Kul­tur­kvin­ne­ne slår til­ba­ke

En kvin­ne skri­ver brev til kul­tur­man­nen. En an­nen har fridd seg fra ham. En tred­je har lest de skry­te­te gam­le bø­ke­ne hans. Re­sul­ta­tet er tre klo­ke og mor­som­me pam­flet­ter om le­sing, skri­ving, kjønn og kul­tur.

Dagsavisen - - Kultur - GERD ELIN STAVA SAND­VE

PAM­FLET­TER

El­li­siv Lind­kvist «Oh, Kul­tur­man­nen» Flam­me bok­sin­gel

Karo­lina Ram­qvist

«Det er nat­ten»

Over­satt av Inge Ul­rik Gun­der­sen Gyl­den­dal

Kjer­sti An­nes­dat­ter Skoms­vold «Kjer­sti An­nes­dat­ter Skoms­vold le­ser Ak­sel San­de­mo­se» Na­sjo­nal­bi­blio­te­ket Hei, Kul­tur­man­nen. Jeg snak­ker til deg.

Jeg skri­ver til deg.

Jeg vil bli sett av deg. Sett og likt.

Jeg vil at du skal ta meg på al­vor

Det­te skri­ver El­li­siv Lind­kvist i det Flam­me for­lag kal­ler en bok­sin­gel, alt­så en halv­lang tekst i hefte­form. «Oh, Kul­tur­man­nen» er et åpent brev i dikts form, adres­sert til – du gjet­tet det – kul­tur­man­nen.

Kul­tur­man­nen er han som ig­no­re­rer dyk­ti­ge kvin­ner, yng­re som eld­re. Han er re­dak­tør, kri­ti­ker, for­fat­ter, re­gis­sør, tea­ter­sjef, for­leg­ger el­ler kro­ni­kør, even­tu­elt po­li­ti, jury, dom­mer, ut­dy­per El­li­siv Lind­kvist. Han er ty­pen som kan skri­ve 40, el­ler like gjer­ne 40.000, si­der om seg selv. Og som fei­res for det.

Kvin­ner, der­imot, har men­sen. De fei­res ikke. El­ler de gjør det, men kun av and­re kvin­ner. Av hver­and­re. Det fø­les ikke bra nok, sy­nes hun som ra­ser i teks­ten. Hun vil ha kul­tur­man­nens opp­merk­som­het. Hvis ikke kan hun «like gjer­ne gå hjem», si­den «in­gen» (kul­tur­menn, alt­så) hø­rer på hen­ne uan­sett.

Som gam­mel kvin­ne i gynge­stol, med rul­la­tor, ten­ker hun at «det had­de va­ert bed­re å va­ere død som deg. Du som er udø­de­lig.»

«Oh, kul­tur­man­nen» er en sint tekst. Men også mor­som, med ar­ti­ge ord­spill og en type re­sig­na­sjon som, en­ten det var plan­lagt el­ler ikke, tip­per over i en lett har­se­le­ren­de selv­iro­ni. Lind­kvist name­drop­per både egne og and­res ro­man­tit­ler, knek­ker opp ord, re­fe­re­rer dikt, og sen­der mer enn et langt nikk mot Mär­ta Tik­ka­nens kja­er­lig­hets­saga, i form som i inn­hold. Mye er tatt på kor­net: Kvin­ne­nes tran­ge rom, men­ne­nes sto­re. Gutte­klub­bens heia­klubb for and­re gut­ter. Kvin­ne­nes usyn­lig­het. El­li­siv Lind­kvists pam­flett en­ga­sje­rer, og er de­fi­ni­tivt verdt les­nin­gen, uten at man der­med tren­ger va­ere enig i alt hun skri­ver. Kan­skje er det me­nin­gen å over­dri­ve, for slik å vise fram det ab­sur­de i at pa­tri­ar­ka­tet lu­rer også kvin­ner til å verd­set­te menn høy­est. Men teks­ten lyk­kes ikke i å over­be­vi­se le­se­ren om at det fak­tisk er el­ler må va­ere slik. For­tel­le­ren i teks­ten er kan­skje rett­mes­sig in­dig­nert, men også plag­somt en­spo­ret i sin jakt på kul­tur­man­nens an­er­kjen­nel­se. Hvor­for, når det fin­nes så man­ge langt ku­le­re, mye dyk­ti­ge­re da­mer?

