Kamp bak ku­lis­se­ne

ABORT: Det måt­te man­ge run­der til før abort ble selv­be­stemt i 1978.

Dagsavisen Fremtiden - - Kronikk - TORILD SKARD Kvinne­for­kjem­per og stor­tings­re­pre­sen­tant 1973–1977

Det var kvinne­saks­kvin­ner og ar­bei­der­kvin­ne­ne som kjem­pet fram kvin­ners rett til selv­be­stemt abort. Men et manns­do­mi­nert Stor­ting måt­te støt­te kra­vet, hvis det skul­le bli vir­ke­lig­het. Det­te var in­gen en­kel sak. Rik­tig­nok fikk kvin­ne­ne stemme­rett sam­ti­dig som kvinne­pio­ne­ren Kat­ti An­ker Møller i 1913 tok til orde for at mo­der­ska­pet skul­le va­ere fullt fri­vil­lig og un­der kvin­nens eget an­svar. Men sva­ert få kvin­ner ble valgt på Stor­tin­get. Nor­ge ble styrt av bor­ger­li­ge menn som gikk hardt og in­tenst mot le­ga­li­se­ring av abort.

Hel­ler ikke i Ar­bei­der­par­ti­et fikk kvin­ne­ne ge­hør. I 1945 fikk par­ti­et re­gje­ring med fler­tall i Stor­tin­get, men en lov om abort ble først ved­tatt i 1960, og den ga bare ad­gang til lov­lig abort hvis det var al­vor­lig fare for kvin­ners liv og helse. For å opp­nå det­te måt­te kvin­nen ha støt­te av tre le­ger: sin egen fast­le­ge og to i abort­nemn­da.

Det var en vans­ke­lig si­tua­sjon. Skul­le en kvin­ne unn­gå å bli gra­vid, måt­te hun en­ten av­hol­de seg fra sex el­ler be­nyt­te tung­vin­te og usik­re pre­ven­sjons­me­to­der: kon­dom el­ler pes­sar, h vise nik­ke skul­le ha av­brutt sam­leie. Pre­ven­sjons pil­len ble først t ill attpå­slut­te nav 1960tal­let. Uan­sett nek­tet man­ge le­ger å hjel­pe ugif­te kvin­ner med pre­ven­sjon.

Ble en kvin­ne uøns­ket gra­vid, var søk­nad om lov­lig abort en lang og tung pro­sess, som ikke slett ikke all­tid før­te fram. Res­surs­ster­ke kvin­ner kun­ne ord­ne seg, men ikke de svakt stil­te. Sam­ti­dig ble sex uten­for ek­te­skap sterkt for­dømt. Da Oslo-stu­den­te­ne vil­le ha en kvin­ne­li­ge lege ved helse­sta­sjo­nen for å bi­stå med pre­ven­sjon, ble det rama­skrik fra kris­ten­fol­ket: «Det er in­vi­ta­sjon til hor!» Tu­sen­vis av kvin­ner tok år­lig ulov­li­ge abor­ter hos kvakk­sal­ve­re med ka­ta­stro­fa­le føl­ger. Ens­li­ge mød­re flyk­tet hjemme­fra i skam, og bar­na ble stemp­let som «uek­te».

Før stor­tings­val­get i 1969 pro­gram­fes­tet Ap, NKP og SF selv­be­stemt abort. Men det ble ikke lagt fram noe lov­for­slag. Sa­ka var om­stridt i Ap og Stor­tin­get had­de bor­ger­lig fler­tall.

Den and­re kvinne­saks­bøl­gen kom på 1970-tal­let, og i 1973 fikk Ap og SV fler­tall på Stor­tin­get, men bare med én stem­me. Da Ap-re­gje­rin­gen tok opp abort­spørs­må­let, ble det en hek­tisk kor­ri­dor­virk­som­het. Ot­to Haug­lin fra SV had­de re­ser­vert seg i sa­ka før val­get. Var det mu­lig å fin­ne en er­stat­ning? Noen i Frp sa de kan­skje vil­le støt­te selv­be­stemt abort, hvis kvin­ne­ne måt­te be­ta­le for inn­gre­pet selv. Men venstre­sida kun­ne ikke ak­sep­te­re at res­surs­sva­ke kvin­ner skul­le bli enda dår­li­ge­re stilt, og at det even­tu­elt skul­le opp­ret­tes pri­vat­fi­nan­sier­te abort­kli­nik­ker for de som had­de råd. Etter en leng­re sam­ta­le ble Bjørn Unne­berg fra Sen­ter­par­ti­et over­be­vist om at det var kvin­nen som skul­le be­stem­me om et fos­ter skul­le ba­eres fram el­ler ikke. Men han had­de ikke re­ser­vert seg før val­get og kun­ne der­for ikke stem­me i pakt med sin over­be­vis­ning.

