Vi går og grub­ler. Det­te er ikke et lett valg.

Vi har møtt Krfs Olaug Bolle­stad, nest­le­der i en skjebne­tid. Først var hun glad. Så gråt hun en skvett. Så ble hun opp­rørt.

Dagsavisen - - Forside -

– Hei, det e Olaug! sier Olaug Bolle­stad inn i cal­lin­gen. Så blir vi slup­pet inn i Krfs ho­ved­kvar­ter, som pas­sen­de nok be­fin­ner seg i Kirke­gata, Vi føl­ger etter hen­ne opp trap­pe­ne og kjen­ner vi er gans­ke spen­te på stem­nin­gen der in­ne. Ko­ker det der, nå som KRF skal fore­ta sitt smerte­ful­le valg mel­lom høy­re- og venstre­si­den i norsk po­li­tikk? Grå­ter de? Slåss de? Fal­ler de hver­and­re om hal­sen? Sen­der de de­spe­ra­te bøn­ner om hjelp til Han der oppe? El­ler ste­ker de ufor­trø­dent en hel mas­se vaf­ler, slik de gjor­de det un­der valg­va­ken i fjor høst, da alle var ble­ke av ner­vø­si­tet for å hav­ne un­der sperre­gren­sa?

Men nei. Her in­ne i Krfs lo­ka­ler er det fak­tisk helt stil­le. Det er nes­ten in­gen her. Ikke luk­ter det ny­stek­te vaf­ler her hel­ler (litt skuf­fen­de). Det enes­te som vit­ner om det skjebne­tun­ge al­vo­ret i KRF ak­ku­rat nå, er en Vårt Land-for­si­de, som lig­ger midt på bor­det. «Slik vil de vin­ne KRF» står det, over to sto­re bil­der av Høy­res Er­na Sol­berg og Aps Jo­nas Gahr Stø­re.

Og som kjent: Parti­le­der Knut Arild Harei­de pek­te i sin lands­styre­ta­le på Jo­nas og en mu­lig re­gje­ring med Ap og Sp. Nest­le­der­ne Kjell In­golf Rop­stad og Olaug Bolle­stad, der­imot, pek­te på Er­na og for­hand­lin­ger om en re­gje­ring sam­men med Høy­re, Venst­re og Frp. I alle fall i førs­te om­gang. Men vil Knut Arild Harei­de da kun­ne bli sit­ten­de som parti­le­der, om lands­mø­tet ved­tar at de skal gå til høy­re først – mot hans ty­de­li­ge råd? Sli­ke småt­te­ri­er må Krf-er­ne fin­ne ut av før det eks­tra­or­di­na­ere lands­mø­tet 2. no­vem­ber. Selve Skjebne­da­gen.

– Er det­te den tøf­fes­te tida du har opp­levd i KRF? Dere går her­jet om­kring og grub­ler ...?

– Ja, vi går og grub­ler. Det­te er ikke et lett valg for noen, og eg e jo ei van­li­ge dama av kjøtt og blod. Så det­te kjenne eg jo på, sier Bolle­stad. Så blir hun litt streng i stem­men:

– Men er det­te et in­ter­vju om linje­valg, el­ler er det er et por­trett­in­ter­vju?

– Det er et por­trett­in­ter­vju, som også hand­ler litt om linje­valg ...

– Å ja, sier Bolle­stad, og slap­per ty­de­lig litt mer av. Fra de sis­te par uke­nes dek­ning av KRF kan man jo få inn­trykk av at hun kon­stant går rundt og er opp­løst i tå­rer etter ster­ke lands­styre­møte­ta­ler, men fore­lø­pig ser øyne­ne hen­nes helt tør­re og fine ut un­der den krøl­le­te lug­gen, og det lite smil er på plass her in­ne på kon­to­ret.

– Vi kan jo be­gyn­ne å snak­ke om Ål­gård i Ro­ga­land, der du bor ...?

