Det blir litt for mye «Ikke slit deg ut, ven­nen» når da­mer snak­ker sam­men.

Nho-sje­fen ber kvin­ner «slut­te å inn­ta of­ferrol­len»

Dagsavisen - - Forside - ■ JO M. BREDEVEIEN ■ ADRIAN NI­EL­SEN (FOTO)

Jour­na­lis­te­ne er al­le­re­de på plass in­ne i møte­rom­met «Livs­hju­let», der vi ven­ter på at sje­fen selv, Kris­tin Sko­gen Lund, og and­re Nho-top­per skal for­tel­le oss hva vi kom­mer til å skri­ve om de nes­te uke­ne. Plan­sjen med den catchy tit­te­len «Det øko­no­mis­ke bak­tep­pet for­ut for lønns­opp­gjø­ret» lig­ger klar på white­board­en. En kom­mu­ni­ka­sjons­råd­gi­ver kom­mer med prak­tisk in­for­ma­sjon: «Tra­velt», «bare kor­te in­ter­vju­er». Og så må vi gjer­ne for­sy­ne oss med vaf­ler.

– Vaf­ler og syl­te­tøy, mum­ler en av presse­ve­te­ra­ne­ne.

– Det­te er ikke ak­ku­rat som NHO i gam­le da­ger. Da var det høye rund­styk­ker til alle, sier han, høy­ere nå, så alle kan høre ham.

– Med an­ti­lo­pe!, sva­rer en an­nen ring­rev.

NHO, Na­e­rings­li­vets Hoved­or­ga­ni­sa­sjon. Den størs­te ar­beids­gi­ver­or­ga­ni­sa­sjon og in­ter­esse­or­ga­ni­sa­sjon for be­drif­ter i Nor­ge, og LOS mot­part i for­hand­lin­ge­ne som av­gjør hvor mye du og jeg skal få for å sel­ge ar­beids­kraf­ten vår. Med et ryk­te blant mot­par­ten, blant oss lønns­mot­ta­ke­re, som ar­ro­gant og elitis­tisk, med en sterk eim av Oslo vest og Bae­rum. Det er bare 20 år si­den NHO, som van­lig, ba nors­ke ar­beids­ta­ke­re om å vise mo­de­ra­sjon i lønns­opp­gjø­ret – for så å ser­ve­re struts, kro­ko­dil­le og an­ti­lo­pe på sin egen års­mid­dag.

«Ete­gil­det», sto det i nors­ke avi­ser. Det vil nok in­gen skri­ve om da­gens ser­ve­ring, selv om vaf­le­ne sik­kert er gode nok. De al­ler fles­te av oss rek­ker ikke for­sy­ne oss før sje­fen kom­mer inn, på se­kun­det pre­sis – og star­ter hele se­an­sen med en løs­slup­pen spøk.

Men nå har vi gått for fort fram. Da­gen før, in­ne på kon­to­ret sitt, sit­ter Kris­tin Sko­gen Lund bak pul­ten og fik­ler med mo­bil­te­le­fo­nen, un­der et bil­de av bar­na sine: to par tvil­lin­ger, tre gut­ter og en jen­te, når Dags­avi­sen bra­ser inn. Pl­ut­se­lig er det som om det skjer noe i an­sik­tet hen­nes, som om hun tar på seg «møte en jour­na­list»-mas­ka si. Hun er klar.

Sko­gen Lund kom­mer smi­len­de bort til den lil­le sitte­grup­pa der en kom­mu­ni­ka­sjons­råd­gi­ver og Dags­avi­sens ut­skrem­te har satt seg; jeg ale­ne på den ene si­den, i en sofa, de to midt imot meg. Det inn­le­den­de bud­ska­pet er hyg­ge­lig nok: Det fin­nes rom for lønns­vekst i år. Det går godt i norsk øko­no­mi, og da skal også lønns­ta­ker­ne få sin del av kaka.

