Vondt og vik­tig om når fa­mi­li­en svik­ter

An­ne Bitsch har skre­vet en sva­ert sterk bok om om­sorgs­svikt og over­grep i et res­surs­sterkt hjem, og om sam­fun­nets uvil­je mot å se «vel­lyk­ke­de» barn som ofre.

Dagsavisen - - Forside - GERD ELIN STAVA SAND­VE

Boka star­ter med en be­gra­vel­se. An­ne Bit­schs mor er død. Men dat­te­ren er ikke lei seg. Mer num­men. Sint. Fø­ler seg først og fremst alene, slik hun ofte gjor­de det gjen­nom opp­veks­ten. For An­ne Bit­schs mor, hun som nå lig­ger i kis­ta, har ikke va­ert noen trygg og stø­dig klip­pe i dat­te­ras liv. Tvert om. Mo­ren Kam­ma var al­ko­ho­li­ker. Hun slet med psy­kisk syk­dom. Og da ten­åri­ge An­ne treng­te hen­ne al­ler mest, etter å ha blitt vold­tatt av sin egen ste­far, svik­tet Kam­ma to­talt. Be­gra­vel­ses­pres­ten vet om al­ko­ho­lis­men. Hun sier det i kir­ka, at kref­te­ne i ru­sen på­før­te alle rundt Kam­ma ska­de. Da bry­ter An­ne sam­men. En­de­lig er det noen som ser. En­de­lig har hun vit­ner til smer­ten. «For førs­te gang i mitt 29-åri­ge liv tar en vok­sen helt og fullt mitt par­ti. Og det skjer i en full­satt kir­ke».

Hvor­for skjed­de det ikke før? Hvor­dan kan ei jen­te vokse opp med en psy­kisk syk, al­ko­ho­li­sert mor uten at noen gri­per inn og hjel­per til? Uten at noen ser at jen­ta går på selv­styr, at det er hun som vas­ker hus og la­ger mat og ord­ner opp, hun som er sin mors støt­te, ikke om­vendt? Vil de ikke se? Kla­rer de ikke? Hvor­for mak­tet in­gen av mo­rens kja­eres­ter å ord­ne or­dent­lig opp for An­ne? En av dem vis­te seg å va­ere en over­gri­per – hvor­for var det in­gen som rea­ger­te da ten­åri­ge An­ne na­er­mest over nat­ta end­ret opp­før­sel etter å ha blitt vold­tatt av sin egen ste­far? Og hvor var nett­ver­ket uten­for pri­vats­fa­eren? Skole­ver­ket, barne­ver­net, fa­mi­lie­hjel­pen? De von­de spørs­må­le­ne dir­rer gjen­nom hele «Går du nå, er du ikke len­ger min dat­ter».

Det er en bok om å va­ere et of­fer. Et of­fer som etter alle ytre pa­ra­me­te­re klar­te seg vel­dig bra, som fikk ut­dan­ning og jobb og po­si­sjon, men som i vok­sen al­der li­ke­vel sli­ter med sen­ska­der av utryg­ge opp­veks­ten. Med dår­lig selv­fø­lel­se, skam, sin­ne, sorg. An­ne Bitsch for­mid­ler med var­me hel­ler enn bit­ter­het, selv om sist­nevn­te had­de va­ert helt på sin plass. Skri­ver om rei­ser til­ba­ke til folk hun kjen­te i barn­dom­mer. Om jak­ten på Den Ene – øns­ket om at det li­ke­vel kan­skje var noen, noen som helst, blant alle de la­erer­ne, na­bo­ene, ven­ne­ne, og and­re vok- sen­per­sone­ne hun møt­te gjen­nom opp­veks­ten, som fak­tisk gjor­de noe. Men nei. Ar­bei­det fin­ner sted ti år etter at mo­ren er død. Men jo mer An­ne Bitsch gra­ver, dess fle­re skuf­fel­ser. Mo­rens – og dat­te­rens – fa­sade­byg­ging fun­ger­te. In­gen så. El­ler de så, men føl­te ikke det var de­res oppgave å gri­pe inn.

