Kap­tei­nens opp­da­gel­se av Ha­waii ble hans sis­te

Kap­tein Ja­mes Cooks ver­dens­om­spen­nen­de rei­ser av­dek­ket ikke bare tid­li­ge­re ure­gist­rert land – de var også full­pak­ket med even­tyr og blo­di­ge hen­del­ser.

De Store Oppdagerne - - Innhold -

Kap­tein Ja­mes Cook kom fra be­skjed­ne kår i York­shi­re, men ble den mest me­rit­ter­te opp­da­ge­ren i sin sam­tid. Han var en still­fa­ren mann, men like fullt en na­tur­lig le­der og di­plo­mat som var høyt re­spek­tert av Eng­lands man­ge fien­der i en uro­lig tids­epo­ke. Han ev­net å for­hand­le fre­de­lig med de fles­te ur­fol­ke­ne han møt­te un­der sine even­tyr for å kart­leg­ge jord­klo­den.

Cooks rei­ser og opp­da­gel­ser had­de stor inn­fly­tel­se på skjeb­nen til mil­lio­ner av men­nes­ker. Han ga navn til utal­li­ge na­tur­for­ma­sjo­ner ver­den rundt, mens hans eget navn pry­der fle­re ste­der og lande­mer­ker i en ver­den som han selv reis­te rundt fle­re gan­ger. Hans en­de­li­ge skjeb­ne var dess­ver­re like blo­dig og van­æren­de som den var uven­tet.

Da Cook gikk om­bord på sin tred­je og sis­te skjebne­svang­re ekspedisjon, had­de han al­le­re­de reist rundt pla­ne­ten to gan­ger og lagt til fle­re tu­sen mil med ny kyst­lin­je på kar­tet. Dis­se kar­te­ne var så nøy­ak­ti­ge at de fak­tisk var i bruk godt inn på 1900-tal­let.

Cook had­de egent­lig hengt fra seg kap­teins­hat­ten da han kom hjem fra sin and­re sto­re rei­se i 1775, men opp­da­ge­ren var en mot­vil­lig pen­sjo­nist og gjor­de det helt klart for flå­tens øvers­te le­del­se (ad­mi­ra­li­te­tet) at han øns­ket en ny mu­lig­het til å stik­ke til sjøs.

GYL­LEN MU­LIG­HET

Den rast­løse man­nen fra York­shi­re måt­te ikke ven­te len­ge. Før ett år var gått, fikk Cook en mu­lig­het til å prø­ve å fin­ne, na­vi­ge­re og kart­leg­ge den ube­stem­me­li­ge Nord­vest­pas­sa­sjen, en hy­po­te­tisk sjør­ute i nord mel­lom At­lan­ter­ha­vet og Stille­ha­vet. Lon­dons kjøp­menn ven­tet de­spe­rat på noen som kun­ne fin­ne pas­sa­sjen, slik at det ble enk­le­re å hand­le med Det fjer­ne øs­ten.

Cooks ord­re gikk ut på å fin­ne en vest­lig vei gjen­nom Be­ring­stre­det fra det nord­li­ge Stille­ha­vet. Si­den den­ne eks­pe­di­sjo­nen skjed­de i en po­li­tisk føl­som tid der Stor­bri­tan­nia var in­volvert i den ame­ri­kans­ke uav­hen­gig­hets­kri­gen, ble hans egent­li­ge for­mål holdt hem­me­lig. Dekk­his­to­ri­en var at rei­sen skul­le være et barm­hjer­tig­hets­opp­drag for en ung mann fra Rai­a­tea som het Omai. Han had­de blitt tatt med til Eng­land av kap­tein To­bias Fur­ne­aux på Cooks and­re ekspedisjon, og skul­le frak­tes hjem til Hua­hi­ne på Sel­skaps­øy­ene.

Som på sin for­ri­ge rei­se tok Cook kom­man­do­en over HMS Re­so­lu­tion, og i juli 1776 seil­te de fra Ply­mouth. Etter å ha bunk­ret for­sy­nin­ger på Ka­na­ri­øy­ene gjor­de han et leng­re stopp i Ca­pe Town, der det utet­te ski­pet ble kal­fa­tret (tet­tet). Der­fra fikk han også føl­ge av kap­tein Char­les Cler­ke, kap­tein på HMS Dis­covery.