– Men …, sier Sko­gen Lund.

Ved bruk av ord som «tek­nisk be­reg­nings­ut­valg», «kon­kur­ranse­evne» og «vek­te­de han­dels­part­ne­re» un­der­stre­ker hun at rom­met ikke er vel­dig stort.

– Vi lig­ger al­le­re­de 36 pro­sent høy­ere i lønn enn han­dels­part­ner­ne våre. Vi kan ikke øke det ga­pet mer, sier hun.

Fra ut­si­den ser Sko­gen Lunds kar­rie­re ut som et plan­lagt løp på vei mot top­pen: Hun har ut­dan­nel­se fra USA og den frans­ke han­dels­høg­sko­len INSEAD, i lik­het med blant and­re tid­li­ge­re Stat­oil-sjef Hel­ge Lund og en rek­ke and­re na­e­rings­livs­top­per. Hun var le­der i Co­ca-cola som tredve­åring, og har gått fra topp­verv i Schib­sted via jobb som kon­sern­di­rek­tør i Te­le­nor til NHO.

Det var ald­ri en plan bak kar­rie­ren, sier hun over det lave bor­det mel­lom oss.

– Jeg ten­ker ald­ri mer enn en dag fram i tid, sier hun.

Hun dro til USA for mer enn 30 år si­den «for­di det vil­le va­ere fint å stu­de­re i USA». Det skjed­de li­ke­vel noe der borte som sat­te fart i kar­rie­ren hen­nes.

– Det ame­ri­kans­ke sys­te­met pas­set meg godt. Jeg var flink på sko­len hjem­me i Nor­ge, men jeg møt­te den sko­len vi had­de på 1970-tal­let, hvor det ikke løn­te seg å skil­le seg ut. Jeg mis­tet mo­ti­va­sjo­nen til å job­be hardt, og kom langt ved å bare sei­le med, sier hun. Og leg­ger kjapt til:

– Jeg tror den nors­ke sko­len er bed­re til å gi til­pas­se­de ut­ford­rin­ger til ele­ver i dag.

I USA møt­te hun la­ere­re som haus­set ele­ve­ne opp. Sko­gen Lund ble tvun­get til å pre­sen­te­re seg selv – «per­so­nal pre­sen­ta­tion skills», den ame­ri­kans­ke ut­ta­len plett­fri – og fikk feed­back på at det­te var hun flink til.

– Det var vel­dig an­ner­le­des enn Nor­ge, alt­så.

Det førs­te halv­året i USA var tøft, for førs­te gang måt­te hun job­be for å hen­ge med. Sko­gen Lund trod­de det gikk skik­ke­lig dår­lig, men hun fikk strå­len­de ter­min­ka­rak­te­rer. Hun trod­de noe var galt, og gikk til skole­le­del­sen. Hun tok feil, ka­rak­te­re­ne stem­te. Noe var i ferd med å skje med selv­til­li­ten til Kris­tin Sko­gen Lund.

Men hun var fort­satt ikke i stand til å plan­leg­ge en kar­rie­re.

– Om noe had­de sagt til meg da jeg var i USA at jeg skul­le bli Nho-sjef, vil­le jeg ledd meg skakk.

«En myte», sa Nho-sje­fen i 2014 om glass­ta­ket som hind­rer kvin­ner å nå top­pen av na­e­rings­li­vet. «Man­ge er ikke vil­li­ge til å yte det som kre­ves», sa hun om sine søst­re, men la til «det kan jeg godt for­stå».

Hun er litt mer for­sik­tig i to­nen nå. Sko­gen Lund for­tal­te un­der Meto­o­kam­pan­jen at også hun har blitt ut­satt for seksuell trakassering, og hun har i ny­li­ge in­ter­vju­er er­kjent at det fin­nes kul­tu­rel­le ut­ford­rin­ger i ar­beids­li­vet.