Mye hand­ler om klas­se. An­ne Bitsch voks­te opp i Dan­mark på åtti- og nitti­tal­let. I «Går du nå ...» spo­ler hun også til­ba­ke til mo­rens opp­vekst, som bak­tep­pe for sine er­fa­rin­ger. Mo­ren Kam­ma had­de fore­tatt en klasse­rei­se. Hun var den førs­te i sin fa­mi­lie som prøv­de seg på ut­dan­nel­se. Al­ko­hol­mis­bruk var

Hvor­dan kan ei jen­te vokse opp med en psy­kisk syk, al­ko­ho­li­sert mor uten at noen gri­per inn og hjel­per til?

noe man for­bandt med un­der­klas­sen, med vis­se fa­mi­li­er der det sto så­pass dår­lig til at alle kun­ne se hvor­dan de slet bare ved å be­trak­te den ut­slit­te bo­li­gen, skro­tet på ple­nen uten­for. Der bar­na var sin­te og ut­age­ren­de skole­ta­pe­re, ikke høf­li­ge og flin­ke, snil­le og plikt- opp­fyl­len­de per­fek­sjo­nis­ter som lil­le An­ne. Utad var Kam­ma in­tel­lek­tu­ell og be­lest. I hjemmet de­res var det kunst på veg­gen, par­kett på gul­vet og bø­ker i hyl­la. Men det mang­let trygg­het. Over­gre­pe­ne tiet An­ne len­ge om, helt til hun li­ke­vel for­tal­te – og ikke ble or­dent­lig tatt på al­vor.

«Går du nå ...» er en sva­ert per­son­lig be­ret­ning. Men den har be­tyd­ning en­kelt­stå­ende­u­mu­lig­u­ten Le­se­renå å tvinge­s­tro lese lang­tog på uten pri­va­te.til for­fat­te­ren.ut­ove­rå å be­rø­res,Det­ta det en er eks­tra­bar­na og tan­ke­run­de ung­dom­me­ne rundt­man selv­de kjen­ner. Hvor­dan har lil­le «Em­ma» i po­dens skole­klas­se det egent­lig? El­ler ten­åri­ge «Nora» i opp­gan­gen? Boka ret­ter fle­re vel­plas­ser­te spark mot alle som skal ut­gjø­re et sik­ker­hets­nett når fa­mi­li­en svik­ter, det va­ere seg i barne­hage, sko­le, barne­vern el­ler so­sial­tje­nes­ter. An­ne Bitsch skri­ver sva­ert inn­sikts­fullt om å va­ere et over­g­reps­of­fer, hvil­ke psy­ko­lo­gis­ke og fy­sis­ke me­ka­nis­mer som ofte trer i kraft i

etter­tid, og om retts­sys­te­mets vans­ker med å hans­kes med over­g­reps­sa­ker. Hun skri­ver om kja­er­lig­het mel­lom for­eld­re og barn, om opp­vekst. Alt godt for­ank­ret i fag­lit­te­ra­tur, og med et rikt til­fang av dag­bø­ker, brev, in­ter­vju­er og do­ku­men­ter som kil­der.

«For­tel­lin­gen jeg

leg­ger fram, er sann, men ikke ob­jek­tiv. Jeg er nes­ten helt sik­ker på at en­kel­te vil ha en helt an­nen opp­fat­ning av det som skjed­de, og ikke vil stil­le seg bak mine ana­ly­ser. Noen vil kan­skje bli støtt, så­ret og for­ban­na av bo­kas ut­leg­nin­ger, and­re vil mene det er «upas­sen­de» å bret­te sin fa­mi­lies his­to­rie ut på den­ne må­ten. Of­fent­lig. [Men boka] er først og fremst er bar­nets vit­nes­byrd om hvor­dan det var å vokse opp i en fa­mi­lie som gikk i opp­løs­ning for åpen sce­ne uten at noen grep inn», skri­ver An­ne Bitsch i et første­ka­pit­tel som byr på en for­bil­led­lig klar dis­ku­sjon av sann­het, av hvem som ei­er en his­to­rie. En­kel­te, for­kla­rer for­fat­te­ren, syns hel­ler at hun skal fo­ku­se­re på at det tross alt gikk bra med hen­ne. Til­gi og gå vi­de­re. Men er til­gi­vel­se mu­lig? «Går du nå ...» dis­ku­te­rer spørs­må­let. Lan­der na­er­me­re «nei» enn «ja», men er først og fremst opp­tatt av å vek­ke le­se­ren. Det kla­rer den. Boka gir en rys­ten­de skild­ring av en brus­ten barn­dom, og er en kraf­tig øye­åp­ner som an­be­fa­les alle. Selv om les­nin­gen gjør vondt.

En sva­ert per­son­lig be­ret­ning, men med be­tyd­ning langt ut­over det en­kelt­stå­en­de og pri­va­te.

gerd.elin.sand­ve@dags­avi­sen.no

An­ne Bitsch har skre­vet den sva­ert so­li­de sak­prosa­boka «Går du nå, er du ikke len­ger min dat­ter» om sin opp­vekst med en psy­kisk syk og al­ko­ho­li­sert mor.

SAK­PRO­SA

An­ne Bitsch «Går du nå, er du ikke len­ger min dat­ter»

Spar­ta­cus for­lag

FOTO: SI­RI ØVERLAND ERIK­SEN

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.