Astrid Sme­plass

OM NY SIN­GEL, MENN OG MEDIA

Dagsavisen - - Forside -

■ IDA MAD­SEN HEST­MAN ■ MIMSY MØLLER (FOTO)

– Det er jo ikke klart ennå. Jeg job­ber med sa­ken.

Hun snak­ker om al­bu­met hun tror kom­mer til nes­te år, mens hun sam­ti­dig prø­ver å få i seg en bol­le på kaffe­ste­det Fug­len i Oslo.

Godt år

Det skal vans­ke­lig gjø­res å top­pe fjor­året for Astrid Sme­plass, også kjent som Astrid med bare S. Ikke bare ble hun Årets Spelle­mann 2017, hun var også den nest mest strøm­me­de ar­tis­ten i Nor­ge, den mest strøm­me­de kvin­ne­li­ge ar­tis­ten i Nor­ge, samt den tred­je mest spil­te ar­tis­ten på norsk ra­dio i 2017.

Men nå skal Astrid S ut av Nor­ge, og rundt i ver­den. Det har hele tida va­ert et mål. I lø­pet av året har hun va­ert på tur til Los An­ge­les, Lon­don og Stock­holm i ar­bei­det med sitt nye al­bum. Job­bet med svens­ker for det mes­te, som Ali Pay­a­mi, Os­car Hol­ter, Wolf Cou­sins, som har pro­du­sert lå­ter for ar­tis­ter som The Weeknd, Aria­na Gran­de, El­lie Goul­ding, To­ve Lo, Ka­ty Per­ry og Taylor Swift.

– Det å bare sat­se på å nå lyt­te­re i hjem­lan­det, er ikke noe man som ar­tist kon­sen­tre­rer seg like mye om len­ger, me­ner Sme­plass.

– Jeg tror man auto­ma­tisk ten­ker på uten­lands­ke lyt­te­re når man la­ger mu­sikk, ikke minst når man syn­ger på en­gelsk.

Nye lå­ter

I dis­se da­ger er hun ak­tu­ell med sin­ge­len «Emo­tion», ei låt hun me­ner er mo­der­ne, men sam­ti­dig har noe nos­tal­gisk over seg. Det er to år si­den hun lag­de den, men låta pas­ser fort­satt da­gens pop­ly­dbil­de, me­ner hun, i tro­en på at den vil hol­de seg i man­ge år.

– Må­let med låta var å fan­ge noe av den tid­løs­he­ten jeg fø­ler 80-talls pop­mu­sikk har.

– Hvor­dan hol­der ei låt seg tid­løs?

– Hø­rer man på 80-talls­mu­sikk, er det gjer­ne mer iden­ti­tet over lå­te­ne. Man kan set­te på «Africa» av Toto, el­ler si Que­en – de har man­ge dis­tink­te lå­ter, og man skjøn­ner umid­del­bart hvil­ken låt det er, sier hun.

– Jeg fø­ler at mu­sikk vi pro­du­se­rer i dag, har fått et mer uni­ver­selt tro­pisk pop-sound. Jeg els­ker jo det selv, og la­ger det selv, men det er kan­skje vans­ke­lig å si i dag, om pops­oun­den vi har hop­pa på nå, vil bli tid­løst. Det kan hen­de at om tret­ti år, kom­mer det­te soun­den til­ba­ke, og plut­se­lig opp­fat­tes tid­løst igjen.

Mage­fø­lel­sen be­stem­mer

– Hva vil du si ge­ne­relt pre­ger 2010-talls-pops­oun­den?

– For meg er det snaps (hun knip­ser med fing­ra), og at man kut­ter opp vo­kal, og pitch­er den opp og ned, at man la­ger ef­fek­ter av vo­kal. Det er noe man­ge gjør i dag. Men også det at man ikke nød­ven­dig­vis har et vo­kal­ba­sert re­freng og tekst som er høyde­punk­tet i låta, men at man hel­ler byg­ger lå­ter opp til et re­freng, og så er det bare en in­stru­men­tal som kom­mer. Det fø­ler jeg kjenne­teg­ner litt av det pops­oun­den vi har nå.