– Det er vans­ke­lig å snak­ke om det­te, det blir galt uan­sett hva jeg sier. Jeg skal ikke be­døm­me alt ut ifra meg selv og min si­tua­sjon, men per­son­lig har jeg ikke opp­levd kjønns­dis­kri­mi­ne­ring. Jeg kun­ne ha la­get et pro­blem av at jeg var enes­te kvin­ne i le­del­sen i Te­le­nor, men man kan jo også se på det som en mu­lig­het. ‘Jeg er den enes­te dama her, alle leg­ger mer­ke til hva jeg gjør’, ikke sant?

Kvin­ner er i ferd med å ut­kon­kur­re­re menn på alle om­rå­der. Men det vi­ses ikke i må­ten vi snak­ker om dis­se tin­ge­ne, sier Sko­gen Lund.

– Vi må slut­te å inn­ta of­ferrol­len og å dra kvinne­kor­tet. Skul­le jeg si til [LO­le­der, journ.anm.] Hans-chris­ti­an Gab­ri­el­sen at ‘det­te sier du bare for­di jeg er dame’? Det går jo ikke. Det blir litt for mye ‘Ikke slit deg ut, ven­nen’, når da­mer snak­ker sam­men. Hvor­for kan vi ikke si: ‘Stå på, for pok­ker’ i ste­det? Det­te har jeg prøvd å si før, men det falt ikke i god jord.

– Og nå har du sagt det igjen.

– Ja …

Sko­gen Lund skjøn­ner hel­ler ikke alle oss som ser på po­li­tikk som in­ter­esse­kamp, der LO og NHO er mot­po­ler med uli­ke in­ter­es­ser i bunn.

Vi må slut­te å inn­ta of­ferrol­len og å dra kvinne­kor­tet.

– Lønns­opp­gjø­ret hand­ler ikke om at vi vil gi minst mu­lig og de and­re ha mest mu­lig, og så sit­ter vi og hy­ler til hver­and­re. Det er ikke sånn det er, sier hun.

Det hand­ler om å fin­ne rik­tig ba­lan­se for norsk øko­no­mi. Lønns­ta­ker­ne skal ha en an­del av veks­ten, og den har vi i Nor­ge klart å hol­de sta­bilt rundt 80 pro­sent av nors­ke be­drif­ters inn­tje­ning, sier Sko­gen Lund.

– Vi er i sam­me båt, men ueni­ge om hvem som skal få mest av kaka?

– Ak­ku­rat det tror jeg ikke vi er så ueni­ge om, hel­ler. Jeg opp­le­ver at Lole­del­sen ten­ker likt som oss. De er an­svar­li­ge og vil fin­ne ba­lanse­punk­tet mel­lom ge­vinst og vekst. Det er sånn vi snak­ker sam­men, in­gen av par­te­ne prø­ver å dra tau­et over på sin side. Hel­dig­vis.

– For­skjel­le­ne øker i Nor­ge. Gi­ni-ko­ef­fi­si­en­ten, som må­ler for­skjel­ler i inn­tekt og for­mue, vi­ser at ga­pet ble 14 pro­sent stør­re

Den skep­si­sen Ven­st­re vi­ser til den nors­ke mo­del­len for ar­beids­li­vet, gjel­der også over­for oss, ikke bare LO.

fra 2006 til 2015, med en sterk øk­ning un­der nå­va­eren­de re­gje­ring. Er det et pro­blem for NHO?

– Ulik­het er all­tid et pro­blem. Men det er vik­tig å se bak sli­ke tall. Den størs­te dri­ve­ren er inn­vand­ring. Inn­vand­rin­gen gir et bed­re liv til de som kom­mer, men gjør sam­ti­dig noe med Gi­ni-tal­le­ne i Nor­ge. Det er ikke nød­ven­dig­vis bare ne­ga­tivt. – Økte for­skjel­ler skyl­des ikke bare inn­vand­ring.

