Klar­te en læ­rer og en in­ge­ni­ør å erob­re Mount Eve­rest i 1924?

Sett deg godt til ret­te før du le­ser om den­ne gå­ten fra de høye tin­der. En dag vil kan­skje histo­ri­en til jor­dens høy­es­te fjell måt­te skri­ves på nytt.

De Store Oppdagerne - - Innhold -

«Det vi får ut av det­te even­ty­ret er ren gle­de. Og gle­de er tross alt slut­ten på li­vet» Ge­or­ge Mallory

Rundt klok­ken 13 den 8. juni 1924 var Ge­or­ge Mallory, en av da­ti­dens sto­re klat­re­re, og hans unge kom­pan­jong And­rew Irvine, bare to små svar­te prik­ker som klam­ret seg til Eve­rests nord­re rygg, kun noen få hund­re me­ter fra top­pen. Så luk­ket sky­ene seg rundt dem. Irvine har ald­ri blitt fun­net, mens Mallorys fros­ne lik til slutt ble fun­net i 1999.

Den­ne ufull­end­te histo­ri­en er fjell­klat­rin­gens størs­te mys­te­ri­um. Det er li­ten tvil om at de to døde på fjel­let for over 90 år si­den, men nøy­ak­tig hva som skjed­de der på top­pen av ver­den har blitt dis­ku­tert i fle­re ti­år av både fjell­klat­re­re og sofa­sli­te­re.

Nåd­de de top­pen av Eve­rest før tra­ge­di­en inn­traff - 29 år før Ed­mund Hil­la­ry og hans sher­pa Ten­zing Nor­gays be­steg pla­ne­tens høy­es­te punkt for førs­te gang?

Da Mallorys per­fekt be­var­te kropp ble fun­net, var bil­det av hans kone, som han had­de sver­get å leg­ge igjen på top­pen, borte. Bil­det og et Ko­dak-ka­me­ra som klat­rer­ne had­de med seg er frem­de­les ikke fun­net. Mest sann­syn­lig er de blitt borte i isen sam­men med den frem­de­les forsvunne kroppen til Irvine. Det ka­me­ra­et er klatre­ver­de­nens hel­li­ge gral.

TIDLIGE EKS­PE­DI­SJO­NER

I 1924 had­de Ge­or­ge Mallory, som var en høyt re­spek­tert klat­rer, al­le­re­de del­tatt i to eks­pe­di­sjo­ner til Eve­rest. Førs­te gan­gen han var i Hi­ma­laya var med en bri­tisk ekspedisjon i 1921, or­ga­ni­sert av Mount Eve­rest-ko­mi­té­en og le­det av Char­les Howard-bury.

Det­te opp­dra­get skul­le kart­leg­ge om­rå­det rundt fjel­let i de­talj for førs­te gang. I team­et var det to er­far­ne tinde­be­sti­ge­re, Alex­an­der Kel­las og Harold Raeburn. Kel­las døde imid­ler­tid av hjerte­in­farkt un­der den lan­ge fot­tu­ren inn til fjel­let, og Raeburn ble syk og måt­te trek­ke seg. Der­med ble Mallory i rea­li­te­ten eks­pe­di­sjo­nens første­klat­rer. Han ut­fors­ket fle­re mu­li­ge ru­ter til top­pen med et team sher­pa­er. Han var tro­lig den førs­te euro­pe­er­en som så den vest­li­ge dal­gry­ten ved fo­ten av Lhot­se, og grup­pen etab­ler­te en sti over Rong­buk-bre­en til fo­ten av nord­veg­gen.

Sam­men med sin tid­li­ge­re skole­ka­me­rat Guy Bul­lock og mi­li­tær­in­spek­tør Oli­ver Whe­e­ler, ut­fors­ket Mallory de­ret­ter øst­li­ge de­ler av Rong­buk-da­len, og de krys­set Lhak­pa La-pas­set. Tre­klø­ve­ret ble de førs­te men­nes­ke­ne som nåd­de Eve­rests North Col (nord­li­ge hals), og der­med de førs­te som klat­ret på selve fjel­let. De klat­ret opp til 7 005 me­ter, og Mallory valg­te en «over­kom­me­lig» rute til top­pen via den skum­le hind­rin­gen som se­ne­re ble kjent som trinn to. Det var imid­ler­tid sent i sep­tem­ber, og med sta­dig ver­re vær­for­hold var det umu­lig å prø­ve seg på top­pen.