Og ikke nok med det­te. Det opp­sto uven­te­te pro­ble­mer i stor­tings­grup­pe­ne til Ap og SV. Det var enig­het om at abort­sø­ken­de kvin­ner måt­te få nød­ven­dig fag­lig in­for­ma­sjon og råd, og at det var guns­tig at fa­ren var med på vur­de­rin­ge­ne. Men nå krev­de en del stor­tings­menn at råd­giv­nin­gen skul­le va­ere tvun­gen, og at man­nen skul­le ha rett til å del­ta, uan­sett om­sten­dig­he­ter. Kvin­ne­ne skul­le alt­så li­ke­vel ikke få be­stem­me selv i et av de vik­tigs­te spørs­må­le­ne i li­vet! Og selv en vold­tekts­mann skul­le hø­res. De kvin­ne­li­ge re­pre­sen­tan­te­ne var rys­tet både i Ap og SV. Det ble in­ten­se de­bat­ter. Par­ti­enes sty­ren­de or­ga­ner måt­te inn, og hel­dig­vis fikk kvin­ne­ne fler­tall. Så for­sla­get som det ble stemt over i Stor­tin­get, in­ne­bar vir­ke­lig selv­be­stemt abort med fri­vil­lig råd­giv­ning for kvin­nen og del­ta­king av fa­ren i den ut­strek­ning kvin­nen øns­ket det.

I Stor­tin­get ble selv­be­stemt abort ned­stemt høs­ten 1974 med én stem­mes over­vekt. Alle de bor­ger­li­ge gikk mot og ar­gu­men­ta­sjo­nen var sva­ert pro­vo­se­ren­de. Kris­ten­dom­men ble brukt som be­grun­nel­se. Vi var in­ne i en døds­lin­je som folk hvis vi gikk mot Guds bud, hev­det KRF.

Det kun­ne blitt med det­te. Men i 1975 frem­met Ap-re­gje­rin­gen for­slag til ny lov som kun­ne gjø­re at fle­re kvin­ner fikk inn­vil­get abort, selv om det ikke var selv­be­stemt. Kvinne­be­ve­gel­sen ble ra­sen­de. Ap og SV brøt med sine valg­løf­ter hvis de gikk inn for noe an­net enn selv­be­stemt abort! Det var en pine­full si­tua­sjon. Selv­be­stemt abort var al­le­re­de av­vist. Sam­ti­dig ble for­søk på å gjø­re den ek­sis­te­ren­de lova mer kvinne­venn­lig, av­vist som «svik» mot kvin­ne­ne.

Ap og SV gikk li­ke­vel sam­men om å li­be­ra­li­se­re den ek­sis­te­ren­de lova så langt som mu­lig uten selv­be­stemt abort. Skul­le lova bli ved­tatt, måt­te Ot­to Haug­lin stem­me for, og jeg fikk i opp­drag av Sv-grup­pa å for­hand­le med ham og pres­se ham så langt som mu­lig. Det var kre­ven­de, men Haug­lin var in­gen van­lig manns­sjå­vi­nist. Han var vil­lig til å strekke seg for å få en ord­ning som var bed­re for de kvin­ne­ne det gjaldt, selv om be­slut­nin­gen ikke skul­le tas av kvin­nen ale­ne. Vi fikk inn­ført so­sia­le for­hold som grunn­lag for abort i til­legg til de medi­sins­ke, og inn­gre­pet kun­ne inn­vil­ges av bare ett av med­lem­me­ne i abort­nemn­da i ku­ran­te sa­ker.

Nå ble også høyre­sida ra­sen­de og men­te for­sla­get var jevn­godt med selv­be­stemt abort. Bis­kop Per Løn­ning gikk av i høy­lytt pro­test. Men lova ble ved­tatt med én stem­mes over­vekt, selv om den ikke kom til å vare sa­er­lig len­ge.

Vi vil­le unn­gå ulov­li­ge abor­ter og en urett­fer­dig lov.

Ved stor­tings­val­get i 1977 be­holdt de bor­ger­li­ge sine 77 stem­mer, mens Ap økte til 76 og SV ble re­du­sert til 2. Nå had­de in­gen på venstre­sida re­ser­vert seg, og selv­be­stemt abort ble ved­tatt 18. mai 1978 med én stem­mes over­vekt – fort­satt mot alle de bor­ger­li­ges stem­mer. Det var en mile­pael. Det løs­te ikke alle pro­ble­mer, men vi vil­le unn­gå ulov­li­ge abor­ter og en urett­fer­dig lov, og vi vil­le unn­gå å kren­ke kvin­ne­nes mo­rals­ke fri­het og an­svar. Sam­ti­dig med lova ble det ved­tatt en be­ty­de­lig styr­king av de svan­ger­skaps-fore­byg­gen­de til­ta­ke­ne slik at det si­tua­sjo­nen for res­surs­sva­ke og ugif­te kvin­ner ble bed­re.

FOTO: NTB SCANPIX

NO­VEM­BER 1973: Rundt 1.000 kvin­ner de­mon­stre­rer for selv­be­stemt abort i Oslo ved å gå i tog fra Youngs­tor­get til Uni­ver­si­tets­plas­sen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.