HA­DIA TAJIK

Dagsavisen - - Helg - Jour­na­list, ju­rist og stor­tings­po­li­ti­ker for Ap

Det skuf­fen­de først: Det er ty­de­lig­vis sant at Hil­la­ry Clin­ton stil­te som pre­si­dent­kan­di­dat først og fremst for­di hun syn­tes hun for­tjen­te å vin­ne. Det kom­mer fram av boka «What hap­pe­ned», som for­tel­ler om vei­en hen­nes til valg­ne­der­la­get høs­ten 2016.

«I ran for Pre­si­dent becau­se I thought I’d be good at the job» (s. 39) er hen­nes førs­te set­ning i ka­pit­te­let om hvor­for hun stil­te. Etter­på føl­ger hun opp med fakta­opp­lys­nin­ger fra sitt liv, som vi­ser hvor­for hun er så kva­li­fi­sert:

Hun had­de mest re­le­vant er­fa­ring, god mål­opp­nå­el­se, am­bi­sjo­ner og gjen­nom­fø­rings­evne. Der­et­ter føl­ger hun opp med en si­tua­sjons­be­skri­vel­se av USA, og hvor urett­fer­di­ge hun sy­nes de gjen­tat­te spørs­må­le­ne om hvor­for hun stil­te til valg var. Som om hun had­de en an­nen, un­der­lig­gen­de grunn til å stil­le – kan­skje et driv etter makt?

Det er pus­sig at hun ikke re­flek­te­rer over at spørs­må­let «Hvor­for stil­ler du?» ikke nød­ven­dig­vis bare er et per­son­lig spørs­mål, men også po­li­tisk. Hvor­for tren­ger USA dine løs­nin­ger? Hvor­for skal folk stem­me på deg?

Clin­ton unn­går å gi et klart po­li­tisk svar på det. Pro­ses­sen hun be­skri­ver er en der lys­ten til å ut­øve makt kom­mer før ide­ene om hva mak­ta skal bru­kes til. Mu­lig­he­ten til å bli pre­si­dent var rett og slett «too im­por­tant to pass up. It was a chan­ce to do the most good I would ever be ab­le to do» (s. 52). Der­et­ter gikk hun over til å rin­ge «po­li­cy experts, re­ad­ing thick bin­ders of me­mos, and ma­king lists of pro­blems that ne­e­ded more thought» (s. 54) for å ut­vik­le re­le­vant po­li­tikk.

Jeg vet ikke, jeg, men jeg tror vir­ke­lig ikke at det er det ame­ri­kans­ke folks opp­ga­ve å gi pre­si­dent­kan­di­da­ter et mer me­nings­fylt liv. Det er kan­di­da­te­ne som skal gi folk mer me­nings­fyl­te liv.

Der­for er skuf­fel­se det førs­te inn­tryk­ket man sit­ter igjen med etter å ha lest boka.

Nå had­de hel­ler ikke Do­nald Trump en vel­dig gjen­nom­tenkt po­li­tisk agen­da før han stil­te. Det mang­ler han i grun­nen fort­satt. Av Clin­ton tror jeg li­ke­vel man­ge av oss had­de for­ven­tet mer. Noen for­di hun er kvin­ne og har måt­tet over­be­vi­se dob­belt om sine kva­li­fi­ka­sjo­ner, men for oss and­re for­di vi for­ut­sat­te at hun er kva­li­fi­sert, og der­for gjer­ne vil­le vite mer om po­li­tik­ken som dri­ver hen­ne.

Først­nevn­te ka­te­go­ri le­ser nep­pe boka hen­nes. Sist­nevn­te ka­te­go­ri – vel, her sit­ter jeg.

Det er ikke slik at det mang­ler po­li­tikk el­ler for­slag til re­for­mer i boka hen­nes. Hun skri­ver om for­slag blant an­net på helse og høy­ere ut­dan­nel­se som det vil­le va­ert godt å se satt ut i li­ve. Men også her mang­ler det noe. Det kom­mer kan­skje kla­rest til ut­trykk når hun skri­ver om hvor opp­rørt hun ble over at re­pub­li­ka­ner­ne mis­bruk­te et av ut­sag­ne­ne hen­nes.