De for­lot Sør-afri­ka tid­lig i de­sem­ber, og de to skipene seil­te øst­over Det in­dis­ke hav, der Cook fant og døp­te Pr­in­ce Ed­ward-øy­ene. Det skjed­de til tross for at øy­sta­ten al­le­re­de var opp­da­get og døpt av den frans­ke opp­da­ge­ren Mar­cJoseph Ma­rion du Fres­ne fire år tid­li­ge­re. Du Fres­ne ble se­ne­re drept av en māo­ri på New Zea­land, og hans nest­kom­man­de­ren­de Ju­les Cro­zet had­de bab­let om øy­ene til Cook da de beg­ge var i Ca­pe Town på en tid­li­ge­re rei­se. Den gan­gen had­de ikke Cook klart å fin­ne øy­ene.

De fikk hjelp av kraf­ti­ge, vest­li­ge vin­der, og eks­pe­di­sjo­nen nåd­de Tas­ma­nia – den gang kalt Van Die­men's Land – 26. ja­nu­ar 1777. Det er et sam­men­treff at den­ne da­to­en se­ne­re skul­le bli

VISS­TE DU AT ... ... NASAS sis­te rom­fer­je var opp­kalt etter HMS Ende­a­vour, ski­pet Cook bruk­te på sin førs­te jord­om­sei­ling?

au­st­ra­lias na­sjo­nal­dag, Aust­ra­lia Day, på grunn av hen­del­ser som skjed­de nøy­ak­tig 11 år se­ne­re. Da an­kom den førs­te flå­ten med straffe­døm­te til Syd­ney un­der kap­tein Art­hur Phil­lip, og be­stem­mel­ses­ste­det had­de di­rek­te sam­men­heng med rap­por­ter fra Cooks and­re rei­se.

Etter på­fyll av for­sy­nin­ger fort­sat­te eks­pe­di­sjo­nen til New Zea­land, der Cook had­de gått rundt med Ende­a­vour på sin førs­te rei­se for å be­vi­se at den ikke var en del av det sagn­om­sus­te au­st­rals­ke fast­lan­det Ter­ra Aust­ra­lis. Opp­da­ge­ren be­søk­te også New Zea­land på sin and­re ekspedisjon, og på den tu­ren had­de kap­tein To­bias Fur­ne­aux på Ad­ven­tu­re mis­tet fle­re menn i et voldelig sam­men­støt med en grup­pe māo­ri­er.

VENN EL­LER FIENDE?

Lo­kal­be­folk­nin­gen i Que­en Char­lot­te-sun­det skal ha blitt ner­vø­se da de så at den hvi­te manns skip kom til­ba­ke. De var red­de for at de kom for å få hevn, men det to uker lan­ge opp­hol­det for­løp uten blods­ut­gy­tel­ser, si­den Cook skal ha blitt venn med le­de­ren for an­gre­pet.

Nes­te stopp skul­le vært på Sel­skaps­øy­ene, der kap­tein Fur­ne­aux had­de tatt med seg Omai i 1773, men ele­men­te­ne grep inn og send­te skipene len­ger vest.

I slut­ten av mars ble de de førs­te euro­pe­er­ne som opp­da­get og gikk i land på Man­gaia, en øy om­rin­get av ko­rall­rev lengst sør i den øy­grup­pen som i dag he­ter Cook-øy­ene.

Eks­pe­di­sjo­nen fulg­te vin­de­ne vest­over, og Re­so­lu­tion og Dis­covery gjor­de et nytt stopp på Ton­ga i april. Den­ne øy­grup­pen had­de Cook gitt nav­net Venn­skaps­øy­ene etter den venn­li­ge mot­ta­kel­sen han had­de fått der på sin and­re rei­se. Han ble nok en gang øns­ket vel­kom­men, og kap­tei­nen som­let bort nes­ten tre må­ne­der før han en­de­lig sat­te kur­sen mot Ta­hi­ti.

12. au­gust 1777 kom Omai en­de­lig hjem til Sel­skaps­øy­ene etter fire for­vir­ren­de år som må ha vir­ket som en bort­fø­ring til en an­nen pla­net. Cook viss­te at han had­de gått glipp av mu­lig­he­ten til å tråk­le seg gjen­nom Be­ring­stre­det den som­mer­en, så han had­de det ikke tra­velt med å kom­me seg vi­de­re. Føl­get ble væ­ren­de på Ta­hi­ti i enda fire må­ne­der, før de en­de­lig sat­te seil igjen 7. de­sem­ber.

