– Er blitt mer yd­myk

Lars von Tri­er me­ner at 100 per­soner som røm­mer hans nye film er for lite. – Kan­skje er jeg for po­pu­la­er, sier han til Dags­avi­sen.

Dagsavisen Fremtiden - - Kultur - MODE STEINKJER mode.steinkjer@dags­avi­sen.no

■ CAN­NES (Dags­avi­sen): Dags­avi­sen mø­ter den dans­ke film­ska­pe­ren etter hans al­le­re­de skan­dale­om­brus­te vis­nin­gen av hans nye film «The Hou­se That Jack Built» i Can­nes. Selv sier han at fil­men, om en se­rie­mor­der som be­trak­ter dra­pe­ne han be­går som kunst, kan ses som et slags tes­ta­men­te over hans liv og hans kunst­ne­ris­ke livs­verk.

– Men jeg vet ikke så mye om se­rie­mor­de­re. Psy­ko­pa­ter deri­mot, vet jeg vel­dig mye om.

So­la var­mer selv i skyg­ge­ne ved bas­sen­get i Pro­ven­ce-vil­la­en til pro­duk­sjons­sel­ska­pet Zen­tro­pa uten­for Can­nes. Lars von Tri­er selv mø­ter oss i Ha­waii­skjor­te og shorts, smi­len­de bak ly­se sol­bril­ler og skjeg­get grått vilt­vok­s­en­de akku­rat som hå­ret. Fil­men er den førs­te som vi­ses i Can­nes etter at han ble er­k­la­ert per­sona non gra­ta i 2011 etter at en ut­ta­lel­se om na­zis­men og Hit­ler kom feil ut.

– Det fø­les godt å va­ere til­ba­ke, og det er også godt å va­ere her uten å va­ere i kon­kur­ran­se. Det å ikke bli spurt om å kon­kur­re­re er den sis­te res­ten av straf­fen. Jeg hå­per i hvert fall det, og jeg har snak­ket med mye fes­ti­val­di­rek­tør Thier­ry Frémaux, og har for­stått at det å heve bann­ly­sin­gen av meg var vel­dig vans­ke­lig, inn­røm­mer von Tri­er.

– Gjort meg yd­myk

Han har ikke lagt skjul på at inn­spil­lin­gen av hans sis­te film har va­ert hard for film­ska­pe­ren som er åpen om sine de­pre­sjo­ner og tvangs­li­del­ser. Fy­sisk skjel­ver hen­de­ne selv når de knu­ger arm­le­ne­ne på sto­len, han be­ve­ger seg sak­te og må ten­ke len­ge, pre­get av at de sis­te åre­ne har ta­e­ret på en kropp som fra før har for­søkt det mes­te.

– Jeg tror dis­se sju åre­ne har gjort meg mer yd­myk. Og jeg er med i et av­rus­nings­pro­gram nå for å få bukt med min al­ko­ho­lis­me, og det har la­ert meg at jeg må vel­ge å gri­pe da­gen, car­pe diem, som det he­ter. Men her i Can­nes er det umu­lig å ikke drik­ke så jeg har tatt meg en li­ten fe­rie. Jeg går vel å mer­ke ikke på an­ta­bus, for­di det enes­te som hjel­per hvis jeg får et vir­ke­lig stort angst­an­fall er å drik­ke. Du vet at an­ta­bus var en dansk opp­fin­nel­se? Det var ment for noe helt an­net, men selv­sagt vir­ket det ikke som det skul­le. Ty­pisk dansk, med and­re ord.

Sju år etter at Lars von Tri­er ble er­k­la­ert per­sona non gra­ta i Can­nes, skap­te han akku­rat det lil­le sne­vet av skan­da­le som var for­ven­tet. Han ble møtt med seks mi­nut­ters stå­en­de ova­sjon fra pub­li­kum før selve fil­men star­tet på gallavis­nin­gen, et sjel­dent øye­blikk selv i Can­nessam­men­heng. Men ju­be­len tok slutt etter hvert som hand­lin­gen i den bru­ta­le og gro­tes­ke fil­men åpen­bar­te seg, og over 100 per­soner skal ha for­latt den sto­re Grand Theatre Lu­miè­re-sa­len i Can­nes fes­ti­val­pa­lass.

Pa­ral­lel­ler

Can­nes-pub­li­kum­met er el­lers vant til det mes­te, men også re­ak­sjo­ne­ne på so­sia­le medi­er, grun­dig fyrt opp av dem som valg­te å røm­me sa­len, vi­ser at von Tri­er har gjort det igjen, og denne gan­gen med en film som i det sto­re og hele opp­sum­me­rer hans vir­ke som film­ska­per gjen­nom Jack (Matt Dil­lon) og Vergils (Bruno Ganz) fi­lo­so­fis­ke dis­ku­sjo­ner om kunst, men­neske­na­tur og i det hele tatt na­tur mel­lom dra­pe­ne.