– Jo, men det er jo ikke der jeg er født! Dit flyt­tet vi sei­ne­re, man­nen min og jeg. Jeg er født hjem­me på Jørpe­land i 1961. Det er en li­ten in­du­stri­by, og fa­ren min job­bet på stålver­ket der. Jeg ble født 20 må­ne­der etter bro­ren min, og da fa­ren min så at det en­de­lig kom ei jen­te i fa­mi­li­en, ble han så glad at han heis­te flag­get! Selv var han en av fem brød­re, som alle fikk gut­ter ...

Men før vi lar Olaug Bolle­stad for­tel­le mer av sin livs­his­to­rie, fram­ført på sprud­len­de, ord­rik ro­ga­lands­dia­lekt med man­ge inn­skut­te bi­set­nin­ger, så må vi inn­om noe an­net. For det vak­te opp­sikt da nett­opp Olaug Bolle­stad be­kjent­gjor­de at hun, mot parti­le­de­rens ty­de­li­ge råd, helst vil ta en run­de med for­hand­lin­ger med høyre­si­den først. Hun blir reg­net til en slags venstre­fløy i KRF, selv om hun kom­mer fra det kon­ser­va­ti­ve Ro­ga­land, og har tid­li­ge­re ut­talt seg po­si­tivt om å sam­ar­bei­de med bå­de Ap og Sp. Hun har hel­ler ikke lagt skjul på at hun står langt unna Frp, og at hun ikke har likt den tøf­fe re­to­rik­ken fra Syl­vi List­haug og and­re. Som hun sa det til Klasse­kam­pen etter lands­styre­mø­tet der hun åp­net for re­gje­ring med Frp: «Jeg fø­ler vir­ke­lig at jeg svel­ger ka­me­ler, ka­ni­ner og alt som er, med horn og uten horn».

I sin tid var det helt åpent hvil­ket par­ti Olaug Bolle­stad selv vil­le til­hø­re. Vår­en før kom­mune­val­get 2003 var det i alt fire par­ti­er som bei­let til den en­ga­sjer­te Olaug Bolle­stad og vil­le ha hen­ne på sin lis­te i Gjes­dal kom­mu­ne: Det var Ap og Høy­re, det var KRF og det var Senterpartiet. På den tida var hun 42 år gam­mel og en etab­lert syke­plei­er og akutt­mot­taks­le­der ved Sen­tral­sjuke­hu­set i Ro­ga­land. Hun var dess­uten fire­barns­mor med mann og hus i nytt bygge­felt i bygda Ål­gård, så det var in­gen politisk broi­ler de had­de med å gjø­re. Hun les­te alle de fire parti­pro­gram­me­ne etter tur, og falt til slutt ned på KRF og det krist­ne verdi­grunn­la­get hun så der. Hun var ikke dat­ter av en frel­ses­armé­sol­dat for in­gen­ting.

– Jeg var med mor på Frel­ses­ar­me­en fra jeg var li­ten, for­tel­ler Bolle­stad, som i ten­åre­ne også var inn­om bede­hu­set. I noen år etter vi­dere­gå­en­de job­bet hun som ung­doms­ar­bei­der for Indre­mi­sjo­nen.

– Den krist­ne for­ank­rin­gen til KRF be­tyd­de mye. Men før det­te had­de jeg ikke brydd meg noe sa­er­lig om po­li­tikk i det hele tatt, og jeg trod­de ald­ri i ver­den at jeg skul­le kom­me inn i kom­mune­sty­ret, jeg sto jo på en 15. plass! Jeg fulg­te der­for ikke sa­er­lig godt med på valg­sen­din­gen den valg­kvel­den i 2003. Men da­gen etter, i seks­tida, ring­te ord­fø­re­ren og sa at jeg var kom­met inn i kom­mune­sty­ret. «Du har fått så­pass man­ge stem­mer at du nok også kom­mer inn i for­mann­ska­pet», sa han. «Du tul­ler med meg!» sa jeg. Men slik ble det. Etter fire år i kom­mune­sty­re og for­mann­skap end­te hun opp som en po­pu­la­er ord­fø­rer i Gjes­dal, da etter et valg­tek­nisk sam­ar­beid med Senterpartiet, som fikk vara­ord­fø­re­ren. Det hø­rer med til his­to­ri­en at Olaug fra før had­de hatt et godt venn­skap og sam­ar­beid over fle­re år med en av sine gode na­bo­er på bygge­fel­tet om so­sia­le til­tak for barn og ung­dom. Na­bo­en var den ikke ukjen­te Ei­rin Sund, nå dis­trikts­sek­reta­er i LO. Tid­li­ge­re har Sund va­ert stor­tings­re­pre­sen­tant for Ap, og hun var en av bei­ler­ne da Olaug skul­le vel­ge par­ti foran kom­mune­val­get i 2003.

