For alle har von­de min­ner fra denne da­gen også. Noen barn har visst­nok det for­fer­de­lig på 17. mai på grunn av alt brå­ket, les­te jeg. De er al­vor­lig syke barn. Hvis vi bare kun­ne dem­pe alt brå­ket, ikke fløy­te i alle munn­styk­ker vi kom over og ta hen­syn til dem med 17. mai-in­to­le­ran­se! Det er visst ikke bar­nas dag li­ke­vel, sånn jeg opp­fat­tet at denne frust­rer­te moren skrev. Jeg trod­de det var hele kon­sep­tet med 17. mai: At det er den enes­te da­gen ma­jo­ri­te­ten vin­ner. De som fø­ler seg uten­for, kan li­ke­vel føle seg in­klu­dert for­di alle er i ga­te­ne, med et spek­ter av fø­lel­ser: En­som­me i flokk, bli­de og stres­sa på en plass der det kryr av and­re, som in­gen kjen­ner, men vi nik­ker, hil­ser, sen­der ømme blikk til for­eld­re­ne som har an­sva­ret det­te året for ar­ran­ge­men­tet på sko­len. Alle vet at å lage burs­dag, for et helt folke­slag, som for tida ikke li­ker hver­and­re, hvert fall ikke når de får ut­tryk­ke seg på in­ter­nett, kos­ter blod, svet­te og tå­rer. Alle vet det. Men alle vet at denne da­gen er vik­tig. For hva var det vi fei­ret egent­lig?

Vi fei­ret grunn­lo­ven. Denne fan­tas­tis­ke bun­ken med lo­ver som var in­no­va­tiv, ny­ska­pen­de og sva­ert mo­der­ne for sin tid da den ble la­get. Men­ne­ne på Eids­vold som var en gjeng menn der man­ge had­de

stu­dert i Dan­mark, med li­be­ra­le ver­di­er, som had­de sto­re, hå­re­te vi­sjo­ner. Vi fei­ret i går at noen tur­te å lage pa­ra­graf hund­re der alle har rett til yt­rings­fri­het og rett til til­gang til of­fent­lig in­for­ma­sjon. Mo­dig i 1814, men en selv­føl­ge for oss nå.

Vi fei­ret at vi må leg­ge ned bloms­ter og vaie flag­get over dem som var vik­ti­ge nord­menn un­der kri­gen, de som har skre­vet vik­tig lit­te­ra­tur for Nor­ge og de førs­te fe­mi­nis­te­ne; Fer­nan­da Nis­sen, Ca­mil­la Col­lett, An­na Rog­stad. Hen­rik Wer­ge­land, Bjørn­stjer­ne Bjørn­son, Ivar Aa­sen. Krigs­ve­te­ra­ne­ne og alle som kjem­pet fram Nor­ge på uli­ke må­ter. For å nev­ne noen som blir hed­ret denne da­gen. Vi gjør det mel­lom kl. 08.00 0g 09.15 for å va­ere sik­ker på at ikke man­ge mø­ter opp for­di de ikke har fått på seg sta­sen ennå. Men det er rø­ren­de, li­ke­vel.

Vi fei­ret at det er lov å va­ere mørk i hud­en og lede en stor sen­ding på NRK, og vi fei­ret at de ikke gjor­de det, for­di det er lov å strei­ke i Nor­ge, in­gen blir fengs­let el­ler skutt av den grunn slik det er i Tyr­kia for ek­sem­pel. Vi fei­ret at Ole­mic Thom­mes­sen tok på seg bu­na­den sin i går, som all­tid, men at han måt­te gå av som pre­si­dent på Stor­tin­get for­di han byg­de ga­ra­sje med for stor bud­sjett­sprekk i grunn­mu­ren. Og de som fant ut det­te, de som av­dek­ker kor­rup­sjon og som fin­ner fei­le­ne i sam­fun­net, de fei­ret vi, for de kan gå fritt rundt i vårt land uten å fryk­te for sitt eget liv, slik det er i Russ­land for ek­sem­pel. Vi fei­ret at in­gen for­ven­ter døds­tall hvis noen åp­ner en am­bas­sa­de, slik det er for pa­le­sti­ner­ne, vi fei­ret at in­gen nord­menn sit­ter i flykt­ning­lei­rer og råt­ner bort på syt­ti­en­de året. Vi fei­ret at alle kan ha sitt eget flagg, sin egen hjemme­lag­de bu­nad og sin egen hud­far­ge uten å skam­me seg, selv om det er litt skum­melt. For in­gen kas­ter stein på hver­and­re syt­ten da­ger inn i mai. De men­nes­ke­ne som har turt å ut­ford­re, er de som sik­ret men­neske­ret­tig­he­te­ne våre, der er det til og med plass til Ka­ri­ne Haa­land på en dag som det­te, selv om hun er redd for fram­ti­da. Men jeg sier deg: Prøv å få sam­me guts som gut­ta på Eids­vold! For de tur­te å lage en lov som var ab­so­lutt skum­mel, uprøvd og fram­over­lent. Prøv å lag en grunn­lov som had­de va­ert like mo­der­ne i dag! Det had­de IN­GEN klart.

Der­for rop­te og ro­per vi hur­ra.

TEGNING: SIRI DOKKEN

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.