Svens­ke Karo­lina Ram­qvists es­say er inn­om lig­nen­de tan­ker i sitt es­say, «Det er nat­ten». Det sprin­ger ut av ar­bei­det med et fore­drag den an­er­kjen­te for­fat­te­ren ble bedt om å hol­de om bø­ke­ne sine. En umu­lig opp­ga­ve, føl­te hun, for den som skri­ver er jo en helt an­nen per­son enn den som snak­ker om bø­ke­ne hun har skre­vet. Og hvor­dan i all ver­den svarer man på spørs­mål av ty­pen «hvor­for skri­ver du?»

Tan­ke­ne hun gjør seg om ga­pet mel­lom skrift og tale, mel­lom å va­ere en som for­fat­ter bø­ker og en som snak­ker om dem, er sva­ert in­ter­es­san­te. For­men på boka, som en rei­se gjen­nom en dag som blir til en tekst, som igjen er en gjen­nom­gang av for­fat­ter­ska­pet hen­nes, fun­ge­rer også godt. Ikke for in­gen­ting er Ram­qvists navn ofte med på lis­te­ne over de vik­tigs­te yng­re svens­ke for­fat­ter­ne i dag.

Karo­lina Ram­qvist tar le­se­ren med seg inn i ar­bei­det, inn i sli­tet, med fore­dra­get. Hun ser på den ro­te­te lei­lig­he­ten. Blir av­brutt av bar­na, som brå­ker og gri­ser og rin­ger hen­ne på mo­bi­len. Re­flek­te­rer rundt det Vir­gi­nia Woolf sa, om at de kvin­ne­ne som ble be­tyd­nings­ful­le ro­man­for­fat­te­re i Eng­land på 1800-tal­let, ikke had­de barn. «Det var en set­ning jeg kom på av og til», leg­ger hun la­ko­nisk til. Li­ke­vel har hun kom­met fram til at det ikke var bar­na, men menn – det er fris­ten­de å si kul­tur­menn – som len­ge gjor­de det vans­ke­lig for hen­ne å sat­se på skri­vin­gen. «Først da jeg slut­tet å la meg selv va­ere til­gjen­ge­lig for en manns skif­ten­de be­hov hele ti­den, kun­ne jeg be­gyn­ne å skri­ve bø­ker», skri­ver hun. «Dis­se men­ne­ne ha­tet at vi skrev. De ha­tet at skrif­ten erob­ret oss, ha­tet den for dens evne til å brin­ge vitne­mål til om­ver­de­nen, og for at den vil­le fin­nes len­ge etter at de selv var borte».

Udø­de­lig­het gjen­nom skrift, alt­så, hos Karo­lina Ram­qvist som hos El­li­siv Lind­kvist. Kul­tur­man­nen er udø­de­lig, sier sist­nevn­te. Der­for kjem­per han mot å gi kvin­ner sam­me mu­lig­het for udø­de­lig­het, sier først­nevn­te. Men hvor len­ge va­rer egent­lig lit­te­ra­er udø­de­lig­het?

Na­sjo­nal­bi­blio­te­ket står for en fore­drags­se­rie de har kalt «For­ti­dens folke­les­ning», der sam­tids­for­fat­te­re le­ser et eld­re for­fat­ter­skap for å si hva de syns om ak­tua­li­tet og re­le­vans. Det er et ar­tig kon­sept, mor­somt ikke minst for­di man så lett ser for­fat­te­rens åpne og in­tel­lek­tu­el­le nys­gjer­rig­het i møte med sin be­røm­te, for lengst av­døde kol­le­ga, bare for så å va­ere vit­ne til hvor­dan op­ti­mis­men og tål­mo­dig­he­ten sku­res sta­dig tyn­ne­re, og kon­klu­sjo­nen er klar: Det­te er ut­da­ter­te bø­ker. Sa­er­lig ty­de­lig blir det når skar­pe og me­rit­ter­te kvin­ner, som Vig­dis Hjorth, To­ril Moi, og nå sist Kjer­sti An­nes­dat­ter Skoms­vold, le­ser kul­tur­menn som Wil­den­vey, Vin­je og Ak­sel San­de­mo­se. De slen­ger of­test på noen lin­jer om at en enda grun­di­ge­re ana­ly­se kan­skje vil­le gitt et mer po­si­tivt svar, men selv den høf­ligs­te av dem lar det skin­ne igjen­nom at for­fat­ter­ska­pet ikke fen­get noe sa­er­lig.

