MØT YA­MA WOLAS­MAL I PORTRETTET

Egent­lig skul­le han va­ert død. El­ler i det mins­te kri­mi­nell. I ste­det gjor­de Ya­ma Wolas­mal (36) kar­rie­re av å rap­por­te­re om and­res kamp for til­va­er­el­sen.

Dagsavisen - - Forside - ■ MARIE DE ROSA ■ SI­RI ØVERLAND ERIK­SEN (FOTO)

Førs­te gang han sto an­sikt til an­sikt med en eks­trem isla­mist var Ya­ma Wolas­mal 16 år. I et halvt år had­de han for­gje­ves for­søkt å an­leg­ge skjegg for å opp­fyl­le Ta­li­bans re­li­giøst be­grun­ne­de på­bud om hel­dek­ken­de an­sikts­hår. Det lot seg ikke gjø­re. Da av­rei­sen til Ka­bul sto for tur, hang det et par pist­re­te hår­strå ned fra over­lep­pa. «Alad­din-bart», kal­ler Wolas­mal det i dag. Fa­ren ble først sint, før han re­so­lutt slep­te ten­årings­søn­nen med til den lo­ka­le Ta­li­ban­gu­ver­nø­rens kon­tor.

– Han var en tri­ve­lig type, så han fant fram of­fi­si­el­le brev­ark sig­nert «Det Af­ghans­ke Emi­ra­tet» og skrev ned noen set­nin­ger for hånd, mens jeg satt der med hen­gen­de hode, for­tel­ler NRKS nye fjes utad lat­ter­mildt.

Ut­styrt med en skrift­lig dis­pen­sa­sjon fra på­bu­det og en opp­ford­ring til det re­li­giø­se po­li­ti­et om å la «vår bror» va­ere, kun­ne fe­rien fort­set­te. I tre lan­ge må­ne­der måt­te den skjegg­løse ung­gut­ten ba­ere med seg et la­mi­nert be­vis på sin pu­ber­ta­le util­strek­ke­lig­het.

Nå er skjeg­get på plass. Wolas­mal har ruk­ket å bli tjue år eld­re og er sik­ret en trygg jobb i sta­tens lune favn. Tors­dag den­ne uka had­de han sin førs­te sen­ding som ny­hets­an­ker på Dags­revy­en i NRK, hvor han tar over etter tid­li­ge­re Usa­kor­re­spon­dent Jon Ge­li­us.

Før han selv ble et kjent fjes, til­brak­te Wolas­mal ti­mer foran Tv-skjer­men i fa­mi­li­ens kom­mu­na­le lei­lig­het på Grü­ner­løk­ka. Der så han den bri­tis­ki­rans­ke krigs­re­por­te­ren Chris­ti­ane Adampour rap­por­te­re di­rek­te fra bru­ta­le kon­flik­ter i Midt­østen for CNN og han fulg­te nøye med da re­volver­jour­na­lis­ten Tim Se­bas­ti­an stil­te bri­tis­ke po­li­ti­ke­re til veggs for BBC. Da bom­be­ne falt over Bag­dad un­der den førs­te Gulf­kri­gen, satt ni år gam­le Wolas­mal vå­ken hele nat­ta sam­men med fa­ren for å få med seg den his­to­ris­ke be­gi­ven­he­ten.

Men han kun­ne like gjer­ne endt opp som et krigs­of­fer selv. Wolas­mal ble født inn i kon­flikt, i et Ka­bul re­vet mel­lom den bru­ta­le, Sov­jet-støt­te­de re­gje­rin­gen og va­ep­ne­de mu­ja­he­din­sol­da­ter. Fa­ren var re­dak­tør for en op­po­si­sjo­nell avis som ble flit­tig lest også av pre­si­den­tens menn. Han ble først for­søkt kneb­let, der­et­ter fengs­let og tor­tu­rert. Til slutt ble si­tua­sjo­nen uut­hol­de­lig for fa­mi­li­en. I lik­het med mil­lio­ner and­re de­spe­ra­te lands­menn, la de ut på en fare­full ferd over de nåde­løse fjel­le­ne som skil­ler Af­gha­ni­stan fra Pa­kis­tan.