– Nei, men det er all­tid ny­an­ser i sli­ke ut­vik­lings­trekk. Glo­ba­li­se­rin­gen har ført til at for­skjel­len mel­lom lan­de­ne blir mind­re, sam­ti­dig som spen­nin­ge­ne inn­ad i lan­de­ne i Ves­ten øker. Selv i en tid hvor for­de­lin­gen i man­ge land har hatt en ne­ga­tiv ut­vik­ling, er den kur­ven mind­re ne­ga­tiv i Nor­ge. Vi har noen me­ka­nis­mer som fun­ge­rer godt i Nor­ge: Vi har en stor stat som står for dis­tri­bu­sjon av vel­stand, og tre­part­sam­ar­bei­det, som sik­rer at vi får en sta­bil ge­vinst­for­de­ling. – Så det går litt bed­re her enn i ute i verden, og da er alt fint?

– Det er mye mind­re ne­ga­tivt her. Tren­de­ne som pe­ker mot stør­re for­skjel­ler tref­fer også oss, men vi har et ap­pa­rat som er bed­re rus­tet til å hånd­te­re det. Vi skal va­ere vel­dig be­viss­te på det­te. Vi må hele tida ten­ke gjen­nom in­sti­tu­sjo­ne­ne våre, og til­pas­se dem slik at de vil fun­ge­re også fram­over. Mitt an­svar er blant an­net å sør­ge for at tre­parts­mo­del­len be­står fram­tids­prø­ven.

– I 1990 var over 55 pro­sent av nors­ke ar­beids­ta­ke­re fag­or­ga­ni­sert. Nå er tal­let la­ve­re enn 50 pro­sent. Er det bra el­ler dår­lig?

– Dår­lig. Vi vil at de se­riø­se ak­tø­re­ne på vår side, de som har ta­riff­av­ta­le, skal vin­ne fram. Men vi må pas­se oss litt: Vi leg­ger hele tida til nye ting i ramme­ver­ket, men trek­ker ald­ri fra. Du le­ser sik­kert ikke in­du­s­trioverens­koms­ten så ofte? Den er som en te­le­fon­ka­ta­log, full av krav. Vi må ikke bli så ri­gi­de at vi ikke ev­ner å ten­ke nytt. Sam­ti­dig bi­drar end­rin­ger i ar­beids­mar­ke­det, med fle­re an­sat­te i tje­neste­yten­de sek­tor og faer­re i den tra­di­sjo­nel­le in­du­stri­en, til at vår mot­part svek­kes. Det er ikke bra, slett ikke.

– Jeg spør om det­te for­di man­ge på venstre­sida ofte mis­ten­ker høyre­sida, in­klu­dert NHO, for å sei­le un­der falskt flagg når dere snak­ker om små for­skjel­ler og vel­stand for alle. Men dere tren­ger et sterkt LO?

– Ja. Vi har vel ald­ri sagt noe an­net? Har vi gjort noe som til­si­er at vi ikke støt­ter et sterkt LO?

– Du vil ha Ven­st­re i re­gje­ring, blant an­net. Det par­ti­et er ikke de fag­or­ga­ni­ser­tes bes­te venn?

Her går Sko­gen Lund først gans­ke hardt til verks, men mo­de­re­rer seg. Det er enes­te gang un­der in­ter­vju­et kom­mu­ni­ka­sjons­råd­gi­ve­ren skri­ver fre­ne­tisk i no­tat­blok­ka si. Det mo­de­rer­te sva­ret ly­der slik:

– Den skep­si­sen Ven­st­re vi­ser til den nors­ke mo­del­len for ar­beids­li­vet, gjel­der også over­for oss, ikke bare LO. Mitt po­eng var at vi tren­ger et for­ut­sig­bart po­li­tisk sys­tem. Jeg vil gjer­ne ha Kris­te­lig Folke­par­ti inn i re­gje­ring også. Usta­bi­le ramme­vil­kår, som gjer­ne opp­står

un­der mindre­talls­re­gje­rin­ger som må for­hand­le inn ting som en suk­ker­av­gift på 2,5 mil­li­ar­der kro­ner, el­ler flysete­av­gif­ten, er ska­de­lig for na­e­rings­li­vet. Sta­bi­li­tet trum­fer det mes­te, sett fra na­e­rings­li­vet.