«Alle kjen­ner en San­de­mo­se, en som sit­ter og snak­ker høyt og på­ståe­lig i sel­skap, som els­ker å for­tel­le his­to­ri­er og høre seg selv snak­ke», skri­ver Kjer­sti An­nes­dat­ter Skoms­vold. Ofte har sån­ne folk noe fint på hjer­tet, men det for­svin­ner i støy­en de la­ger, fort­set­ter hun, i sitt be­fri­en­de fris­ke, her­lig hu­mo­ris­tis­ke fore­drag om man­nen bak jante­lo­ven. San­de­mo­se kan i hvert fall ikke le­ses som sam­tids­for­fat­ter, kon­klu­de­rer hun al­le­re­de etter den førs­te, tung­rod­de set­nin­gen av hans mest be­røm­te bok. Hoved­per­sonens fø­lel­ser har hun hel­ler ikke troa på, han som syns mer synd på seg selv enn på jen­ta han sver­mer for idet han er stil­le vit­ne til at en an­nen mann vold­tar hen­ne.

Kjer­sti An­nes­dat­ter Skoms­vold etter­ly­ser San­de­mo­ses fø­lel­ser. «Han skri­ver om å sit­te ved ko­nas døds­leie, og rik­tig­nok er han mer opp­tatt av seg selv enn av hen­ne, men noe an­net ven­ter jeg meg ikke av ham». Kan­skje kom­mer det mer se­ne­re, noe aer­li­ge­re? Men nei. San­de­mo­se skri­ver ikke om sin av­døde kone, el­ler sin av­døde sønn. Han skri­ver om es­ki­mo­er. Fø­lel­ses­li­vet hans er for in­takt. I ste­det for å gå vi­de­re inn i sår­bar­he­ten, der Skoms­vold syns han er på sitt mest in­ter­es­san­te og re­le­van­te, skry­ter og be­la­erer han, og dyr­ker en macho­rol­le som sten­ger for at det er et men­nes­ke inni der – et men­nes­ke med fø­lel­ser, som har lidd et vondt tap.

Skoms­vold er ikke im­po­nert. Også hun kon­klu­de­rer høf­lig med at hun ikke bur­de latt fød­se­len av sitt førs­te barn hind­ret hen­ne i å lese fer­dig San­de­mo­ses ro­man. Men det er ty­de­lig at hun ikke syns at ak­ku­rat den­ne kul­tur­man­nen for­tje­ner stjer­na si i evig tid. I ste­det gjør hun seg in­ter­es­san­te tan­ker om språk, og hva det er for hen­ne.

Kul­tur­man­nen var ikke udø­de­lig li­ke­vel, vis­te det seg. Og det dis­se tre kvin­ne­ne har på hjer­tet, er vel så in­ter­es­sant som mye av det han og hans kum­pa­ner pro­du­se­rer.

Kul­tur­man­nen var ikke udø­de­lig li­ke­vel, vis­te det seg. gerd.elin.sand­ve@dags­avi­sen.no

«Først da jeg slut­tet å la meg selv va­ere til­gjen­ge­lig for en manns skif­ten­de be­hov hele ti­den, kun­ne jeg be­gyn­ne å skri­ve bø­ker», skri­ver Karo­lina Ram­qvist i sitt es­say «Det er nat­ten».

FOTO: CAPPELEN DAMM

El­li­siv Lind­kvist har skre­vet et åpent brev i dikts form, adres­sert til kul­tur­man­nen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.