Mors mør­ke

En skjør sønn, en mørk­sin­net mor, en drag­ning mot rus. Et for­hold. Ni­els Fred­rik Dahl skri­ver mu­si­kalsk om men­nes­kets natt­si­der i sin førs­te ro­man på åtte år.

Dagsavisen - - Nye Bøker - GERD ELIN STAVA SAND­VE

Han var en skjør baby. Sann­syn­lig­vis hjerne­skadd, trod­de kli­nik­ken. «Vis­sen», tenk­te moren. De tok feil. Det var in­gen­ting fy­sisk feil med for­tel­le­ren i Ni­els Fred­rik Dahls nye ro­man, «Mor om nat­ten». Men han var sønn av en mørk mor, en kvin­ne som had­de sett ver­dens­kri­gens bom­ber og fa­mi­li­ens øko­no­mis­ke fall, som opp­lev­de at søs­te­ren døde i bar­sel, og som selv føl­te en sterk drag­ning mot dø­den.

Moren li­der av mi­gre­ne. Gjen­nom­går pe­rio­der med de­pre­sjon der hun kjen­ner seg som en sand­ør­ken, «et stort øde øde». Hun øns­ker sta­dig å gå ut av li­vet, skri­ver hun i jour­na­len hun selv kal­te «natt­bo­ken», «men så gråt et barn, og jeg snud­de meg for å trøs­te og hjel­pe. Li­vet var ster­ke­re og rop­te på meg». For­tel­le­rens mor er av ty­pen som selv idet hen­nes mor stry­ker hen­ne over hå­ret og sier hun er glad i hen­ne, vet at det ikke kan va­ere sant, at hun nok ly­ver.

I det­te vok­ser ro­ma­nens for­tel­ler – nå en vok­sen for­fat­ter – opp. Han la­erer å lis­te seg. Å tyde ly­der, bak den and­re si­den av dø­ren, fra eta­sjen un­der de knir­ken­de gulv­plan­ke­ne. Ut­vik­ler en sa­er­lig sen­si­bi­li­tet. Som li­ten er han usik­ker på hvor moren slut­ter og han be­gyn­ner. I hvert fall når de er ute i det of­fent­li­ge rom. Som ung­dom og vok­sen tar han sterk av­stand fra hen­ne. Av­skri­ver hen­ne. Han har sitt eget liv. Skul­le han skri­ve noe om sin fa­mi­lie, må det bli fa­rens even­tyr­li­ge oppvekst i Egypt han vil vise fram.

Ikke mo­rens mør­ke.

Men slik blir det ikke.

«Den histo­ri­en jeg trod­de var min, vis­te seg ikke å va­ere det. Den histo­ri­en jeg ikke vil­le ha, skul­le vise seg å va­ere min». «Mor om nat­ten» hand­ler, som tit­te­len rø­per, om for­tel­le­rens mor, og om hans for­hold til hen­ne. Om å va­ere fa­mi­lie, inn­tang­let i et nett man ikke all­tid ser, og langt mind­re vet å vik­le seg ut av. Ni­els Fred­rik Dahl skri­ver sårt og åpent, sam­ti­dig ty­de­lig fin­slipt, om am­bi­va­len­sen i for­hol­det. Om alt det som ald­ri kun­ne ut­sies da moren var i live. Om «det som dø­den har gjort mu­lig: å av­dek­ke styr­ken i kja­er­lig­he­ten mel­lom mor og meg. Det jeg av­skrev mens hun lev­de, den jeg tenk­te på som na­er­mest ikke-ek­sis­te­ren­de – el­ler som jeg ikke vil­le ha».

Det ri­ver i hjer­tet. Mønst­re­ne han kan­skje ser, men ikke kla­rer å end­re. Hvor­dan han tar imot kon­vo­lut­ten med mo­rens natt­bok ikke for­di han har lyst på boka, det har han ab­so­lutt ikke, men for­di hun skul­le slip­pe å mis­te an­sikt. «El­ler al­ler mest for at jeg skul­le få slip­pe å se at hun mis­tet an­sikt» (min ut­he­ving). Ny­an­se­ne i det, i spil­let, i kom­mu­ni­ka­sjo­nen. Den enor­me en­som­he­ten som om­gir men­nes­ke­ne. Også de som bur­de va­ere na­ere. Sa­er­lig de som bur­de va­ere na­ere. Si­den skal han lese i natt­boka om at moren gikk man­ge år i te­ra­pi, men at hun ald­ri tur­de åpne seg or­dent­lig for te­ra­peu­ten, ald­ri gråt foran han. Da vil­le han ikke ha hen­ne, ten­ker hun, ver­ken som kvin­ne el­ler pa­si­ent. I ste­det skri­ver hun usend­te – usen­de­li­ge – brev til ham i natt­boka.

For­tel­le­ren hen­ven­der seg til et «du». Til part­ne­ren, en kvin­ne som også skri­ver. En kvin­ne han tror er like alene som ham selv. Som han ty­de­lig els­ker og re­spek­te­rer og be­und­rer, men ikke all­tid prio­ri­te­rer høy­est. I no­en livs­fa­ser kom­mer al­ko­ho­len like høyt. «Mor om nat­ten» er også en bok om rus, om al­ko­ho­li­ke­rens lo­gikk og stren­ge reg­ler. Il­lu­sjo­nen av kon­troll. Han drik­ker jo bare ute, ikke hjem­me. Hjem­me, men kun ett glass. Fle­re glass, men kun vin, ikke sprit. Sprit, men kun avec, ikke vod­ka. Og så vi­de­re. Bare «én ting er ver­re enn det å drik­ke, og det er å ikke drik­ke».

Akku­rat nå drik­ker han ikke. Han skri­ver i ste­det. Vi­ser gjer­ne fram hånd­ver­ket, kon­struk­sjo­nen av en per­son, en his­to­rie. Ut­val­get. Det­te er ikke nøy­tral do­ku­men­ta­sjon, om slikt i det hele fin­nes. Det er lett å lese «Mor om nat­ten» som selv­bio­gra­fi, og tre den så­kal­te vir­ke­lig­he­ten over for­tel­lin­gen. Men det er ikke en ro­man som tren­ger det, el­ler egent­lig tje­ner stort på det. Te­ma­et: mød­re og søn­ner, av­stand og naer­het, lys og mør­ke, gjel­der ikke én fa­mi­lie, men man­ge. «Mor om nat­ten» vek­ker tan­ker om arv og mil­jø, om ge­ne­ra­sjo­ners gang, og om mu­lig­he­ten for å bry­te med det man kom fra. Kon­klu­sjo­nen er kan­skje ikke så opp­løf­ten­de. Men også i det kan det lig­ge en slags trøst.

Sårt og åpent, sam­ti­dig ty­de­lig fin­slipt, om am­bi­va­lens.

Ni­els Fred­rik Dahl skri­ver godt om en mor han ikke kjen­te før hun døde i «Mor om nat­ten». FOTO: HIL­DE UNOSEN

RO­MAN

Ni­els Fred­rik Dahl «Mor om nat­ten» Ok­to­ber

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.