Va­nes­sa Bairds uni­ke uni­vers

Det er ikke hyg­ge­lig, det Va­nes­sa Baird vi­ser på Kunst­ner­nes Hus. Men det er utro­lig bra. Så bra at hun kon­kur­re­rer med Ho­kusai.

Dagsavisen - - Forside - LARS EL­TON Kunst­kri­ti­ker KUNST lars@el­ton.no

UTSTILLING

Va­nes­sa Baird

«You Are So­met­hing El­se» Kunst­ner­nes hus, til 28/1

Dette er min ut­ford­ring til deg: Hev deg over det fak­tum at du skal se eri­ger­te pe­ni­ser, ut­bret­te­de kjønns­åp­nin­ger og rumpe­hull, ba­esj­spru­ten­de kvin­ner og run­ken­de menn, knul­ling og in­cest. Glem at du helst ikke vil møte et stort an­tall druk­nen­de flykt­nin­ger og tom­me red­nings­ves­ter. For det er dette Va­nes­sa Baird (født 1963) vi­ser deg i den høy­re over­lys­sa­len på Kunst­ner­nes Hus.

Men det er ikke sjokk­ef­fek­te­ne som er det ve­sent­li­ge ved Va­nes­sa Bairds kunst. Det er hel­ler ikke vik­tig at den kunst­ne­ris­ke inn­sat­sen er eks­tremt im­po­ne­ren­de. Over­lys­sa­len er fylt med 56 bre­de, fem-seks me­ter høye pa­pir­pa­nel. De strek­ker seg fra gulv til tak og fyl­ler så å si alt av til­gjen­ge­lig vegg­plass. Alt er teg­net for hånd med pas­tell­kritt, en tek­nikk som er skjør for ytre på­virk­ning. Det skal, med and­re ord, lite til før noe går galt, og et helt ark må kas­tes. Så den ma­ra­ton­inn­sat­sen som lig­ger bak er så im­po­ne­ren­de at ord ikke strek­ker til.

Es­sen­sen av den over­vel­den­de opp­le­vel­sen be­fin­ner seg et helt an­net sted. Den drei­er seg om at kuns­ten er vak­ker selv om inn­hol­det kan opp­le­ves fra­stø­ten­de. Den drei­er seg om å se og er­kjen­ne li­vet slik det fak­tisk er. Det in­ne­ba­erer at vi må er­kjen­ne noen ube­ha­ge­li­ge fak­ta: At de krop­pe­ne vi går rundt i har en fy­sisk di­men­sjon som vi ikke unn­slip­per. At ba­esj og tiss kom­mer ut av krop­pen hver enes­te dag. At sek­su­ali­te­ten er ster­ke­re enn for­nuf­ten («kan va­ere» vil­le va­ert mer po­li­tisk kor­rekt å si). At bio­lo­gi­en og in­stink­te­ne le­ver side om side med kul­tu­ren og si­vi­li­se­rin­gen. At flykt­nings­trøm­men er noe vi

MÅ for­hol­de oss til.

Det hø­rer med at ka­te­go­ri­ene knul­ling og in­cest (som jeg ram­set opp i inn­led­nin­gen) egent­lig ikke fore­kom­mer i den enor­me in­stal­la­sjo­nen. (… hvis du ser bort fra noen kvin­ner som får et helt hode stuk­ket opp bak­fra, da.) Men det tror jeg in­gen had­de tenkt på hvis jeg ikke had­de på­pekt det selv. Det er til­for­la­te­lig å in­klu­de­re de to ka­te­go­ri­ene for­di det er ube­ha­get ved men­neske­na­tu­ren som er Va­nes­sa Bairds an­lig­gen­de. Det at vi hver dag må kvit­te oss med krop­pens av­fall; at vi må skif­te blei­er på barn og gam­le; at vi må gå ut for å kas­te ba­esje­blei­er og an­nen søp­pel. Slik set­ter hun opp et speil for oss som kan vir­ke di­rek­te ube­ha­ge­lig. Men det er utro­lig fa­sci­ne­ren­de på sam­me

tid.

Teg­nin­ge­ne er så spek­ket med de­tal­jer, fi­gu­rer og hand­lin­ger at du kan opp­hol­de deg her len­ge og enda len­ger og sta­dig opp­da­ge nye ting. Teg­nin­ge­ne er ful­le av re­fe­ran­ser; til (barn­lig) po­pu­la­er­kul­tur (for ek­sem­pel Svampe­bob og Smur­fe­ne); til lit­te­ra­tur og my­ter (for ek­sem­pel fi­gu­re­rer Karl Ove Knaus­gårds «Min kamp» tre ste­der, én av dem har vo­lum åtte!); til kunst (du fin­ner minst én Munchsk sol­ned­gang); og til li­vet selv. Etter hvert som du ser på over­flo­den av de­tal­jer lar du deg (kan­skje) ikke af­fi­se­re av at en kvin­ne har hengt seg fra et tre, el­ler at tar­mer fyl­ler sto­re de­ler av bil­de­ne. For ja, det er be­fri­en­de å se på bil­led­li­ge frem­stil­lin­ger av ting vi ikke li­ker når det er gjort med en så na­ken og en­kel aer­lig­het. Jeg tror den­ne ut­stil­lin­gen er yp­per­lig eg­net til å se sam­men med barn. For de vet hva ba­esj og tiss og for­kom­men­het drei­er seg om.