– Et sis­te spørs­mål om det­te med mis­tenk­som­he­ten fra venstre­si­den over­for en høyre­side som snak­ker som so­sial­de­mo­kra­ter: Dere spon­ser den li­be­ra­le tanke­smia Ci­vi­ta … – Ikke ale­ne, men ja,

– … som har et mot­styk­ke i Sve­ri­ge som he­ter Tim­bro. Tim­bro fore­slo ny­lig å hal­ve­re for­eldre­per­mi­sjo­nen i Sve­ri­ge, og å er­stat­te ut­be­ta­lin­gen med et lån à la stu­die­lå­net. Norsk høyre­side er ofte in­spi­rert av sine svens­ke store­brød­re. Skjøn­ner du at man­ge sy­nes det er vans­ke­lig å tro på en høyre­side som snak­ker om so­si­al ut­jev­ning men sam­ti­dig kut­ter i skat­ten for de al­ler ri­kes­te?

– Jeg er ikke enig i det. Man­ge av spå­dom­me­ne om at da­gens re­gje­ring vil­le ko­piere den for­ri­ge, bor­ger­li­ge, svens­ke re­gje­rin­gen har ikke slått til. Jeg me­ner at sli­ke på­stan­der ska­per en mot­set­ning jeg ikke kjen­ner meg igjen i. Det er ikke sånn at ar­beids­gi­ver og ar­beids­ta­ker kri­ger mot hver­and­re. For­skjel­le­ne er så små i Nor­ge at det ofte ikke er mu­lig å se hvem som er sje­fen og hvem som er ar­beids­ta­ker. Jeg ser det sam­me i de­bat­ten om mot­set­nin­gen mel­lom of­fent­lig og pri­vat sek­tor. Hvor­for ikke an­er­kjen­ne sym­bio­sen, i ste­det for dog­ma­tis­ke kri­ger der den ene par­ten lik­som be­sud­ler det edle opp­dra­get, mens den and­re er tung­rodd og in­ef­fek­tiv?

Sko­gen Lund er ikke vokst opp i et Nor­ge som er tuf­tet på dis­se mot­set­nin­ge­ne, sier hun. Hun kjen­ner seg ikke igjen i den re­to­rik­ken.

– Jeg vil pro­vo­se­re venstre­si­den litt: Jeg opp­le­ver ofte at når jeg har tatt ini­tia­tiv litt uten­for nor­ma­len, som da jeg had­de med meg [da­va­eren­de Lo-le­der] Gerd Kris­ti­an­sen på ta­ler­sto­len på NHOS års­kon­fe­ran­se, er det in­gen på ‘vår side’ som mis­tror mo­ti­ve­ne. Men den and­re si­den gjør det, opp­le­ver jeg. Hvor­for er to­le­ran­sen stør­re på den­ne sida? Det spørs­må­let kan man jo stil­le seg.

Jeg ser at kom­mu­ni­ka­sjons­råd­gi­ve­ren ser på klok­ka, og prø­ver å få sam­ta­len over på de na­ere tin­ge­ne før tida er ute. Men Sko­gen Lund er ikke fer­dig med po­li­tik­ken.

