MADELEINE SCHULZ

Dagsavisen Fremtiden - - Helg - Re­dak­sjons­med­ar­bei­der

«En venn av meg sa det­te: Hvis menn had­de hatt mu­lig­he­ten til å lage barn sånn som kvin­ner har, så had­de det­te va­ert det sen­tra­le spørs­må­let i fi­lo­so­fi­en fra ti­de­nes be­gyn­nel­se. Skal jeg lage et barn el­ler ikke? Og det tror jeg er sant.»

Den ca­na­dis­ke for­fat­te­ren Shei­la He­ti sit­ter på en sce­ne på Lit­te­ra­tur­hu­set i Ber­gen og snak­ker om sin bok «Mor­skap» som i dis­se da­ger er ute på norsk. En bok som dess­ver­re ikke hand­ler om det sen­tra­le spørs­må­let i fi­lo­so­fi­en fra ti­de­nes be­gyn­nel­se, men om kan­skje det mest sen­tra­le spørs­må­let i spe­si­elt kvin­ners liv. Et spørs­mål som også har va­ert sen­tralt i den nors­ke, of­fent­lig de­bat­ten i år. Tid­li­ge­re i høst ble Nor­ge visst­nok ram­met av en «tsu­na­mi» av bryst­melk idet fle­re enn to for­fat­te­re, i ho­ved­sak kvin­ner, had­de skre­vet bø­ker om det å bli for­el­der. Det var ikke bare navle­be­sku­en­de å gjø­re det, men navle­streng­be­skuen­de.

Shei­la He­tis bok har in­gen navle­streng, men også hun har opp­levd å bli an­kla­get for å va­ere navle­be­sku­en­de. Da hun skrev sin for­ri­ge bok

«How should a per­son be?» skrev The New Yor­ker i en an­mel­del­se av boka at: «Det­te hø­res for­fer­de­lig nar­sis­sis­tisk ut. Det er det.»

Når He­ti nå tar plass i sin ny­es­te bok og kre­ver å bli hørt med sin his­to­rie om å ikke vil­le va­ere en del av det som ofte blir kalt for det «re­pro­duk­ti­ve ar­bei­det», er det både å gjø­re det mot­sat­te av det som er for­ven­tet av hen­ne som kjønn, men

Den ame­ri­kans­ke fi­lo­so­fen St­an­ley Louis Ca­vell skrev at: «Kri­ti­ke­rens så vel som kunst­ne­rens pro­blem er ikke å se bort fra sin egen sub­jek­ti­vi­tet, men å in­klu­de­re den; ikke å over­vin­ne den i enig­het, men å mest­re den på ek­semp­la­ris­ke må­ter».

I He­tis nye bok for­sø­ker hun ikke å over­vin­ne kvin­ne­ne på «den and­re si­den», kvin­ner som har valgt mor­ska­pet – kvin­ner som meg selv, men for­sø­ker kan­skje hel­ler å un­der­sø­ke om ikke alle kvin­ner, en­ten de har barn el­ler ei, kan va­ere knyt­tet til be­gre­pet «mor­skap».

I den nors­ke va­ri­an­ten av boka be­skri­ver hun de­ler av det­te fel­les­ska­pet som at «hele ver­den tren­ger en mor». Noe som for øv­rig av­slø­rer svak­he­ter i det nors­ke språ­ket som ikke har et godt al­ter­na­tiv til det en­gels­ke ver­bet «mot­he­ring». Det en­gels­ke si­ta­tet ly­der alt­så: «The whole world ne­eds mot­he­ring».

Selv har He­ti, som sin skjønn­lit­te­ra­ere ho­ved­ka­rak­ter, valgt å for­bli barn­løs. Da jeg mø­ter hen­ne på Lit­te­ra­tur­hu­set i Ber­gen er det kan­skje først og fremst i kraft av å va­ere en be­geist­ret le­ser:

– På kort tid ble boka di vel­dig vik­tig for meg. Ikke for­di jeg ikke vil ha barn, men tvert imot for­di jeg gans­ke ny­lig fikk barn. Det kan kan­skje vir­ke­lig litt mer­ke­lig si­den våre er­fa­rin­ger er mot­set­nin­ger, sam­ti­dig har du va­ert opp­tatt av å peke på lik­he­te­ne kvin­ner imel­lom. Du skri­ver i boka at å leve på en måte, ikke er en kri­tikk av å leve på en an­nen måte?