Va­nes­sa Bairds vi­su­el­le uni­vers er ulikt noe an­net.

Va­nes­sa Bairds vi­su­el­le uni­vers er ulikt noe an­net. Hun har en høyst per­son­lig strek og en kraf­tig farge­bruk. Hun er en mes­ter med tegne­red­ska­pe­ne. Og hun har gjen­nom år byg­get opp en vi­su­ell ver­den der den bor­ger­li­ge fa­mi­lie­idyl­len strip­pes for al­le pre­ten­sjo­ner om å va­ere vel­lyk­ket. Det er be­teg­nen­de at midt i kao­set hen­ger et stort svart-hvitt fo­to­gra­fi av kunst­ne-

rens mor­mor og olde­mor, i et høy­bor­ger­lig stu­ein­te­ri­ør der te­ser­ve­ring, opp­satt hår og ry­sje­kap­per på lene­sto­le­ne er de do­mi­ne­ren­de inn­tryk­ke­ne.

Halv­par­ten av de 56 pa­ne­le­ne er bølge­stu­di­er med og uten flykt­nin­ger. De min­ner meg om den ja­pans­ke tre­snitt­mes­te­ren Kat­sus­hi­ka Ho­kusai (1760–1849), selv om både tek­nikk og de­tal­je­ring er for­skjel­li­ge. Men det er noe ved den dy­na­mis­ke opp­byg­gin­gen av bølge­mo­ti­ve­ne som har en re­so­nans til Ho­kusa­is måte å byg­ge opp mo­ti­ve­ne på, slik vi ser det i hans mes­ter­verk «Den sto­re bøl­gen ved Ka­naga­wa».

Først og fremst drei­er dette seg om tegne­kunst av yp­pers­te klas­se. Va­nes­sa Baird slut­ter ald­ri å fa­sci­ne­re den­ne be­trak­te­ren. At hun de se­ne­re åre­ne har fått det for seg at uen­de­lig sto­re for­ma­ter er tin­gen, bi­drar bare til økt be­geist­ring. Men det har også ført til kon­tro­ver­ser. Dis­ku­sjo­ne­ne gikk høyt i 2013 da hun le­ver­te sine ut­smyk­kin­ger til re­gje­rings­kvar­ta­let i Oslo. Ett av ar­bei­de­ne ble nek­tet opp­ført på grunn av frykt for sorg- og angst­re­ak­sjo­ner hos de an­sat­te. Det re­fu­ser­te ver­ket ble si­den vist på Kunst­ner­nes Hus, og hen­ger nå i lo­ka­le­ne til Norsk kul­tur­råd. I 2015 vant hun Lorck Schive Kunst­pris, med Nor­ges størs­te pris­be­løp, for ver­ket «I don’t want to be any­whe­re, but he­re I am». De 25 pa­ne­le­ne ble la­get til kan­di­dat­pris­ut­stil­lin­gen, og er ny­lig kjøpt inn til Trond­heim kunst­mu­se­ums sam­ling. 18 av pa­ne­le­ne inn­går i ut­stil­lin­gen på Kunst­ner­nes Hus. De 38 and­re er la­get til den­ne ut­stil­lin­gen. Jeg bøy­er meg i stø­vet.

Va­nes­sa Baird im­po­ne­rer og sjok­ke­rer med sin enormt sto­re teg­nings­in­stal­la­sjon i Kunst­ner­nes Hus. 56 pa­ne­ler fyl­ler den ene over­lys­sa­len fra gulv til tak, hele vei­en rundt. AL­LE

Va­nes­sa Bairds kunst er vak­ker selv om inn­hol­det kan opp­le­ves fra­stø­ten­de. Den drei­er seg om å se og er­kjen­ne li­vet slik det fak­tisk er.

Teg­nin­ge­ne er ful­le av re­fe­ran­ser; til (barn­lig) po­pu­la­er­kul­tur, til lit­te­ra­tur og my­ter og til Karl Ove Knaus­gårds «Min kamp».

FOTO: MIMSY MØL­LER

Dags­avi­sens an­mel­der me­ner den­ne ut­stil­lin­gen er godt eg­net for å bli sett sam­men med barn.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.