– Jeg vil gjer­ne si en ting til. I dis­se da­ger, foran opp­gjø­ret, sier for­bunds­le­de­re i LO i medie­ne at ‘vi skal kjem­pe hver sis­te brød­smu­le, el­ler blods­drå­pe, ut av ar­beids­gi­ver­ne’. Tenk hvis en ar­beids­gi­ver had­de sagt noe til­sva­ren­de! Hva slags re­to­rikk er det­te? Jeg må få si at det­te hø­rer for­ti­da til. Det er på tide at vi kom­mer vi­de­re fra ide­en om at det er en krig der ute. Det er et sam­ar­beid. – Men det er jo en in­ter­esse­kamp?

– Er det en kamp, da, el­ler har vi uli­ke rol­ler og in­ter­es­ser som vi iva­re­tar for å fin­ne de ba­lan­ser­te løs­nin­ge­ne? Jeg ser ikke at det er en kamp, jeg kjø­per ikke den.

– Noen har slåss for at du kun­ne vokse opp i det sam­fun­net du kal­ler kon­flikt­fritt. Ar­bei­der­be­ve­gel­sen tok kam­pen sin helt inn i re­gje­rings­kon­to­re­ne.

– Jeg er enig i det. Ar­bei­der­par­ti­et har jo på man­ge må­ter bygd, om ikke ale­ne, sam­fun­net vårt, og har stått for man­ge av de sto­re re­for­me­ne som gjør at vi har det så bra. Men de har ikke gjort det­te ale­ne. Ar­bei­der­par­ti­et var en vel­dig sterk kraft etter kri­gen, men mye av suk­ses­sen vår er jo den­ne sam­for­stan­den mel­lom par­te­ne. Se på oss da, ar­beids­gi­ver­ne, før 1935 [da den førs­te ho­ved­av­ta­len mel­lom LO og NAF, se­ne­re NHO, ble inn­ført]. Det var et sinns­sykt an­tall års­verk som gikk bort i streik og kon­flikt før vi etab­ler­te en mo­dell for sam­ar­beid. Jeg vil dyr­ke sam­ar­bei­det.

– Men dere bi­drar til kon­flikt ved å støt­te mer mid­ler­ti­dig­het i ar­beids­li­vet, for ek­sem­pel.

– Nei. Den nye lo­ven som til­la­ter litt mer bruk av mid­ler­ti­dig ar­beids­kraft, har knapt gitt ut­slag. Re­to­rik­ken om ra­sert ar­beids­liv fra en­kel­te par­ter er uhørt – vi had­de et olje­pris­fall som sam­men­falt i tid med den nye lo­ven, og har li­ke­vel klart oss bra gjen­nom vans­ke­li­ge ti­der. Be­ho­vet for å ska­pe nye ar­beids­plas­ser er øken­de, og da er det vik­tig at noen tør å ta noe mer ri­si­ko i an­set­tel­ser. Men jeg skal va­ere den førs­te til å inn­røm­me at den førs­te rap­por­ten vi har fått om lo­ven ikke vi­ser at den har ført til vel­dig man­ge fle­re an­set­tel­ser ennå.

– Rap­por­ten du snak­ker om vi­ser at lo­ven gans­ke en­kelt har ført til mer mid­ler­ti­dig­het.

– Det er lite, og det mes­te av øk­nin­gen i det sis­te har kom­met i of­fent­lig sek­tor. Det er 6,7 pro­sent mid­ler­ti­dig­het i pri­vat sek­tor. Det er et lavt tall. Men vi kan hel­ler ikke lese av tal­le­ne at det har kom­met inn man­ge fle­re med hull i Cv-en, slik tan­ken var. Men lo­ven gjør det let­te­re å ta inn sli­ke, og det er der­for vi støt­ter den.

Midt un­der in­ter­vju­et får Sko­gen Lund

en tekst­mel­ding. – Åh, sier hun. – Hm.

Det er dat­te­ra på 15 som tren­ger mora si.

Sko­gen Lund for­tel­ler at det har gått fint å va­ere mam­ma og topp­le­der. Det er en fin måte å hol­de bei­na på jor­da. – Har du tid til å va­ere hjem­me?