Mallory var snart til­ba­ke i 1922 med en bri­tisk Mount Eve­rest-ekspedisjon, det førs­te mål­ret­te­de for­sø­ket på å be­sti­ge den høy­es­te top­pen, le­det av ge­ne­ral Char­les Bruce. Ru­ten de skul­le ta var den som Mallory had­de fun­net et

år tid­li­ge­re. Det var også førs­te gang ok­sy­gen­flas­ker var i bruk i fjell­klat­ring. Bru­ken var om­stridt fra be­gyn­nel­sen – noen klat­re­re men­te det var upas­sen­de, og and­re (også Mallory i star­ten) var skep­tis­ke til for­de­le­ne, spe­si­elt si­den flas­ke­ne var tun­ge og upå­li­te­li­ge. Det ble gjort tre for­søk på å nå top­pen i 1922, og i alle tre for­sø­ke­ne bruk­te de bæ­re­re med for dår­lig ut­styr og uten var­me klær. I det førs­te for­sø­ket, uten ok­sy­gen, som fant sted mel­lom 19. og 22. mai, nåd­de Mallory, Ed­ward Nor­ton og Howard So­mer­vell en ny høyde­re­kord på 8 225 me­ter. Dår­lig vær og ut­mat­tel­se tvang dem imid­ler­tid til å snu. Det and­re for­sø­ket ble gjen­nom­ført med ok­sy­gen, av Ge­or­ge Finch, Geoffrey Bruce og en Gurk­ha-of­fi­ser kalt Te­j­bir, som se­ne­re snud­de. De klat­ret opp til den nord­li­ge hal­sen, og ryk­ket raskt frem­over på ryg­gen i nord og nord­øst, til tross for eks­trem vind – noe som be­vis­te at ok­sy­ge­net fun­ger­te. For­hol­de­ne ble imid­ler­tid ver­re, og Finch og Bruce end­ret tak­tikk for å prø­ve det som nå er kjent som Nor­ton Cou­loir (Nor­ton-kløf­ten). Etter å ha nådd 8 326 me­ter (nok en re­kord), svik­tet Bruces ok­sy­gen­til­før­sel, og klat­rin­gen ble av­brutt.

ALLE GODE TING ER (IKKE) TRE

I et dårlg gjen­nom­tenkt tred­je for­søk ble syv bæ­re­re drept i et snø­skred på nord­hal­sen, og det før­te til at Mallory ble an­kla­get for dår­lig dømme­kraft. Klatre­tu­ren ble av­brutt og team­et gjor­de re­trett til Dar­je­eling.

Den nes­te eks­pe­di­sjo­nen ble satt sam­men i 1924, og nok en gang had­de ge­ne­ral Bruce an­sva­ret. So­mer­vell, Nor­ton og Geoffrey Bruce var med i team­et, mens Finch had­de falt i unå­de hos den fise­fine Mount Eve­rest-ko­mi­té­en – i ho­ved­sak for­di han var født i Aust­ra­lia. Mallory, som ikke var sær­lig im­po­nert over må­ten Finch ble be­hand­let på, måt­te over­ta­les av den bri­tis­ke konge­fa­mi­li­en til å bli med. De and­re klat­rer­ne var Noel Odell, Bent­ley Beet­ham, John de Vars Hazard og en tri­ve­lig 22-åring som het And­rew Irvine, bed­re kjent som Sandy.

Grup­pen med en­gels­ke fjell­klat­re­re og lo­ka­le bæ­re­re reis­te fra Dar­je­eling i mars, og nåd­de de høyt­lig­gen­de grense­by­ene i Ti­bet tid­lig i april. Noen få uker se­ne­re an­kom de Rong­buk-klos­te­ret i nær­he­ten av den plan­lag­te basecam­pen. Un­der­veis måt­te ge­ne­ral Bruce ka­pi­tu­le­re for ma­la­ria, og le­der­rol­len ble til­delt Nor­ton.