– Jeg kan se pa­ral­lel­ler mel­lom denne og min for­ri­ge film «Nym­pho­ma­niac», men de størs­te pa­ral­lel­le­ne er dia­lo­gen vi har uten­for selve fil­men som går ut på å kom­men­te­re se­kven­ser og en­kelt­sce­ner. På ett punkt kun­ne jeg se at alle kvin­ne­ne i fil­men rett og slett er dum­me, og den re­plik­ken gir jeg så til Vergil for­di det er åpen­bart for alle at slik er det i fil­men, sier von Tri­er, som på spørs­mål om han også syns kvin­ne­ne i fil­men er dum­me leg­ger til: – De er skre­vet som ka­ri­ka­tu­rer. Det som skjer er at selv om alle mine fil­mer har et ut­gangs­punkt i hu­mor, men det er ikke all­tid det kom­mer ut på den må­ten.

– Hvor mye av deg selv og dine fil­mer syns du selv at du ser i Jack og fil­men for øv­rig, si­den du også inn­lem­mer klipp fra dine tid­li­ge­re fil­mer?

– Grunn­prin­sip­pe­ne for kunst og for det å kun­ne for­stå kunst, er å for­stå hvil­ken ska­de det kan gjø­re på om­gi­vel­se­ne, som denne fil­men vi­ser. El­ler det er helst am­bi­sjo­ne­ne som er ska­de­li­ge. Jeg har ald­ri drept noen, men skul­le jeg vel­ge å dre­pe noen måt­te det blitt en jour­na­list, sier han og smi­ler tve­ty­dig.

Han har fort­satt slag­kraf­ten i be­hold, ver­balt sett, og han er den smi­len­de imøte­kom­men­he­ten og skarp­he­ten selv, slik han all­tid har va­ert.

– Er det noe du ang­rer på?

– Jeg tror ikke på an­ger. Det du sier og gjør er du selv an­svar­lig for, uten inn­tak, men det er klart jeg kan bli lei meg for at en­kel­te ting har blitt som de har blitt. Jeg har hele mitt liv levd i den tro­en at jeg er en god far, men nå som alle bar­na er i 20-åre­ne så skri­ker de til meg om at jeg all­tid har latt fil­men kom­me foran dem. Det gjør meg jo trist at noen av dem også har pro­ble­mer, som med angst, men sam­ti­dig er de mor­som­me, og jeg er blitt beste­far. Ju­dith he­ter hun, sier han og leg­ger til:

– En av søn­ne­ne mine har også skif­tet navn fra Tri­er til noe som de­fi­ni­tivt ikke er Tri­er, og han har sett fle­re fil­mer enn meg, men jeg tror ikke han vil bli film­ska­per. Han stu­de­rer nå til å bli prest. Jeg er ikke re­li­giøs, og det tror jeg ikke han er hel­ler.

– Så det er en pro­test mot sin far?

– Jeg tror han had­de så dår­lig ek­sa­men at det en­ten var teo­lo­gi el­ler es­kimo­lo­gi han had­de mu­lig­het til å kom­me inn på.

Al­bert Spe­er

I «The Hou­se That Jack Built» ut­dy­per han i en lang se­kvens sitt syn på tysk krigs­ar­ki­tek­tur og Al­bert Spe­er, som var det enes­te han ikke vil­le trek­ke til­ba­ke fra sine fa­mø­se ut­ta­lel­ser da han ble kas­tet ut av Can­nes for sju år si­den. Han men­te at selv om han selv­sagt ikke kan like det na­zis­men sto for, så kun­ne han se skjønn­he­ten i ar­ki­tek­tu­ren til Al­bert Spe­er. Den gan­gen sa han også at han kun­ne for­stå Hit­ler.

– In­gen for­står noen. I Hit­ler kan jeg se en mann som er i de­ep shit, og det å for­stå det­te er også en del av li­vet, i ste­det for å bare se han som et mons­ter. Mot­set­nin­gen til å ten­ke på Hit­ler som kun et mons­ter er å er­kjen­ne hvor­dan vi alle har et snev av noe i oss som kun­ne gjort oss til mor­de­re. Men de al­ler fles­te av oss har hel­dig­vis en si­vi­li­sa­sjon og et de­mo­kra­ti som hind­rer oss i å gå den ret­nin­gen, sier von Tri­er, og for­tel­ler at de sis­te åre­ne og inn­spil­lin­gen av «The Hou­se That Jack Built» har va­ert så kre­ven­de at noen fle­re lang­fil­mer har han ikke umid­del­ba­re pla­ner om.

– Men jeg en idé om å lage en suite på 36 fil­mer a 10 mi­nut­ter, ba­sert på en fransk film­pro­fes­sors bok om de 36 for­skjel­li­ge plot­te­ne som det er mu­lig å ha in­nen film, og si­den det er så kor­te fil­mer det er snakk om hå­per jeg å kun­ne ha noen rik­tig gode skue­spil­le­re med på la­get, av­slut­ter han.

– Jeg vet ikke så mye om se­rie­mor­de­re. Psy­ko­pa­ter deri­mot, vet jeg vel­dig mye om, sier Lars von Tri­er til Dags­avi­sen etter vis­nin­gen av hans nye film i Can­nes. AN­NE-CHRIS­TI­NE POUJOULAT/AFP/NTB SCANPIX

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.