– Ja. Hvis jeg had­de opp­levd at jeg ikke klar­te det, vil­le jeg ikke va­ert i den­ne rol­len, tror jeg.

I en de­batt om mors­rol­len og topp­job­ber tid­li­ge­re i år for­tal­te Spek­ter­di­rek­tør An­ne-ka­ri Brat­ten at hun ald­ri har hatt au pair el­ler vaske­hjelp, men har nådd top­pen i sam­fun­net, og «mine barn sier at jeg er ver­dens bes­te mam­ma». I et for­søk på å va­ere smart kom­mer jeg i ska­de for å spør­re Sko­gen Lund der vi sit­ter oven­for hver­and­re: – Sier dine barn at du er ver­dens bes­te mam­ma?

– Mine barn sier det, ja, uten at det gjør det til en ob­jek­tiv sann­het. Jeg er ikke hjem­me like mye som man­ge and­re, men vi er jo vant til at det er sånn, det er vår måte å leve på. Og jeg tror bar­na sy­nes det er greit. Dess­uten er vel ikke tid ens­be­ty­den­de med kva­li­tet, det­te hand­ler om trygg­het, kja­er­lig­het og klok­skap, slik jeg ser det.

Sko­gen Lund er gift med Chris­ti­an Lund. De to møt­tes på en fest for mer enn 20 år si­den, og det var kja­er­lig­het ved førs­te blikk.

– Helt kli­sjé­ak­tig, men sånn var det. Det var som å møte en jeg had­de kjent

hele li­vet – og det har holdt seg. Jeg har hatt flaks.

Ekte­man­nen er dom­mer i Bor­gar­ting lag­manns­rett og en su­per­mann på hjemme­bane, iføl­ge kona. Job­ben hans hjel­per hen­ne med å set­te ting i per­spek­tiv, tror hun. Selv ser hun for det mes­te sol­si­den av sam­fun­net i job­ben sin. Man­nen ser alt det and­re.

– Han må av­gjø­re om et barn skal tas fra for­eld­re­ne, for ek­sem­pel. Det blir let­te­re å ten­ke på å møte LO i for­hand­lin­ger når jeg vet hva Chris­ti­an må for­hol­de seg til på jobb.

Ikke at hun egent­lig tren­ger eks­ter­ne fak­to­rer for å slip­pe å be­kym­re seg. Det skjer nem­lig in­gen­ting i ho­det til Kris­tin Sko­gen Lund når hun er ale­ne.

– Det er helt sant. Jeg be­kym­rer meg ikke. Jeg er eks­tremt ekstro­vert av na­tur, og alt som skjer i meg, skjer i møte med and­re men­nes­ker. Når jeg er ale­ne, skjer det in­gen ver­dens ting. Jeg tror folk vil­le bli vel­dig skuf­fet om de kun­ne se hvor­dan det ser ut i ho­det mitt.

En vel­dig ro, kal­ler hun det. Sko­gen Lund ten­ker ikke ne­ga­ti­ve tan­ker. I and­re in­ter­vju­er har hun sagt at det kan kom­me av opp­veks­ten, av at hun som attpå­klatt var bort­skjemt med kja­er­lig­het fra for­eld­re­ne og tre eld­re søs­ken. Jobbe­tik­ken og stå på-vil­jen til­skri­ver hun sine for­eld­re; en hjemme­va­eren­de mor som var ak­tiv i kvinne­spørs­mål og i Høy­re, og en far som kom fra enk­le kår på Rju­kan, var ar­bei­der­parti­mann og ble di­rek­tør, og som dess­uten var mot­stands­mann og satt i tysk fan­gen­skap i over to år un­der kri­gen.