Un­der hans le­del­se ble basecamp, camp II og camp III (frem­skutt basecamp på 6 400 me­ter) etab­lert mel­lom inn­gan­gen til East Rong­buk­bre­en og et punkt ca. 1 kilo­me­ter un­der North Col. Etter for­sin­kel­ser på grunn av snø­storm an­kom Nor­ton, Mallory, So­mer­vell og Odell den frem­skut­te basecam­pen 19. mai.

Nes­te dag be­gyn­te klat­rer­ne å fes­te tau i ad­komst­ru­te­ne til North Col, og camp IV ble etab­lert på 7 000 me­ter. Væ­ret ble imid­ler­tid ver­re igjen, og Hazard ble sit­ten­de i camp IV med 12 bæ­re­re. Han klar­te å kom­me seg ned igjen, men fire bæ­re­re ble igjen og ble til slutt red­det av Mallory, Nor­ton og So­mer­well, før hele klatre­la­get tok seg til­ba­ke til basecamp. I 1922 had­de man be­gynt å for­stå vik­tig­he­ten av

1 SHILLING Dags­løn­na for sher­pabæ­rer­ne un­der eks­pe­di­sjo­nen i 1924.

styr­ke og klatre­kraft hos man­ge av bæ­rer­ne. Nå ble de­res rol­le mer for­melt an­er­kjent ved at 15 av de mest hard­fø­re ble ut­pekt som «ti­ge­re».

TREDOBBEL TOPPTUR

De plan­la tre uli­ke for­søk på å nå top­pen. Mallory og Bruce fikk gjø­re førs­te for­søk, etter­fulgt av Nor­ton og So­mer­vell, med Irvine og Odell som støtte­spil­le­re fra camp IV og Hazard på vent i camp III. Hvis de to førs­te for­sø­ke­ne, som skul­le gjø­res uten ok­sy­gen, ikke lyk­tes, skul­le støtte­spil­ler­ne få gjø­re et for­søk med ok­sy­gen.

Ti­ger-bæ­rer­ne, Mallory og Bruce for­lot camp IV 1. juni, og ble umid­del­bart bom­bar­dert av en bru­tal is­pak­ket vind som pis­ket langs nord­veg­gen. Fire bæ­re­re stakk av før camp V var etab­lert og kvit­tet seg med las­ten sin i sam­me slen­gen. Cam­pen ble satt opp, men nes­te dag var det tre nye bæ­re­re som nek­tet å klat­re vi­de­re, og for­sø­ket på å nå top­pen ble av­blåst.

I mel­lom­ti­den had­de Nor­ton, So­mer­vell og seks Ti­ge­re star­tet å klat­re 2. juni, og de ble for­skrek­ket da de møt­te Mallory og Bruce på vei i mot­satt ret­ning like oven­for camp IV. To av de­res Ti­ge­re stakk også av med ha­len mel­lom bei­na, mens res­ten fort­sat­te til camp V. Nes­te dag frak­tet fle­re bæ­re­re ut­sty­ret opp til camp VI, og den ble etab­lert før alle bæ­rer­ne ble sendt til­ba­ke til camp IV.

Nor­ton og So­mer­vell til­brak­te en ube­ha­ge­lig natt på 8 170 me­ter, godt in­nen­for den be­ryk­te­de døds­so­nen. Da da­gen en­de­lig gryd­de den 4. juni be­gyn­te de to en­gelsk­me­nen­ne å gjø­re seg klar for sis­te strek­ning mot top­pen med å smel­te snø til vann­flas­ke­ne sine. En flas­ke ble sølt ut, noe som for­sin­ket star­ten med en time. Klok­ken 06.40 kom de seg li­ke­vel av går­de, og for­hol­de­ne var per­fek­te.