– Hva er god pop­mu­sikk?

– Jeg går ofte etter kli­sje­en med at jeg får en god mage­fø­lel­se. Det er den sam­me fø­lel­sen jeg går etter som da jeg var sju­åt­te år. En stem­ning, en fø­lel­se man kan ta inn­over seg. Men jeg vil også ha med den tret­ten år gam­le Astrid, hun som for­står teks­ten og bud­ska­pet. Kom­bi­na­sjo­nen av de to er det jeg går etter, når jeg la­ger mu­sikk. Det kan va­ere vans­ke­lig å få alle la­ge­ne til å «klik­ke».

Be­hand­les an­ner­le­des

Men å snak­ke om mu­sikk­pro­duk­sjon får hun ikke like ofte mu­lig­het til, som det hen­nes mann­li­ge kol­le­ger, sy­nes hun. Sme­plass me­ner mann­li­ge ar­tis­ter de­fi­ni­tivt be­hand­les an­ner­le­des enn kvin­ne­li­ge mu­si­ke­re.

– Blant an­net blir man ob­jek­ti­vert an­ner­le­des. Jeg fø­ler jeg blir om­talt på en an­nen måte enn gut­ter. At jour­na­lis­ter ofte går ut ifra at jeg ikke skri­ver mine egne teks­ter, gjør ting selv, el­ler kler meg selv, el­ler står på egne bein. At jeg er et pro­dukt, sier hun.

– Og jeg tror menn let­te­re får en stør­re til­lit fra media, at de auto­ma­tisk går ut ifra at en mann­lig ar­tist be­stem­mer alt selv, og skri­ver sine egne lå­ter. At de er mer selv­sten­di­ge.

Sme­plass har også inn­trykk av at menn står mer fritt når de skri­ver teks­ter.

– Menn kan skri­ve litt mer eks­pli­sitt, va­ere mer sek­su­el­le i teks­te­ne sine, mens det blir slått har­de­re ned på hvis jen­ter gjør det sam­me.

– Hvis jeg goog­ler deg, fin­ner jeg nes­ten ute­luk­ken­de sa­ker vink­la på kja­er­lig­hets­li­vet ditt øverst i sø­ker­fel­tet, og lite vink­ling på selve ar­bei­det ditt. Hva ten­ker du om det?

– Det er et godt po­eng, for jeg be­gyn­te å gjø­re in­ter­vju­er med pres­sen da jeg var 16 år. Jeg viss­te ikke bed­re, og svar­te på alt, og var kan­skje litt naiv. Da Chris­ti­ne Dancke kjør­te et stunt for P3, der hun stil­te spørs­mål som kvin­ner får på den røde lø­pe­ren, til menn, da gikk det opp et sinns­sykt lys for meg. Men­ne­ne som ble in­ter­vjua var jo helt sånn «hva hol­der du på med?». Det var jo bare et be­vis på at man blir sett an­ner­le­des på som kvin­ne­lig ar­tist, enn de mann­li­ge.

Star­ter med me­lo­di­er

Sme­plass sy­nes det er rart at man som mu­si­ker og ar­tist blir spurt om hvil­ke hud­pro­duk­ter man bru­ker.

– Og om pri­vat­li­vet sitt. Kja­er­lig­hets­li­vet til en ar­tist er jo en vel­dig privat ting. Det kan va­ere litt rart at en frem­med bare skal ta seg fri­he­ten til å spør­re om det, sier hun.

– Ofte blir pri­vat­li­vet fo­ku­sert på, frem­for det man job­ber med. Ofte er media in­ter­es­sert i helt and­re ting enn det man som ar­tist er re­le­vant med.

– Hva skul­le du øns­ke du ble mer spurt om?

– Jeg skul­le øns­ke jeg ble mer spurt om låt­skri­ving, og prosessen bak det å dri­ve med mu­sikk.

– Så hvor­dan job­ber du med mu­sikk? Hva star­ter det med?

