Ego-mu­se­ets op

Er Astrup Fearn­ley-mu­se­et et «ego-se­um», som for­fat­ter Su­ne Nord­gren kal­ler det i bo­ken som mar­ke­rer mu­se­ets 25-års­ju­bi­le­um, el­ler er det en vel­fun­ge­ren­de sam­funns­in­sti­tu­sjon?

Dagsavisen Fremtiden - - Helg - LARS ELTON Kunst­kri­ti­ker lars@elton.no

Kunst­mu­se­et i vann­kan­ten på Tjuv­hol­men i Oslo er blitt vok­sent. Tirs­dag den­ne uken fyl­te Astrup Fearn­ley-mu­se­et 25 år. Seks av åre­ne har de til­bragt i Ren­zo Pianos flot­te mu­se­ums­bygg. Et kvart år­hund­re er in­gen al­der i mu­se­ums­ver­de­nen, der år­hundre­lan­ge tra­di­sjo­ner gir tyng­de til de etab­ler­te in­sti­tu­sjo­ne­ne. Men al­der og tyng­de er ikke alt. Det pri­vat­eide mu­se­et har vist stor vi­ta­li­tet og flek­si­bi­li­tet. De man­ge fris­ke sat­sin­ge­ne gjør at de har opp­ar­bei­det seg en im­po­ne­ren­de sta­tus in­ter­na­sjo­nalt. De har verk i sam­lin­gen som and­re og langt stør­re mu­se­er mis­un­ner dem, og de har en ut­stil­lings­po­li­tikk som gir gjen­klang langt ut­over lan­dets gren­ser. Så det li­ten tvil om at Astrup Fearn­ley vant kam­pen om sam­tids­kuns­ten med Mu­se­et for sam­tids­kunst, na­bo­en i Kvad­ra­tu­ren som nå er ned­lagt.

Sam­ti­dig er Astrup Fearn­ley-mu­se­et ikke nød­ven­dig­vis blitt den suk­ses­sen det bur­de blitt her hjem­me. Be­søks­tal­le­ne svin­ger. Al­le­re­de i mu­se­ets åt­ten­de år, 2001, falt pub­li­kums­tal­let til bunns. Det skjed­de til tross for so­li­de navn som Sig­mar Pol­ke, Bør­re Sae­th­re og Le­onard Richard. Fjor­årets ut­stil­ling med Ma­tias Fald­bak­ken ble hel­ler in­gen pub­li­kums­suk­sess.

Sae­th­re-ut­stil­lin­gen var etter min me­ning en av mu­se­ets mest minne­ver­di­ge ut­stil­lin­ger. Bør­re Sae­th­re om­dan­net mu­se­et til en fu­tu­ris­tisk tids­kap­sel. Den pek­te frem­over, og den var an­ta­ge­lig mu­se­ets førs­te med en nord­mann som skap­te in­ter­na­sjo­nal opp­merk­som­het. Men den var kan­skje for es­te­tisk avan­sert for et bredt pub­li­kum? Det er vans­ke­lig å fin­ne en for­kla­ring på de va­rie­ren­de be­søks­tal­le­ne. De er kan­skje bare et ut­trykk for at det nors­ke pub­li­kum­met ikke er stort nok til å fav­ne alle de mo­der­ne ut­tryk­ke­ne mu­se­et har stilt opp for dem? I hvert fall er den kunst­fag­li­ge an­er­kjen­nel­sen vans­ke­lig å stil­le spørs­måls­tegn ved.

Oslo i 1993 var noe helt an­net enn det ho­ved­sta­den frem­står som i 2018. Sam­ti­dens in­ter­na­sjo­na­li­se­ring i kunst­ver­de­nen had­de i li­ten grad nådd Nor­ge. Kunst­sce­nen var fort­satt gans­ke selv­sen­trert, selv om Mu­se­et for sam­tids­kunst had­de hatt noen gode ut­stil­lin­ger med uten­lands­ke kunst­ne­re i de tre åre­ne de had­de holdt på.

Fra førs­te dag vis­te det pri­va­te mu­se­et i Kvad­ra­tu­ren at de øns­ket å løf­te blik­ket og vise hva som be­ve­get seg i det spen­nen­de kunst­land­ska­pet uten­for Nor­ges gren­ser. Da mu­se­et åp­net 9. ok­to­ber 1993 var det ikke en enes­te norsk kunst­ner i åp­nings­ut­stil­lin­gen. Slik vis­te mu­se­et en selv­sik­ker­het som im­po­ner­te, men val­get ble også gjen­stand for en kri­tikk som fes­tet seg. Det var en gjen­nom­gå­en­de klage­sang gjen­nom fle­re år, at mu­se­et vis­te for lite norsk kunst. Den som går gjen­nom ut­stil­lings­lis­ten i bo­ken vil fort se at det var en myte uten hold i vir­ke­lig­he­ten.

Da mu­se­et åp­net i nye lo­ka­ler på Tjuv­hol­men var skep­si­sen som blåst bort: Su­ne Nord­gren kon­sta­te­rer i ju­bi­le­ums­bo­ken «La oss snak­ke kunst» at Astrup Fearn­ley-mu­se­et «had­de fått en av­gjø­ren­de inn­fly­tel­se på norsk kunst­liv.» I åp­nings­ut­stil­lin­gen 27. sep­tem­ber 2012 var ti pro­sent av kunst­ner­ne nors­ke. Slik har det fort­satt, med en god for­de­ling mel­lom norsk og in­ter­na­sjo­nal kunst. Med mønst­rin­ger som «Lights on» (2008) og «NN-A NN-A NN-A: – Ny norsk abs­trak­sjon» (2015) har mu­se­et sam­let unge, nors­ke kunst­ne­re i ut­stil­lin­ger som også har fått in­ter­na­sjo­nal opp­merk­som­het. Like ver­di­ful­le har de sto­re mønst­rin­ge­ne av sam­tids­kunst fra fjer­ne land som In­dia, Ki­na og Bra­sil va­ert. Iko­nis­ke verk som Fran­cis Ba­cons «Trip­tych – In­spi­red by the Oresteia of Aeschy­lus» (1981), Da­mi­en Hir­sts «Mot­her and Child (Di­vi­ded)» (1993), An­selm Kie­fers «The High Pries­tess / Zweist­rom­land» (bed­re kjent som bly­bok­hyl­len, (1985-89) og Jeff Koons’ «Michael Jack­son and Bubb­les» (1988) bur­de alle sam­men, iføl­ge en av gal­le­ris­te­ne som er in­ter­vju­et i bo­ken, va­ert i and­re av ver­dens le­den­de mu­se­er, som Ta­te Mo­dern i Lon­don og MOMA i New York. Men de be­fin­ner seg alt­så i Oslo. Den opp­merk­som­he­ten slike verk til­trek­ker seg sør­ger for in­ter­na­sjo­na­le be­sø­ken­de. En an­nen gal­le­rist på­pe­ker at Astrup Fearn­ley-mu­se­et har

Astrup Fearn­ley-mu­se­et har fle­re in­ter­na­sjo­nalt be­røm­te ikon­verk som til­trek­ker seg be­sø­ken­de fra hele ver­den. Da­mi­en Hir­sts «Mot­her and Child

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.