For­eld­re­ne var for­be­redt på at de­res yngs­te sønn kan­skje ikke vil­le over­le­ve fluk­ten. Ya­ma var bare tre må­ne­der gam­mel, so­len stek­te og det var len­ge å ven­te på hvert mål­tid. Men den ves­le gut­ten var hard­før al­le­re­de da. Opp­hol­det i grense­byen Pes­ha­war ble imid­ler­tid ikke like fred­fullt som fa­mi­li­en had­de hå­pet på. Hel­ler ikke pa­kis­tans­ke myn­dig­he­ter verd­sat­te fa­rens skar­pe penn og det tok bare noen få år før po­li­ti­et ban­ket på dø­ra med ar­rest­ord­ren i hånd. Det som bok­sta­ve­lig talt ut­vik­let seg til en stil­lings­krig mel­lom den ald­ren­de re­dak­tø­ren og be­va­ep­ne­de styr­ker, ble ikke løst før FNS høy­kom­mis­sa­er for flykt­nin­ger grep inn. Knap­pe 48 ti­mer se­ne­re lan­det Ya­ma, hans to for­eld­re og sju søs­ken på Forne­bu i Oslo.

– Jeg har ald­ri klart å en­ga­sje­re meg vel­dig i nors­ke for­hold. Vi har det så trygt her, så sta­bilt. Det er der ute at spørs­må­le­ne må be­sva­res, sier Wolas­mal på spørs­mål om hva som drev ham mot jour­na­lis­tik­ken. Må­ten han snak­ker på, av­slø­rer hans lan­ge farts­tid foran ka­me­ra­et. Or­de­ne er vel­valg­te og vel­for­mu­ler­te, his­to­rie­ne lo­gisk sam­men­hen­gen­de og pe­da­go­gisk frem­ført, nes­ten inn­øvd. Han nø­ler sjel­den. Blik­ket vi­ker ikke. Han for­tel­ler om de men­nes­ke­li­ge li­del­se­ne han ble kon­fron­tert med da han var på som­mer­fe­rie i Ka­bul. Selv ikke ti­me­ne foran Tv­skjer­men kun­ne for­be­re­de ham på det førs­te mø­tet med dem som ikke kom seg unna. Rui­ne­ne, de istyk­ker­bom­be­de lande­vei­ene. Den råd­vil­le fa­ren som holdt sin dø­en­de dat­ter i hen­de­ne i køen foran syke­hu­set der Ya­ma skul­le hen­te kull­tab­let­ter til sin bil­sju­ke lille­søs­ter.

– Det set­ter li­vet i per­spek­tiv, sier han.

Han av­vi­ser at fa­rens lan­ge og tro tje­nes­te i kam­pen for yt­rings­fri­het har va­ert ut­slags­gi­ven­de for hans eget kar­rie­r­evalg. I ste­det trek­ker han fram store­søs­te­ren, Peshtana, som var stu­dent på do­ku­men­tar­lin­ja i Vol­da da Ya­ma var i be­gyn­nel­sen av 20-åre­ne. Det var hun som opp­ford­ret ham til å søke på den førs­te som­mer­job­ben i Dag­bla­det. Selv om han kun had­de skre­vet et par sa­ker for lo­kal­avi­sen Løk­ka Ti­den­de, fikk han vi­ka­ria­tet. I dag er Ya­ma den enes­te av søsk­ne­ne som job­ber med jour­na­lis­tikk, men al­le har klart seg greit i li­vet – «mot al­le odds», iføl­ge ham selv.

– Mine for­eld­re har all­tid va­ert opp­tatt av and­res me­nin­ger, og det har gjort at jeg og mine søs­ken har måt­tet ten­ke nøye gjen­nom val­ge­ne våre. I dag vil­le vi kalt det so­si­al kon­troll, men de kom hit i vok­sen al­der og var pre­get av det.

Wolas­mal gir for­eld­re­nes stren­ge opp­dra­gel­se aeren for at han ikke hav­net på skrå­pla­net. Han kun­ne tak­ket ja til den hasj­en han sta­dig ble til­budt på vei fra den kom­mu­na­le blok­ka på Schous plass til job­ben på 7–11 tvers over gata. El­ler han kun­ne latt seg for­fø­re av med­lem­me­ne i den be­ryk­te­de A-gjen­gen som store­bro­ren spil­te ball med i So­fien­berg­par­ken. Da Ya­ma frem­de­les gikk på barne­sko­len, ble det førs­te skole­dra­pet i Norge be­gått på Her­sleb vi­dere­gå­en­de sko­le drøyt 500 me­ter unna barn­doms­hjem­met. For å skjer­me bar­na, valg­te for­eld­re­ne å sen­de Ya­ma og søsk­ne­ne til Ila sko­le på St. Hans­hau­gen.

– Jeg hus­ker fort­satt den her­sens Ila­trap­pa. Vi føl­te det var ver­dens lengs­te trapp, ler Wolas­mal.