– Jeg er vel­dig glad i å lage me­lo­di­er. Har gjort det nes­ten hele li­vet. Det å ar­ran­ge­re mu­sikk er kan­skje ikke noe jeg be­gyn­te med før jeg var 14–15 år, men jeg tror det kan­skje er en fel­les greie vi skan­di­na­ver har, at vi er mer me­lo­disk an­lag­te, for­di vi hø­rer så mye på en­gelsk mu­sikk fra vi er små.

Hun hus­ker hun selv var sva­ert opp­tatt av vo­kal­lyd og stem­nin­ger som li­ten.

– Det var først da jeg var tolv at et nytt uni­vers ble åp­net for meg, da jeg opp­da­ga at «Oj, lå­ter hand­ler jo om ting. Her er det fø­lel­ser». Det var som å høre mu­sikk på nytt. Så jeg star­ter de­fi­ni­tivt med me­lo­di­er når jeg selv pro­du­se­rer mu­sikk, og en el­ler an­nen stem­ning. El­ler en ak­kord, og så pus­ler jeg litt på tekst. Så går man litt ut fra det, med en pro­du­sent i rom­met.

Jeg fø­ler jeg blir om­talt på en an­nen måte enn mann­li­ge ar­tis­ter, og at jour­na­lis­ter ofte går ut ifra at jeg ikke skri­ver mine egne teks­ter.

Astrid Sme­plass

So­si­al låt­skri­ving

Sme­plass er av den ty­pen som li­ker å møte nye folk på jobb, også når hun skri­ver teks­ter. Kan­skje er det al­ler mest da det er fint å ikke va­ere ale­ne på jobb.

– Jeg fø­ler meg vel­dig låst når jeg skal sit­te og skri­ve for meg selv.

Hun kan lett kjen­ne på en usik­ker­het om det hun skri­ver er bra el­ler dår­lig, hvis in­gen er til ste­de til å si «ja» el­ler «nei».

– Det å kun­ne ha en sam­ta­le om­kring noe beg­ge har opp­levd, og sam­men lage en tekst ut ifra det, er ab­so­lutt en for­del. At man kan spil­le litt «ping­pong». Også li­ker jeg det so­sia­le ved å skri­ve med and­re. Jeg vil­le fort kje­da meg om jeg bare

skul­le skri­ve for meg selv.

Om hun vil­le va­ert der hun er i dag, er hun sterkt i tvil om, hvis hun ikke had­de del­tatt i «Idol». Der­for skjøn­ner hun ikke helt den «Idol-stem­pel-greia». Tvert imot.

– Jeg har ald­ri skjønt at det skal va­ere så ne­ga­tivt. For meg var «Idol» et spring­brett. Det gjor­de at hele li­vet mitt snud­de seg, og jeg ble dratt inn i mu­sikkuni­ver­set.

– Du ten­ker ikke at folk as­so­si­e­rer «Idol» med at man som ar­tist blir for­met av mas­se and­re folk? At man blir litt iden­ti­tets­løs?

– Kan­skje. Men det er vel snakk om folk som kan­skje ge­ne­ra­li­se­rer litt. For det må jeg helt opp­rik­tig si, at jeg ikke sy­nes «Idol» tren­ger å va­ere kjipt. Jeg står for at jeg var med, og jeg ut­vik­la meg helt eks­tremt un­der­veis, fikk stort spille­rom. Man får byg­get opp sitt eget uni­vers og sin egen iden­ti­tet som ar­tist, me­ner hun.

Dess­uten er det ikke slik man­ge kan­skje tror, etter Idol, på­pe­ker hun.

– Det er ikke sånn at man får alt gra­tis etter «Idol». Det var en skik­ke­lig rea­li­ty check for min del. Etter «Idol» be­gyn­ner man fra scratch. Da bret­ter man opp er­me­ne, og fin­ner folk å job­be med, skri­ver og job­ber bein­hardt. Rett og slett.

ida.mad­sen.hest­man@dags­avi­sen.no

Singel­ak­tu­el­le Astrid S er lei av at media går ut ifra at hun som kvin­ne­lig ar­tist ikke la er mu­sik­ken sin selv, mens hen­nes mann­li­ge kol­le­ger får en an­nen be­hand­ling.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.