– Ja, Ei­rin kom til meg med et parti­pro­gram langt som et vondt år, hun kom med hele blek­ka. «Jeg kan jo ikke lese alt det her», sa jeg. «Det er jo som en bok!» sier Bolle­stad med en lat­ter.

Det kun­ne gå uker uten at mor snak­ka til oss un­ge­ne.

– Så du har sam­ar­bei­det godt med Ap og Sp før?

– Det står ikke på det. Jeg har møtt man­ge bra folk i de to par­ti­ene. Og jeg vil gjer­ne un­der­stre­ke at KRF er et sen­trums­par­ti, ikke et bor­ger­lig par­ti. Vi har mye til fel­les med Ap når det gjel­der so­li­da­ri­tet og fel­les­skaps­løs­nin­ger. Men det er ikke kun Aps po­li­tikk som pre­ges av so­li­da­ri­tet. Jeg tror på en­kelt­men­nes­kets valg, og et sam­funn bygd på na­ere re­la­sjo­ner og små fel­les­skap. Tros­fri­he­ten og den krist­ne tro­ens plass i sam­fun­net er også så vik­tig for meg. Det sam­me er fri­vil­lig­he­ten og fa­mi­li­ens valg­fri­het. Og et sam­funn som ikke er seg selv nok, som kik­ker ut over Nor­ges gren­ser, sier Bolle­stad, som gir ut­trykk for skep­sis til en re­gje­ring som må ha støt­te i SV.

– De vil jo ha et livs­syns­nøy­tralt sam­funn, me­ner Bolle­stad, som selv er vokst opp med en far som var Sv-er.

– Han var knall­rød! Rø­de­re enn SV, egent­lig! sier Bolle­stad en­tu­si­as­tisk, som for­tel­ler at fa­ren var av dem som be­und­ret So­sia­lis­tisk Folke­par­tis Finn Gus­tav­sen tid­lig på 60-tal­let. Si­den gikk han inn i SV.

– Finn Gus­tav­sen var den sto­re hel­ten til min far, sier Bolle­stad.

– Vi fikk bå­de Sv-avi­sen Ny Tid og Krfs Fol­kets Fram­tid i pos­ten hjem til oss.

Fa­ren var på sin side Olaugs sto­re helt. Han var klip­pen i en barn­dom som kun­ne va­ere tung og vans­ke­lig. Etter at lil­le Olaug ble født hjem­me på Jørpe­land en

Jeg vil­le sik­re meg. Jeg tror det var der­for jeg job­ba så mye.

no­vem­ber­dag i 1961, fikk mo­ren hen­nes fød­sels­de­pre­sjon.

– Fa­ren min stel­te meg i seks­tida om mor­ge­nen før han gikk på jobb på stålver­ket. Da var det in­gen som tok tak i meg før ved to­tida om etter­mid­da­gen, når han kom fra jobb, sier hun, og for­tel­ler at mo­ren var pla­get med de­pre­sjo­ner i pe­rio­der gjen­nom hele barn­dom­men. Olaug og brød­re­ne hen­nes skjøn­te etter hvert godt at «det var noe med mor».

– Det kun­ne gå uker uten at mor snak­ka til oss un­ge­ne, sier Bolle­stad.