Hjem­me måt­te fa­mi­li­en tel­le på knap­pe­ne. Fa­ren var godt vok­sen da han kom til Norge. Han slet med å mest­re språ­ket og kom seg ald­ri i jobb igjen. Mo­ren had­de nok med de til sam­men ti bar­na. Da Ya­ma i lik­het med klasse­ka­me­ra­te­ne meld­te seg inn i Frigg fot­ball­klubb, måt­te han vel­ge mel­lom

Jeg har ald­ri klart å en­ga­sje­re meg vel­dig i nors­ke for­hold.

nye fot­ball­sko el­ler legg­be­skyt­te­re. Fa­mi­li­en had­de ikke råd til beg­ge de­ler. Det end­te med at tre­ne­ren spar­ket ham fra la­get.

Først da et bor­dell ble etab­lert i un­der­eta­sjen, be­stem­te fa­mi­li­en seg for å flyt­te ut av byen, til dra­bant­byen Bjørn­dal på Sønd­re Nord­strand.

– Jeg vil nok si at mine søs­ken og jeg er litt mer hard­hud­et enn folk flest. Vi bod­de i ver­dens ri­kes­te land, men vi had­de det li­ke­vel gans­ke tøft. Det and­re tok for gitt, var ikke en selv­føl­ge for oss, sier Wolas­mal.

Den har­de hud­en har kom­met godt med også se­ne­re i li­vet. Etter å ha job­bet løst og fast for Dag­bla­det i noen år, var Wolas­mal utål­mo­dig. Han had­de ka­ret til seg et til­kal­lings­vi­ka­riat i TV 2, men det var uten­riks­av­de­lin­gen han hi­get mot. Kon­kur­ran­sen var bein­hard og 24 år gam­le Wolas­mal mang­let er­fa­ring. Det var bare én ting å gjø­re; han måt­te rei­se ut. Val­get falt na­tur­lig nok på Af­gha­ni­stan. Wolas­mal snak­ket fly­ten­de pashtu og had­de fort­satt fa­mi­lie i for­eld­re­nes hjem­land.

Før av­rei­se tok han opp­drag som taxi­sjå­før for å fi­nan­siere opp­hol­det. Dag og natt kjør­te han kun­der på kryss og tvers av Oslo. Én av dem var Ni­na Owing, ny­hets­an­ke­ret som Wolas­mal nå skal stå side om side med i Dags­revy­en. Owing rå­det den am­bi­siø­se jour­na­list­spi­ren til å ha is i ma­gen og sak­te, men sik­kert få en fot in­nen­for. I ste­det hop­pet Wolas­mal rett i det.

Kort tid etter­på sto han for and­re gang i sitt liv an­sikt til an­sikt med en eks­trem isla­mist. De førs­te nors­ke styr­ke­ne had­de nett­opp reist til Af­gha­ni­stan, og Wolas­mal viss­te at TV 2 var på jakt etter en re­por­ta­sje til lan­se­rin­gen av ny­hets­ka­na­len. Han be­stem­te seg for å dra etter, og be­fant seg plut­se­lig midt i lø­vens hule, i Kan­da­har – mo­rens hjem­by og Ta­li­bans ho­ved­sete på den tida. Der fikk han hjelp fra slekt­nin­ger til å kom­me i kon­takt med lo­ka­le opp­rø­re­re som var vil­li­ge til å la seg in­ter­vjue. De stil­te seg opp foran ka­me­ra og frem­før­te di­rek­te trus­ler mot nors­ke myn­dig­he­ter. «Dere må ikke kom­me hit, vi kom­mer til å slak­te dere».

– Det var selv­føl­ge­lig livs­far­lig. De kid­nap­pet jo uten­lands­ke jour­na­lis­ter og krev­de løse­pen­ger for dem. Det skul­le bare en enes­te gal Ta­li­ban-opp­rø­rer til før noe kun­ne gått galt, sier Wolas­mal. Han hev­der i dag at han ikke var redd. – Jeg had­de job­bet så hardt for å få det til og had­de bare ett mål: jeg skul­le gjen­nom­føre den tu­ren.

Og tu­ren ble inn­gangs­bil­let­ten. Den per­son­li­ge ri­si­ko­en han tok ble be­løn­net med ho­ved­plass på TV 2s førs­te ny­hets­sen­ding og en fast stil­ling i uten­riks­av­de­lin­gen.

«Han var den som fik­set ke­bab til al­le», for­tel­ler en tid­li­ge­re kol­le­ga om tida hun job­bet med Wolas­mal. Bak det mål­ret­te­de og mo­ti­ver­te ytre, var det også et mildt og med­gjør­lig ind­re. «Mors bes­te barn og svi­ger­mors drøm, ir­ri­te­ren­de per­fekt», fast­slår lille­søs­ter Ay­esha. Søs­te­ren ka­rak­te­ri­se­rer ham også som en slags fa­mi­li­ens Mor Tere­sa.

