P- og ned­tu­rer

Dagsavisen Fremtiden - - Helg -

den mest opp­da­ter­te sam­lin­gen av ame­ri­kansk sam­tids­kunst i Euro­pa. En tred­je gal­le­rist me­ner at mu­se­et er som et na­sjo­nal­mu­se­um å reg­ne.

Man­ge ju­bi­lan­ter har be­hov for å le­gi­ti­me­re seg selv og sin virk­som­het. Astrup Fearn­ley-mu­se­ets ju­bi­le­ums­bok kom­mer også inn på po­li­tis­ke prio­ri­te­rin­ger. De ser re­gje­rin­gens be­vilg­ning i 2016 som en stor sei­er. Som Fritt Ords tid­li­ge­re di­rek­tør, Erik Ru­deng, har på­pekt, er det ikke una­tur­lig at pri­va­te mu­se­er får til­gang til of­fent­li­ge mid­ler når de vokser og de­res sam­funns­opp­ga­ve blir ty­de­li­ge­re. He­nie On­stad Kunst­sen­ter er ett ek­sem­pel på det. Med pen­ge­ne fulg­te det også for­plik­tel­ser, som for­mid­ling til barn og ut­stil­lings- veder­lag. Det var en his­sig de­batt om det sis­te da for­sla­get til stats­bud­sjett ble frem­lagt høs­ten 2015 for­di det vis­te seg at del­ta­ger­ne i «NN-A (…)»-ut­stil­lin­gen var blitt av­spist med små­pen­ger.

Det står det in­gen ting om i bo­ken. For­fat­te­ren si­te­rer kri­ti­ke­re når det pas­ser ham, og jeg er blant dem han nev­ner. Si­tat­tek­nik­ken kan dis­ku­te­res. I mitt til­fel­le bru­ker han ord som ikke fore­kom­mer i den an­mel­del­sen han re­fe­re­rer til. Når jeg først skul­le si­te­res had­de det va­ert mye mor­som­mere om han had­de tatt tak i min an­mel­del­se av Bjørn Carl­sens se­pa­rat­ut­stil­ling i mu­se­et i 2000. Der skrev jeg blant an­net at det ikke var «(…) vans­ke­lig å inn­røm­me at jeg har hatt pro­ble­mer med å opp­ar­bei­de be­geist­ring for Bjørn Carl­sens ma­le­ri­er.» Men at ut­stil­lin­gen for­and­ret skep­sis til be­geist­ring. Mu­se­ets ku­ra­te­ring var en øye­åp­ner som ut­vi­det min for­stå­el­se. Su­ne Nord­gren kun­ne også si­tert min an­mel­del­se av Bjar­ne Mel­gaards vik­ti­ge ut­stil­ling i 2010, men den er en av fle­re ut­stil­lin­ger (ho­ved­sa­ke­lig med nors­ke kunst­ne­re) han knapt nok nev­ner.

Opp­le­vel­sen med Bjørn Carl­sen er il­lust­re­ren­de for histo­ri­en om et mu­se­um som har vokst seg inn i en le­den­de rol­le i norsk og in­ter­na­sjo­nal sam­tids­kunst. Su­ne Nord­gren har skre­vet bo­ken på sitt mors­mål, og han har sør­get for at bo­ken er ak­tu­ell ved å in­klu­de­re ut­stil­lin­ge­ne fra i fjor. Men når han skri­ver i for­or­det at han har job­bet med bo­ken si­den før mu­se­et flyt­tet til Tjuv­hol­men i 2012, bur­de det va­ert tid nok til å luke ut gram­ma­tis­ke og over­set­tel­ses­feil. En de­talj som at bil­led­teks­te­ne er på en­gelsk også i den nors­ke ut­ga­ven sier sitt. Men det er vel noe vi må se gjen­nom fing­re­ne med. For er det noe den­ne bo­ken de­mon­stre­rer er det at Astrup Fearn­ley-mu­se­et har en egen evne til å snu seg rundt og fin­ne ras­ke løs­nin­ger til tross for li­ten stab og be­gren­se­de res­sur­ser. Med nytt bygg og plas­sen på stats­bud­sjet­tet har mu­se­et vokst inn i en ny rol­le. Astrup Fearn­ley­mu­se­et har ut­vik­let seg fra å va­ere et «ego-mu­se­um» til å bli en be­ty­de­lig sam­funns­ak­tør. Gjen­nom sin virk­som­het har mu­se­et selv skapt en platt­form som gir oss all grunn til å for­ven­te nye, sto­re opp­le­vel­ser i de nes­te 25 åre­ne.

(Di­vi­ded)» er ett av dem. FOTO: BERIT ROALD/NTB SCANPIX

Hans Ras­mus Astrup (til venst­re) er man­nen bak Astrup Fearn­ley-mu­se­et. Han be­skri­ves som en sam­ler med used­van­lig teft, og han ny­ter stor re­spekt i ver­dens kunst­me­tro­po­ler. Her un­der åpnnin­gen av det nye mu­se­et sam­men med dron­ning Son­ja og ar­ki­tekt Ren­zo

Noen av Astrup Fearn­ley-mu­se­ets nors­ke ut­stil­lin­ger har fått in­ter­na­sjo­nal opp­merk­som­het. Bør­re Sae­th­res in­stal­la­sjon «Unicorn» fra 2001 end­te på for­si­den av en bok om ver­dens bes­te in­stal­la­sjons­kunst. FOTO: ASTRUP FEARN­LEY-MU­SE­ET

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.