– Så far var det sik­re punk­tet. Jeg hus­ker jeg var med ham til ur­ma­ke­ren når han skul­le ha ny reim til klok­ka si. Han var en stor mann, ikke en tjukk mann, men en kraf­tig mann, og han treng­te en stør­re reim for­di han had­de så sto­re hen­der. Jeg ble så stolt av ham. Da vi gikk hjem, hus­ker jeg at jeg tenk­te: «Jeg har i alle fall Jørpe­lands ster­kes­te far».

Da Olaug var ni år, fikk fa­ren hen­nes det førs­te hjerte­in­fark­tet. Han falt over syk­ke­len på vei hjem fra job­ben på stålver­ket. Hun hus­ker am­bu­lan­sen med blå­lys som stop­pet uten­for hu­set for å for­tel­le mo­ren at de tok ham med til syke­hu­set. Selv fikk hun ikke va­ere med og se ham, og hun fikk lite for­kla­ring på hva som skjed­de. Si­den fikk fa­ren 12 hjerte­in­farkt til. Det var også det han døde av man­ge år sei­ne­re i 1994, to uker før han skul­le fyl­le 70 år. Det var mye på grunn av den­ne hjerte­syke fa­ren at Olaug Bolle­stad sei­ne­re ble en av driv­kref­te­ne bak det å byg­ge opp en egen av­de­ling for hjerte­ut­red­ning på Sen­tral­sjuke­hu­set i Ro­ga­land.

I en så usik­ker ver­den, med syke for­eld­re, føl­te lil­le Olaug tid­lig at det var vik­tig å kun­ne kla­re seg sjøl. Hun be­gyn­te å job­be ved si­den av sko­len al­le­re­de i 1. klas­se. Fram til 4. klas­se solg­te hun Ro­ga­lands Avis (i dag eid av Dags­avi­sen), hun syk­let med avi­se­ne ned til stålver­ket på etter­mid­da­gen, ak­ku­rat i det folk gikk av og på skift. Fra 4. til 6. klas­se var hun mye barne­vakt, og i ten­åre­ne job­bet hun i en dag­lig­vare­bu­tikk ved si­den av.

– Jeg vil­le sik­re meg. Jeg tror det var der­for jeg job­ba så mye. Mor had­de også gode pe­rio­der, der hun lo og bak­te og syk­la rundt med kor­ga si for å hjel­pe folk i na­er­mil­jø­et. Men hun var mye dår­lig. Jeg vil­le li­ke­vel at hun skul­le se meg. Det var der­for jeg gikk dit hun var, i Frel­ses­ar­me­en, og se­ne­re på bede­hu­set, der jeg som 14-åring for førs­te gang tur­te å ta or­det i en for­sam­ling. Mor så meg li­ke­vel ikke, men en snill, gam­mel søn­dags­skole­la­erer, Ge­org, het han, kom etter at jeg had­de sagt noe og sa: «Det der var jy­s­la godt sagt!» Had­de han ikke gjort det, vil­le jeg gått hjem og ikke sagt noe mer.

En an­nen vik­tig støtte­spil­ler i barn­dom­men var Inge­borg, en barn­løs, vok­sen nabo som ga hen­ne tid, si­tron­brus og for­stå­el­se når mo­ren var syk. Hun ble som en tan­te for hen­ne.

En dag i 1979 sa venn­in­nen hen­nes, som var ett år eld­re enn 18 år gam­le Olaug: «Du må bli med meg. Jeg skal tref­fe noen gal­ne gut­ter fra byen, og jeg or­ker det ikke ale­ne». En av gut­te­ne var Jan Fro­de, han som se­ne­re skul­le bli før­skole­la­erer og Olaug Bolle­stads ekte­mann.

– Men han måt­te kjem­pe litt. Jeg holdt ham på pine­ben­ken helt fram til 1985. Da ble vi kja­eres­ter, og så gif­tet vi oss i 1986, for­tel­ler Bolle­stad, som før det søk­te på sek­reta­er­sko­le, barne­verns­pe­da­gog, før­skole­la­erer, lege­stu­di­et og på syke­plei­en. Hun kom inn på alt.