– Ja! Vi er de sam­me. Og til og med mød­re tren­ger mo­der­lig om­sorg. I boka en­der jo ho­ved­ka­rak­te­ren opp med å va­ere mor til sin egen mor.

– Det er litt rart, for å lese «Mor­skap» ble for meg en slags opp­le­vel­se av å bli «mød­ret» (jour­na­lis­tens al­ter­na­ti­ve over­set­tel­se) av lit­te­ra­tu­ren.

– Jeg har ald­ri hørt noen si det på den må­ten før. Jeg har hatt fle­re som har på­pekt at den er en om­sorgs­full bok, men ald­ri at den har opp­lev­des som å bli «mød­ret». Det er vel­dig fint å høre!

He­ti kap­rer rol­len som in­ter­vju­er idet jeg de­ler av mine egne er­fa­rin­ger som mor, hun li­ker å lyt­te til and­res be­trakt­nin­ger. Den munt­li­ge sam­ta­len med and­re går også igjen i He­tis and­re bok «How should a per­son be». Men i «Mor­skap» har He­ti gått inn­over i ste­det:

– Jeg fjer­net meg selv fra and­re men­nes­ker og ble sit­ten­de på rom­met mitt ale­ne, sam­ti­dig som jeg fort­satt vil­le ha sam­ta­ler. Så myn­te­ne i boka re­pre­sen­te­rer over­gan­gen fra ut­si­den til inn­si­den. Du kan ikke bare gå inn i deg selv som å åpne en dør, det kre­ver for­be­re­del­ser.

Myn­te­ne hun re­fe­rer til har hun brukt sys­te­ma­tisk i boka, etter et spå­doms­sys­tem kalt I Ching-me­to­den, for å sva­re på ja/nei spørs­mål og re­flek­sjo­ner rundt mor­skap.

Boka er selv­bio­gra­fisk nok til at He­ti ikke har noe pro­blem med å inn­røm­me at den er det.

– Jeg sy­nes ofte at det å skri­ve om egne er­fa­rin­ger som kvin­ne, kan va­ere et vik­tig po­eng i seg selv.

– Ja, det er vik­tig og det er ikke nok av det ennå. Det er gans­ke rart å ten­ke på at vi bare er ved be­gyn­nel­sen av kvin­ne­lig lit­te­ra­tur og at det fort­satt er så mye å si. Hund­re år, el­ler hva det nå er, er ikke så len­ge.

– Du har jo tid­li­ge­re in­ter­vju­et Knaus­gård? Og han har jo nett­opp blitt gjen­stand for sto­re dis­ku­sjo­ner i Nor­ge, og in­ter­na­sjo­nalt, om den så­kal­te vir­ke­lig­hets­lit­te­ra­tu­ren. Selv om Knaus­gård også har blitt

Den kvin­ne­li­ge for­fat­te­ren blir kalt navle­be­sku­en­de, mens den mann­li­ge blir be­und­ret. Sånn er det.

I boka skri­ver He­ti om kvin­ner og tid: «Ti­den tik­ker all­tid for kvin­ner. Mens menn der­imot til­syne­la­ten­de le­ver i en tid­løs sfa­ere. I den mann­li­ge di­men­sjo­nen fin­nes det in­gen tid – bare rom. (...) Tids­spen­net i en kvin­nes liv er cir­ka 30 år. Til­syne­la­ten­de må alt gjø­res unna i lø­pet av dis­se 30 åre­ne – 14 til 44.»

Selv er He­ti nå 41. – Så fø­ler du at tida din snart er for­bi?

– Nei, men jeg fø­ler at det er en an­nen tid. At fram til du blir før­ti så byg­ger du på en måte opp li­vet ditt. Du tar valg og ten­ker: Hvor­dan skal jeg leve li­vet mitt? Mens nå fø­ler jeg at jeg be­fin­ner meg på et slags pla­tå. Nå er jeg her med det jeg har skapt, og det fø­les stil­le.

Men jeg gjor­de nett­opp et ar­ran­ge­ment i Stock­holm med en kvin­ne som had­de skre­vet en bok om over­gangs­al­de­ren og den hand­let mer el­ler mind­re om hvor­dan alt fal­ler sam­men igjen i over­gangs­al­de­ren, så jeg an­tar at det vil end­re seg igjen.

– Det fø­les litt som om kvin­ners liv er en evig bio­lo­gisk straff.

Vi ler sam­men, men He­ti sva­rer be­kref­ten­de:

– Ja, jeg tror det.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.