Ro­ser Da­gens Ung­dom

Da­gens Ung­dom hø­res fort­satt ut som en av de bes­te unge grup­pe­ne i lan­det. Al­de­ren de­res spil­ler in­gen rol­le.

Dagsavisen Fremtiden - - Kultur - GEIR RAKVAAG

5 «Lite å gjø­re» K. Dahl Eftf

Før nøy­ak­tig fire år si­den var Da­gens Ung­dom en li­ten sen­sa­sjon med sitt førs­te al­bum. Genier­k­la­ert her i avi­sa, men ty­pisk nok forbi­gått av et bredt pub­li­kum og Spelle­mann­pri­sen. Vi ble gle­de­lig over­ras­ket over opp­mø­tet da vi kom på kon­ser­ten de­res på John Dee etter­på, men det vis­te seg at de fles­te som var til ste­de var klasse­ka­me­ra­ter av den mye yng­re opp­var­mings­grup­pa Me And The Ju­li­os. Da vi hør­te fra dem sist var to av med­lem­me­ne i ferd med å få barn num­mer to sam­men. Det vir­ket opp­lagt at vi ikke kom til å høre mer fra Da­gens Ung­dom med én gang.

Si­den de nå har valgt det­te gruppe­nav­net blir det fort til at vi re­flek­te­rer over hvor­dan pop­mu­sik­ken, etter alle dis­se åre­ne, fort­satt er ulø­se­lig knyt­tet til det unge. The Rol­ling Sto­nes tur­ne­rer rik­tig­nok igjen, men å tro på en stor fram­tid i mu­sikk­bran­sjen for de godt voks­ne med­lem­me­ne i Da­gens Ung­dom er fort­satt ønske­tenk­ning. De har god ut­dan­nel­se og or­dent­li­ge job­ber, og ek­sis­te­rer nes­ten i et eget va­ku­um mu­si­kalsk også. Så full­sten­dig umo­der­ne at det pa­ra­dok­salt nok blir noe helt eget og ak­tu­elt med ut­tryk­ket. De har vir­ke­lig sin egen stil, og la­ger bed­re lyd og bed­re san­ger enn de al­ler fles­te. Det na­er­mes­te vi kom­mer en kon­kret re­fe­ran­se er den mest ki­len­de, spret­ne ly­den til Tal­king He­ads, men det­te er da vel­dig mye bed­re enn al­bu­met til Da­vid Byr­ne som kom tid­li­ge­re i år?

Vo­ka­lis­te­ne og gi­ta­ris­te­ne Chris­top­her Glass og Ha­rald Stør­mer Thau­low de­ler igjen san­ge­ne mel­lom seg. Kjer­sti Aase Win­jum får også syn­ge én sang, i til­legg til å spil­le bass. Tromme­sla­ger er Jo­nas Bar­s­ten. Den krys­tall­kla­re pro­duk­sjo­nen til Au­dun Borr­mann må også fram­he­ves.

Teks­te­ne til Da­gens Ung­dom er enk­le i for­men, let­te­re ab­sur­de i inn­hold, så spør ikke hva de hand­ler om. Som poe­si står or­de­ne ut­mer­ket til den finur­li­ge mu­sik­ken. Jeg er spe­si­elt be­tatt av «Å nei!», som be­gyn­ner med å set­te seg i bi­len, skru opp ra­dio­en som spil­ler «Oh Yeah» (jeg li­ker å tro at det må va­ere den med Roxy Mu­sic), og hyl­le selve kjøre­tu­ren på en nes­ten po­li­tisk ukor­rekt måte. Og så er det denne «Hjem til Du­bai»: «Det skul­le kom­me én/de sa han skul­le kom­me/etter tu­sen år fikk vi in­deks­fon­det/det står til spott og spe for dem som gid­der å se». Og det­te er noe av det mest kon­kre­te de har å kom­me med. Man må jo bare els­ke det! Al­bu­met av­slut­ter med san­gen som he­ter «17. mai», der det bare er tromme­virv­le­ne som mar­ke­rer da­gen.

«Da­gens ung­dom» er et mye om­talt be­grep i norsk of­fent­lig­het. Bare hittil denne må­ne­den kan vi i avi­se­ne re­gist­re­re spri­ken­de ka­rak­te­ris­tik­ker som at de er plikt­opp­fyl­len­de, bort­skjem­te, re­flek­ter­te, late, pre­sen­ta­sjons­ori­en­ter­te, og (litt lo­kalt be­tin­get) vil ha sodd i kon­fir­ma­sjo­nen sin. In­gen av dis­se om­ta­le­ne av da­gens ung­dom er av Da­gens Ung­dom. Ikke alle dis­se be­skri­vel­se­ne pas­ser på grup­pa hel­ler. Men det er på tide at Da­gens Ung­dom får like mye opp­merk­som­het som da­gens ung­dom. De er fort­satt en av de mest gle­de­li­ge pop­grup­pe­ne lan­det.

Slip­pes 25. mai. Spil­ler på Last Train i Oslo 24. mai.

Da­gens Ung­dom trek­ker be­gre­pet unge og lo­ven­de ut i pa­ro­di­en, men de er fort­satt et av de bes­te nye ban­de­ne i lan­det. FOTO: JESSICA WILLIAMS

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.