– Da la jeg alle lap­pe­ne i en hatt, og trakk. Da ble det syke­plei­en! Jeg hus­ker jeg møt­te Jan Fro­de i byen. «Eg ska bli sjuke­plei­er!» sa jeg. «Ska sei!» sa han.

I 1987 fikk hun jobb som syke­plei­er, og sam­me år kom det førs­te bar­net av i alt fire. Og året etter der igjen, i 1988, flyt­tet fa­mi­li­en inn i bygge­fel­tet på Ål­gård. Alle fa­mi­lie­ne var nye, og Olaug Bolle­stad en­ga­sjer­te seg vold­somt i lo­kal­mil­jø­et og det å lage til­bud og ak­ti­vi­te­ter for barn og unge.

Åre­ne gikk, og sam­hol­det ble godt på bygge­fel­tet. Så kom 17. april 2000, da­gen da Olaugs mann ring­te fra job­ben og sa: «Du må hen­te meg. Jeg har så vondt i ho­det».

Da hun fikk se ham, skjøn­te den er­far­ne in­ten­siv­syke­plei­e­ren straks at han had­de fått hjerne­blød­ning. Hun viss­te også at det bare var fem pro­sent sjan­se for å over­le­ve uten va­ri­ge men, 20 pro­sent sjan­se for en øde­lagt hjer­ne, og 75 pro­sents sjan­se for død. Hun fikk ham inn i bi­len, bandt ham fast så han ikke skul­le fal­le for­over, sat­te på nød­blin­ken og kjør­te i ra­sen­de fart til syke­hu­set. Der for­søk­te hun å over­be­vi­se alle at man­nen hen­nes helt sik­kert had­de fått suba­ra­k­no­id­blød­ning. Le­gen trod­de hen­ne ikke først, men hun in­sis­ter­te på en ri­si­ka­bel pro­se­dy­re i ryg­gen for å red­de li­vet hans.

– «Hvis ikke gjør jeg det selv. Så får dere hel­ler set­te meg i feng­sel», sa jeg.

Han ble lagt på ope­ra­sjons­bor­det klok­ken åtte om mor­ge­nen. Først na­er­me­re ni om kvel­den fikk hun vite at det had­de gått bra. Da had­de hun sit­tet på vente­rom­met ale­ne hele da­gen. Man­nen hen­nes kom til å va­ere syke­meldt et helt år fram­over, Men han var blant de fem pro­sen­te­ne som over­lev­de uten va­ri­ge men.

Olaug Bolle­stad grå­ter ikke når hun for­tel­ler alt det­te. Det gjør hun imid­ler­tid når hun skal for­tel­le om hvor­dan nabo­la­get og lo­kal­mil­jø­et stil­te opp for hen­ne og bar­na etter at man­nen ble så syk. De klip­pet gress, kom med mat. Og da hun sto og strøk bu­nads­skjor­ter om kvel­den den 16. mai, kom hun til å kik­ke ut av vin­du­et. Der lå na­bo­ene hen­nes på kne i plask­reg­net og plan­tet bloms­ter for hen­ne, så det skul­le bli fint til 17. mai.

– Nå blir jeg rørt, ad­va­rer Bolle­stad, og så står tå­re­ne i øyne­ne hen­nes. En lang stund kjem­per hun mot grå­ten. Det blir stil­le her in­ne på kon­to­ret. Til slutt får hun så vidt pres­set fram: « ... og det­te var grun­nen til at jeg gikk inn i po­li­tik­ken i 2003». For etter opp­le­vel­sen med man­nens syk­dom, ble Olaug Bolle­stad etter hvert full av politisk virke­trang. Hun vil­le gi noe til­ba­ke til lo­kal­mil­jø­et, og hun vil­le byg­ge det på ver­di­ene hun så hos folk som had­de stilt opp for hen­ne gjen­nom li­vet. So­li­da­ri­tet, sam­hold, fri­vil­lig­het og ster­ke or­ga­ni­sa­sjo­ner, et varmt sam­funn bygd «neden­fra», som hun ut­tryk­ker det.

