Bru­sen­de Beck

Beck er i ut­mer­ket pop­hu­mør på sitt 13. al­bum, som ofte hø­res ut som en øvel­se i kuns­ten å skri­ve fen­gen­de lå­ter, uten dy­pe­re me­ning enn å få alle til å ha det bra.

Dagsavisen - - Forside - ■ GEIR RAKVAAG

«Co­lors» Ca­pi­tol Becks «Mor­ning Phase» var fa­vo­ritt­al­bu­met mitt fra 2014. Stil­le og ro­lig, trygt, til­bake­lent og so­fis­ti­kert. Og så langt ute av tids­ån­den at den ble be­løn­net med den ofte kon­ser­va­ti­ve Gram­my-pri­sen for årets al­bum. Det vi kan va­ere ri­me­li­ge sik­re på med den­ne bak­grun­nen, er at Beck Han­sen kom­mer tilbake med noe som ikke lig­ner på «Mor­ning Phase» i det hele tatt.

I mel­lom­tida har han va­ert på Øya­fes­ti­va­len, med et for­vir­ren­de sett, i bes­te fall sjar­me­ren­de ro­te­te, men også en på­min­nel­se om at han ofte har va­ert bedre som drøm­mer på nach­spie­let enn som prins un­der selve par­ty­et. Det nye al­bu­met for­and­rer det­te inn­tryk­ket full­sten­dig. Nå kan han syn­ge «Up All Night» med en smit­ten­de, jub­len­de gle­de, «I hear my voi­ce rin­ging/the sum­mer­time’s sin­ging», og mane fram mid­natts­sol i ste­det for høst­mør­ke.

Al­bu­met be­gyn­ner med buld­ren­de beats i tit­tel­lå­ten «Co­lors», men når han kom­mer til re­fren­get hø­res han ut som Du­ran Du­ran. På en vid­un­der­lig måte går Beck enda len­ger tilbake i histo­ri­en, til den mest uskyl­di­ge ren­he­ten i pop­mu­sik­ken fra midt­en av 60-tal­let, og set­ter den­ne inni en tids­rik­ti­ge ram­me. Jeg me­ner, den om­tal­te be­gyn­nel­sen har også noe som lig­ner på pan­fløy­te! Ikke et godt tegn, men Beck har et glimt i øyet som får ham til å slip­pe unna med det. Al­bu­met er pro­du­sert av Greg Kur­stin, som også står bak det nye al­bu­met til Foo Figh­ters, den­ne gan­gen med en mer even­tyr­lys­ten lyd.

«Dreams» kom ut på sin­gel al­le­re­de i for­fjor, og ble fram­ført på Øya. En an­tyd­ning om at han al­le­re­de var på nye vei­er. Med et un­der­lig­gen­de synthte­ma som min­net om «The Mes­sa­ge» med Grand­mas­ter Flash, (som han også spil­te en snutt av se­ne­re på kvel­den), og en gi­tar­solo der han prøv­de å va­ere Pr­in­ce. Vel­dig mye på en gang, vel­dig mye å leve opp til, men gjort med en egen vri som fø­rer fram til stor­ar­tet psy­ke­de­lisk pop. For å fort­set­te hip hop-as­so­sia­sjo­ne­ne kom­mer «Wow», der Beck rap­per. Han vil­le visst egent­lig ha Chan­ce The Rap­per til å le­ve­re dis­se lin­je­ne. Det gjør ikke noe at han gjør det selv, for alt fly­ter så fint sam­men. «It’s like wow/it’s like right now», for å si­te­re re­fren­get. Sånn er ni­vå­et på bud­ska­pet på den­ne pla­ta. Så en­kelt, og li­ke­vel så greit. Det­te hø­res ofte ut som en øvel­se i kuns­ten å skri­ve fen­gen­de lå­ter, uten dy­pe­re me­ning enn å få alle til å ha det bra. «No Distrac­tion» kun­ne va­ert en av de bes­te san­ge­ne til The Zom­bies. Uten å ha mer dyp­sin­dig å by på enn «What I ne­ed right now is you/you/on­ly you and me». Hvis sånt gjø­res med en god me­lo­di er det mer enn nok.

For be­und­re­re av den for­ri­ge fa­sen til Beck kom­mer til slutt «Fix Me», i den mer etter­tenk­som­me, vak­re sti­len. Jeg til­hø­rer alt­så den de­len av pub­li­kum­met som sy­nes dis­se mest inn­ad­vend­te stun­de­ne til Beck har va­ert å fore­trek­ke. Det­te er der­imot et lett­sin­dig, danse­venn­lig pop­al­bum. Ikke at det er noe galt i dét. Noe som her­ved er be­vist.

Beck er i ut­mer­ket pop­hu­mør på sitt 13. al­bum. FOTO: PETER HAPAK

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.