Be­skri­vel­sen får ham til å le, men han av­vi­ser den ikke.

– Det er nes­ten sånn at jeg mis­ter natte­søv­nen hvis jeg vet at det er en kon­flikt gå­en­de i fa­mi­li­en, sier Wolas­mal.

Tran­gen til å meg­le har han ar­vet fra sin mor, me­ner han selv. Men han for­tel­ler også om en sterk so­li­da­ri­tet søsk­ne­ne imel­lom. På sam­me måte som han fun­ger­te som en slags re­serve­pap­pa for de yngs­te, var de elds­te gode støtte­hjul for Wolas­mal i opp­veks­ten.

– De to yngs­te søst­re­ne mine ble født i Norge og tenk­te helt an­ner­le­des enn res­ten av fa­mi­li­en. Da måt­te jeg ofte step­pe inn som en slags bru­byg­ger mel­lom dem og for­eld­re­ne mine. Si at «nei, hun men­te det ikke sånn» el­ler «nå må du prø­ve å se det fra hen­nes per­spek­tiv».

Nå er det ko­na, Sha­ra, som får nyte go­de­ne av Wolas­mals myke side. Han er ikke frem­med for å til­brin­ge tid på kjøk­ke­net, og al­ler best li­ker han å bake. Men det kan til ti­der bli for mye av det gode. Wolas­mal har nem­lig én av­hen­gig­het som han med en viss mot­vil­je ved­kjen­ner seg.

– Tv-shop er min sto­re svak­het. Ko­na har sagt at jeg ikke får se på det. Jeg er lett­lurt, for å si det sånn.

Av­hen­gig­he­ten be­gyn­te tid­lig. Som li­ten gutt kun­ne han sit­te i time­vis foran skjer­men og drøm­me seg bort i al­le de skin­nen­de gjen­stan­de­ne som ble vist fram av de smi­len­de Tv-ver­te­ne. Le­k­re damp­stryke­jern og de­li­ka­te gar­ni­tyr­kni­ver. Gjen­nom åre­ne er det blitt man­ge inn­kjøp, men ikke al­le har va­ert like vel­lyk­ke­de. Som «euro-pain­te­ren», en slags svamp som skul­le gjø­re det let­te­re å male.

– Den fun­ket selv­føl­ge­lig ikke i det hele tatt. Jeg prøv­de å male ta­ket med den, men det ble bare stri­pe­te og stygt. Så da måt­te jeg kjø­pe en van­lig rul­le og male over igjen.

Også i vok­sen­li­vet har Wolas­mal fått bruk for ev­nen til å ska­pe dia­log. Som da han ble til­budt rol­len som pro­gram­le­der for de­batt­pro­gram­met «Un­der­hu­set» på TV 2 sam­men med den kjen­te inn­vand­rings­kri­ti­ke­ren Jon Hu­stad, hvor de blant an­net had­de He­ge Stor­haug som gjest.

– Jeg viss­te at han had­de me­nin­ger som var litt på kan­ten, spe­si­elt når det gjaldt per­soner med inn­vand­rer­bak­grunn, flykt­nin­ger og mus­li­mer. Jeg tik­ket jo al­le de bok­se­ne. Had­de det va­ert opp til Jon, had­de ikke min fa­mi­lie slup­pet inn i lan­det, sier Wolas­mal.

Li­ke­vel tror han de to lyk­tes i å mo­de­re­re hver­and­res ver­dens­syn i lø­pet av de to åre­ne de job­bet sam­men. Wolas­mal for­tel­ler at han fikk stør­re for­stå­el­se for be­kym­rin­ge­ne til den de­len av be­folk­nin­gen han me­ner

Det skul­le bare en enes­te gal Ta­li­ban-opp­rø­rer til før noe kun­ne gått galt.

Hu­stad re­pre­sen­te­rer. De som er be­kym­ret for at inn­vand­ring ut­gjør en trus­sel for de nors­ke ver­di­ene. Sam­ti­dig tror han selv at han har klart å over­be­vi­se Hu­stad om at ikke al­le flykt­nin­ger blir en be­last­ning for sam­fun­net.

– Jeg sa til Jon at han min­ner meg om mine onk­ler på lands­byg­da i Af­gha­ni­stan. De snak­ker på ak­ku­rat sam­me måte. «Her kom­mer ame­ri­ka­ner­ne og øde­leg­ger kul­tu­ren vår». Det er det sam­me kon­ser­va­ti­ve tanke­god­set, sier Wolas­mal.