– For det var ikke kom­mu­nen el­ler det of­fent­li­ge som red­det meg da jeg var li­ten, el­ler da man­nen min ble syk. Det var lo­kal­sam­fun­nets Inge­borg-er, me­ner Bolle­stad.

– Så ble jeg ord­fø­rer, og i 2013 kom jeg inn på Stor­tin­get. Så det­te er meg! sier Bolle­stad, som i Stor­tin­get har va­ert den som har iv­ret for at alle der bør få opp­la­e­ring i hjer­te- og lunge­red­ning. Den gam­le akutt­syke­plei­e­ren på­pe­ker at det er «man­gen godt voks­ne folk» i lan­dets na­sjo­nal­for­sam­ling.

– Det nyt­ter ikke bare å ha en hjerte­star­ter, hvis du ikke kan gjø­re noe mer, sier hun. En gang hun var på ko­mi­té­rei­se i Syd­ney, falt en mann om i kon­sert­huset der.

– Tone Wil­helm­sen Trø­en fra Høy­re rop­te: «Olaug! Olaug!». Så jeg tråd­te over noen stol­rek­ker, drog den­ne man­nen ut, og hjalp ham litt. Han kom seg. Alt­så, det­te med å gri­pe inn er noe som sit­ter djupt i meg. Jeg gjør det helt auto­ma­tisk.

Bolle­stad for­tel­ler det­te med et lite smil, men hun blir merk­bart mer opp­rørt når vi kom­mer inn på Krfs vans­ke­li­ge valg. For hva skjer om lands­mø­tet den 2. no­vem­ber sier ja til å ta en for­hand­lings­run­de med høyre­si­den først, slik Bolle­stad går inn for – mot parti­le­de­rens ty­de­li­ge råd i sin lands­styre­ta­le?

– Da «må» vel Knut Arild Harei­de gå av som parti­le­der? Er dere vil­li­ge til å ri­si­ke­re det?

– Det var din tolk­ning. Vi har in­gen le­der­de­batt i par­ti­et nå, det vil jeg av­vise på det ster­kes­te. Vi har en flott, raus le­der som vi­ser til­lit til oss og til lands­mø­tet.

– Jeg har ald­ri før hørt om en parti­le­der som ikke blir støt­tet av nest­le­der­ne når han pe­ker ut en ny ret­ning?

– Da leg­ger du et an­svar på oss, som ... Det er alt­så slik vi har valgt å gjø­re det i det­te par­ti­et. Vi gjør det litt an­ner­le­des enn i and­re par­ti­er. Det er bare dere som har pro­ble­mer med det­te.

Vi har ikke pro­ble­mer med det! sier Bolle­stad.

– Det er ikke en le­der­dis­ku­sjon som lig­ger i pot­ten her. Det er hva slags gjen­nom­slag vi får. Hva kan vi få ut av de par­ti­ene vi har for­hand­let bud­sjett med de sis­te fem åre­ne? Hva kan vi få ut av å gå inn i noe helt nytt? Eg e ei dama som har beg­ge bei­na plan­ta midt i sen­trum av norsk po­li­tikk, og eg ser feil og mu­lig­he­ter på beg­ge si­der. Knut Arild gir rom for dis­ku­sjon. Det er par­ti­et som må av­gjø­re det­te på lands­mø­tet, og jeg kom­mer til å bøye meg for det lands­mø­tet be­stem­mer seg for. Jeg tror ikke på noe opp­lyst ene­vel­de, sier Bolle­stad.

– Men du, det­te kan jo bli et vel­dig sterkt og hef­tig lands­møte, med mye sinns­be­ve­gel­se. Hva om noen be­svi­mer og fal­ler om? Gri­per du inn da?

– Ja­jaja, klart det! blun­ker Olaug Bolle­stad.

– Det har jeg in­gen pro­ble­mer med. Jeg kan fort leg­ge folk ned med føt­te­ne opp, el­ler i sta­bilt side­leie. Klart det!

han­ne.ma­uno@dags­avi­sen.no

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.