Den ind­re roen gjør at hun ikke er be­kym­ret for opp­gjø­ret om noen da­ger. For førs­te gang på ti år, og der­med førs­te gang i Sko­gen Lunds tid som Nho-sjef, er par­te­ne blitt eni­ge om et så­kalt sam­ord­net opp­gjør. Det be­tyr at det er LO sen­tralt som for­hand­ler mot NHO sen­tralt, på veg­ne av alle for­bun­de­ne. Hel­ler ikke snak­ket i medie­ne om fa­ren for stor­streik i vår ser ut til å pla­ge hen­ne.

– Du grub­ler ikke søvn­løs på puta over opp­gjø­ret?

– Over­ho­det ikke. Jeg tar det på det størs­te al­vor, la det va­ere sagt, men jeg grub­ler ikke, nei. Det er ikke en del av nerve­sys­te­met mitt. Det er kan­skje der­for jeg tak­ler det­te li­vet jeg le­ver.

Selv om hun els­ker job­ber sin, og uan­sett ikke ev­ner å plan­leg­ge så langt fram i tid, vil ikke Sko­gen Lund sit­te i den­ne job­ben res­ten av yr­kes­li­vet sitt.

– Jeg tri­ves så godt, men jeg vet at jeg ikke kan ha den­ne job­ben til jeg går av med pen­sjon. Jeg hå­per jeg vil va­ere den førs­te til å se det selv når det er på tide å gi seg, men jeg skal ikke leg­ge skjul på at jeg hå­per det er en li­ten stund til den tida kom­mer.

På det­te tids­punk­tet må kom­mu­ni­ka­sjons­råd­gi­ve­ren gri­pe inn. Sko­gen Lund er tra­vel, og da kan ikke Dags­avi­sen øde­leg­ge time­pla­nen. Nå må fo­to­gra­fen få tid til å knip­se litt før sje­fen skal vi­de­re. I hei­sen, på vei til fo­to­s­hoo­ten, vi­ser jour­na­lis­ten sin to­ta­le man­gel på ti­ming ved å si, om enn langt mer stot­ren­de enn det fram­står på trykk:

– Har du en for­del i ar­beids­li­vet ved at du ikke er smell­vak­ker?

Før le­se­ren an­kla­ger Dags­avi­sen for å ob­jek­ti­fi­se­re kvin­ner i topp­stil­lin­ger og det som ver­re er, iler vi til og for­tel­ler at det­te er et si­tat fra Sko­gen Lund selv. – Ja, det tror jeg, sva­rer Sko­gen Lund. – Jeg har lagt mer­ke til at en del av de kvin­ne­ne som vir­ker mest pro­vo­se­ren­de på menn i ar­beids­li­vet, ofte er vel­dig pene. Jeg tror man­ge av en el­ler an­nen grunn blir mer hår­såre av det. Sånn bur­de det jo ikke va­ere.

Noen mi­nut­ter se­ne­re, da fo­to­gra­fen vil ha Kris­tin Sko­gen Lund til å po­se­re i pro­fil, kan Nho-sje­fen hø­res av alle i det åpne atri­et i Na­e­rings­li­vets hus på Ma­jor­stua i Oslo:

– Smell­vak­ker!, sier hun og ler.

Nes­te dag, etter at pres­sen er grun­dig for­be­redt på NHOS stå­sted foran årets opp­gjør og alle and­re presse­folk har gjort unna sine kor­te in­ter­vju­er med Sko­gen Lund, stan­ser Nho-sje­fen foran Dags­avi­sens ut­send­te. Det ser ut som om hun har noe på hjer­tet.

– Jeg har tenkt litt på pra­ten vår i går, sier hun.

– Du spur­te om bar­na mine kal­ler meg ver­dens bes­te mam­ma, og om jeg har hatt nok tid hjem­me med bar­na. Du vil­le ikke ha stilt de sam­me spørs­må­le­ne til en mann, vil­le du?

– Nei, det har du nok rett i.

– Det var bare det, sier Kris­tin Sko­gen Lund, og tak­ker høf­lig for pra­ten.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.