Selv me­ner han at han er blitt skå­net for mye av het­sen and­re pro­fi­ler­te mi­no­ri­tets­stem­mer har måt­tet gjen­nom­gå. Da NRK slapp ny­he­ten om at Wolas­mal skul­le bli ka­na­lens nye an­ker på sine Face­bo­ok-si­der for et par uker si­den, rant det inn fle­re hund­re kom­men­ta­rer i lø­pet av noen få ti­mer. Iføl­ge Wolas­mal var 90 pro­sent av dem po­si­ti­ve.

– Det var en og an­nen som men­te at mus­li­me­ne nå er i ferd med å ta over NRK, men da var det godt å vite at and­re tok meg i for­svar.

En av dem som send­te sine lykk­ønsk­nin­ger var Me­rete Hod­ne, fri­sø­ren fra Bry­ne som nek­tet å slip­pe hi­jab­kled­de kvin­ner inn i sa­lon­gen sin.

– Det var jo litt spe­si­elt, ler Wolas­mal. Når han ser til­ba­ke på den langt fra av­slut­te­de kar­rie­ren, er det sa­er­lig ett min­ne som har brent seg fast. Det var da han for tred­je gang i sitt liv sto an­sikt til an­sikt med en eks­trem isla­mist. Wolas­mal had­de tatt per­mi­sjon fra job­ben for nok en gang å rei­se til Af­gha­ni­stan. Han had­de ord­net seg en lu­kra­tiv av­ta­le med det stat­li­ge, ki­ne­sis­ke Tv-sel­ska­pet CCTV, som raskt be­stem­te seg for å sen­de ham til Midt­østen. Året var 2011 og den ara­bis­ke vår­en had­de nett­opp brutt ut.

Men det var ikke ju­bel­sce­ne­ne fra ga­te­ne i Bhen­gazi etter den li­bys­ke dik­ta­to­ren Muam­mar Gad­da­fis fall som gjor­de ster­kest inn­trykk på Wolas­mal. Det var i ste­det mø­tet med den unge, af­ghans­ke bombe­ma­ke­ren han traff i et feng­sel i Kan­da­har. Det var 23. juli 2011. Da­gen før had­de søs­te­ren Ay­esha ringt. «Hele byen ris­tet», for­tal­te hun på te­le­fon. Etter hvert kom fle­re og fle­re gru­som­me de­tal­jer. Om den nors­ke ter­ro­ris­ten som had­de tatt li­vet av 69 ung­dom­mer på Utøya. Wolas­mal had­de tan­ke­ne i Oslo, men gjen­nom­før­te in­ter­vju­et med ter­ro­ris­ten på den and­re si­den av jord­klo­den. Da han tok en pau­se for å byt­te ta­per i vi­deo­ka­me­ra­et, sa den unge af­gha­ne­ren plut­se­lig: «Du er fra Norge, sant? Vel­dig trist det som skjed­de der». Wolas­mal stop­pet opp. Fikk gåse­hud. Kon­fron­ter­te bombe­ma­ke­ren med utsag­net. Hvor­dan kun­ne han kal­le dét trist når han selv had­de pro­du­sert 27 bil­bom­ber som had­de tatt hundre­vis av uskyl­di­ge men­neske­liv? «Det jeg gjor­de var an­ner­le­des. Jeg så ikke of­re­ne mine. Han så sine ofre i øyne­ne. Da er du hjerte­løs», svar­te den unge ter­ro­ris­ten.

– Det er den sam­me lo­gik­ken man­ge i for ek­sem­pel Pro­fe­tens Um­mah bru­ker. Nors­ke sol­da­ter har va­ert med på å un­der­tryk­ke mus­lims­ke land, nors­ke myn­dig­he­ter har blod på hen­de­ne, og der­for er det lov til å gå løs på nors­ke mål, sier Wolas­mal.

Det er ikke sik­kert at det blir fle­re mø­ter med ter­ro­ris­ter. Wolas­mal har rea­li­sert sin egne, nors­ke drøm. Han har blitt en av dem han så på Tv-skjer­men som ung gutt. Han har rap­por­tert fra kri­gen og nå kjø­rer han en bil verdt gans­ke mye mer enn sånt man kan kjø­pe på Tv-shop. Han har bo­satt seg på tryg­ge Lø­ren­skog med ko­na og kap­ret en av de gje­ves­te job­be­ne i bran­sjen. Han har ank­ret opp.

marie.de.rosa@dags­avi­sen.no

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.