Etter å ha klat­ret 200 me­ter av nord­ryg­gen, krys­set de nord­veg­gen dia­go­nalt. Midt på da­gen vis­te det seg at So­mer­well, som led av en for­fer­de­lig hos­te, ikke kun­ne fort­set­te. Nor­ton fort­sat­te ale­ne, og krav­let hard­nak­ket gjen­nom Great Cou­loir, en kløft som fø­rer til den øst­li­ge fo­ten av top­py­ra­mi­den. Den kal­les nå Nor­ton Cou­loir, etter hans he­rois­ke an­stren­gel­se. På 8 570 me­ter måt­te han til slutt mel­de pass. Ter­ren­get ble for tek­nisk å tak­le i hans ut­mat­te­de til­stand. Han var 280 me­ter unna top­pen, men had­de satt ny høyde­re­kord som sto uslått i 28 år – i hvert fall av per­soner som har over­levd.

Nor­ton fant igjen So­mer­vell og de to star­tet ned­stig­nin­gen. I lø­pet av ned­tu­ren føl­te So­mer­well at hal­sen hans tet­tet seg, og i den tro at han var i ferd med å dø, sat­te han seg ned for å ven­te på sin skjeb­ne. Se­ne­re skrev han: «Til slutt pres­set jeg beg­ge hen­de­ne mot brys­tet, ga det en sis­te, kraf­tig dytt – og blok­ke­rin­gen løs­net. For en let­tel­se! Jeg hos­tet opp litt blod, men kunnee pus­te re­la­tivt fritt – fri­ere enn på fle­re da­ger. Selv om smer­ten var in­tens, var jeg en ny mann.»

Det som had­de blok­kert So­mer­wells luft­vei­er, var en del av inn­si­den av hal­sen hans, som had­de fått frost­ska­der, løs­net og nes­ten kvalt ham. Det var mørkt da de kom til camp IV. Der ven­tet Mallory med ok­sy­gen­flas­ker og en ny plan.

TOPPTUR

Mallory fore­slo et sis­te for­søk sam­men med Irvine, som had­de god tek­nisk kunn­skap om ok­sy­gen­flas­ker, og som var «sterk som en okse». Nor­ton føy­de seg, til tross for Irvines mang­len­de er­fa­ring med sli­ke eks­tre­me høy­der. Sam­men med fem bæ­re­re stor­met Mallory og Irvine opp via de uli­ke cam­pe­ne. 7. juni nåd­de de nåd­de camp VI, og send­te bæ­rer­ne ned igjen for å møte Odell, som had­de klat­ret til camp V for å hjel­pe. Bæ­rer­ne had­de med en be­skjed til Odell om å se etter dem «en­ten når de krys­ser fjell­stri­pen un­der py­ra­mi­den el­ler i sil­hu­ett klok­ken 8 om mor­ge­nen» 8. juni.

Nes­te mor­gen svei­pet Odell blik­ket blik­ket over fjell­si­den, men landskapet ble dek­ket av tåke. Klok­ken 12.50 løf­tet imid­ler­tid gar­di­nen seg, og han opp­da­get noen prik­ker un­der den nord­øst­li­ge ryg­gen. Han fulg­te med mens de klat­ret det han an­tok var trinn to til ryg­gen, og så kom tåka til­ba­ke. Han var be­kym­ret for­di de lå langt etter tidd­skje­ma­et, og tok seg opp til camp VI, som var i fullt kaos. Mens snø­en be­gyn­te å fal­le rop­te han på men­ne­ne i håp om å lede dem mot cam­pen.

Odell ble tvun­get in­nen­dørs av snø­væ­ret, og ble der til væ­ret klar­net klok­ken 16. Han for­lot så den høy­es­te cam­pen, si­den den bare had­de plass til to menn, og re­tur­ner­te til camp IV. Han var til­ba­ke nes­te dag med to bæ­re­re og over­nat­tet der før han fort­sat­te ale­ne til camp VI, der in­gen­ting var end­ret. Han gikk vi­de­re, men fant in­gen tegn til sine sav­ne­de ka­me­ra­ter. Han la to sove­po­ser i T-form, noe som var et sig­nal til de len­ger nede om at han ikke had­de fun­net spor, og tok seg ned igjen til camp IV. De over­le­ven­de klat­rer­ne for­lot det ennå ube­sei­re­de fjel­let 11. juni, med en gåte be­gravd i isen høyt der oppe i fjell­si­den. d

150 An­tal­let bæ­re­re som van­lig­vis var med på en bri­tisk Eve­rest­eks­pe­di­sjon på 1920-tal­let.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.