«We’re go­ing to put a lot of coal miners out of jobs», sa hun en gang og fort­sat­te med å snak­ke om nye, ba­ere­kraf­ti­ge in­du­stri­er og hvor­dan dis­se skul­le stå på skuld­re­ne til de gam­le.

Mot­stan­der­ne hen­nes bruk­te bare si­ta­tet, ikke kon­teks­ten – og det gjor­de hen­ne gans­ke for­ban­na, sa­er­lig for­di hun er opp­tatt av dis­se spørs­må­le­ne på ekte, skri­ver Clin­ton. Hun kjen­ner man­ge av dis­se små sam­fun­ne­ne. De lig­ner på Arkan­sas, der hun bod­de i fle­re år.

Så stil­ler hun spørs­må­let: Hvor­dan skal vi hjel­pe folk som vokser opp i dis­se sam­fun­ne­ne til å ha job­ber i sine lo­kal­sam­funn i fram­ti­da? Da for­ven­ter du et godt gjen­nom­tenkt po­li­tisk svar, så ekte som in­dig­na­sjo­nen hen­nes nå har dir­ret mot deg fra bok­si­de­ne.

Men her er kort­ver­sjo­nen av sva­ret: 1. Vi må stop­pe Trump.

2. Man­ge and­re in­du­stri­er har også mis­tet ar­beids­plas­ser, det gjel­der ikke bare kull, tenk på vare­han­de­len for ek­sem­pel!

3. Folk må va­ere for­be­redt på å flyt­te fra der de bor.

4. Vi må ska­pe nye mu­lig­he­ter når gam­le for­svin­ner.

Sukk.

La meg for­sø­ke over­set­te: Hun star­ter med en ne­ga­sjon, alt­så stem på meg, jeg vil det mot­sat­te av noen and­re. Der­et­ter en kor­rek­sjon, alt­så rik­tig­nok er du be­kym­ra, men slutt med det da, and­re har det ver­re enn deg. Så tar hun verdi­mes­sig av­stand fra opp­le­vel­se­ne dine: Du er glad i hjem­plas­sen din, du, men den er ikke så spe­si­ell. Og av­slut­ter det hele med å an­ty­de at hvis du me­ner noe an­net, er du gam­mel­dags.

Slik har hun kan­skje bi­dratt til å frem­med­gjø­re seg selv fra vel­ger­ne sine, og vel­ger­ne sine fra seg selv, gjen­nom en hel valg­kamp, og gjør det igjen i sin egen bok.

Det er pus­sig at hun ikke re­flek­te­rer over at spørs­må­let «Hvor­for stil­ler du?» ikke nød­ven­dig­vis bare er et per­son­lig spørs­mål, men også po­li­tisk.

Best er Clin­ton når hun skri­ver om kvin­ner. Om hvor­dan hun ikke tur­te å for­tel­le sin his­to­rie som kvin­ne, for­di hun var redd for å bli «den kvin­ne­li­ge kan­di­da­ten» frem­for å bli an­sett som den best kva­li­fi­ser­te. I til­legg var hun redd for at vel­ger­ne ikke var klar for å ta imot his­to­ri­en om et liv for­met av og de­di­kert til ar­bei­det for kvinne­fri­gjø­ring.

Pas­sa­sje­ne som set­ter hen­nes kan­di­da­tur inn i en stør­re sam­men­heng, fra ar­bei­det med kvin­ners stemme­rett og like­stil­ling, er re­gel­rett rø­ren­de. I al­le fall for et fe­mi­nist­hjer­te som mitt.

Hun skri­ver om dis­kri­mi­ne­ring,

Hil­la­ry Clin­ton un­der lan­se­rin­gen av boka «What Hap­pe­ned» i New York.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.