LAND I SIK­TE

18. ja­nu­ar 1778 duk­ket det opp ukjent land nord i ho­ri­son­ten. Cook før­te skipene sine inn i en bukt som se­ne­re fikk nav­net Waimea Bay. Han døp­te den hit­til ukjen­te øy­grup­pen for Sand­wich­øy­ene – til ære for John Mon­tagu, den fjer­de jar­len av Sand­wich, førstel­ord i ad­mi­ra­li­te­tet og en av hans spon­so­rer. I dag kal­ler vi dis­se øy­ene Ha­waii.

Etter et kort stopp styr­te skipene nord­øst­over, over det uen­de­li­ge midt­re Stille­ha­vet, mot det ame­ri­kans­ke fast­lan­det i det som i dag er del­sta­ten Ore­gon. Cook nåd­de vest­kys­ten un­der bru­ta­le for­hold tid­lig i mars og plan­tet en tids­inn­stilt bom­be for re­gio­nens tu­rist­næ­ring da han ga om­rå­det nav­net Ca­pe Foul­weather (Kapp Dår­lig vær).

Sik­ten var elen­dig og Cook seil­te rett for­bi mun­nin­gen til Juan de Fu­ca-stre­det, som fø­rer til da­gens Van­cou­ver. I ste­det søk­te han nød­havn i Noot­ka-sun­det på øya Van­cou­ver. Der ble de væ­ren­de i en må­ned, og hand­let med Nu­uchah-nul­th-fol­ket i Re­so­lu­tion Co­ve. De vil­le gjer­ne ha me­tall fra euro­pe­er­ne og byt­tet oter­skinn mot verk­tøy og and­re pynte­gjen­stan­der. Cook for­sat­te å lede eks­pe­di­sjo­nen nord­over, og kart­la kyst­lin­jen nøye fra Van­cou­ver, rundt vest­kys­ten av da­gens Ca­na­da og Alas­ka og for­bi det som i dag kal­les Cook-inn­lø­pet, til han ble tvun­get til å svin­ge vest­over og så sør­over rundt Aleu­te­ne. Han klar­te til slutt å dreie nord­over igjen, for­bi Tsjukot­ka-halv­øya i Russ­land og inn i Be­ring­ha­vet.

50 Cooks al­der da han ble drept på Ha­waii i 1779. Et øyen­vit­ne be­skri­ver hvor­dan han ble kniv­stuk­ket i ryg­gen.

11. au­gust krys­set eks­pe­di­sjo­nen Po­lar­sir­ke­len, og de nåd­de så langt som 70o 41’ nord før de ble dre­vet til­ba­ke av pakk­is uten­for Is­kapp. Cook skal ha hon­nør for sin urok­ke­lig­het, og han gjor­de fle­re for­søk på å fin­ne en rute gjen­nom Be­ring­stre­det. Is og kraf­tig sjø gjor­de det imid­ler­tid umu­lig å kom­me seg frem­over. De be­gyn­te å seg seg om etter en al­ter­na­tiv rute, og Cook seil­te der­for vest­over og ned­over langs den rus­sis­ke kys­ten før han seil­te øst­over igjen til Nor­ton­s­un­det i Alas­ka.

Nå had­de mann­ska­pet be­gynt å bli rast­løse, og Cook viss­te at det var for sent på året til å fin­ne en is­fri rute rundt nord­kan­ten av Russ­land. I ok­to­ber seil­te eks­pe­di­sjo­nen inn til Unalas­ka på Aleu­te­ne, der skipene nok en gang måt­te kal­fa­tres. Han be­ord­ret dem så til å snu, og eks­pe­di­sjo­nen seil­te sør­over igjen mot so­len og mot Sand­wich­øy­ene.

MASSAKREN PÅ VALENTINDAGEN

26. no­vem­ber 1778 ble øya Maui opp­da­get, og Re­so­lu­tion og Dis­covery bruk­te hele de­sem­ber og de to førs­te uke­ne av 1779 til å sei­le rundt den sto­re øya Ha­waii, før de en­de­lig ank­ret opp i Kealake­kua Bay 17. ja­nu­ar. De ble møtt av en enorm flo­til­je med ka­no­er og mye mye pomp og prakt. Euro­pe­er­ne had­de til­fel­dig­vis hav­net som ubud­ne gjes­ter midt i en vik­tig re­li­giøs fes­ti­val til ære for gu­en Lono. Si­tua­sjo­nen kun­ne ha endt på fle­re må­ter, men hel­dig­vis for Cook trod­de ha­waiier­ne at han var en per­son­lig­gjø­ring av Lono.

For­hol­det mel­lom euro­pe­er­ne og øy­boer­ne fikk der­for på en po­si­tiv start, og mann­ska­pet ut­nyt­tet sin nye kjen­dis­sta­tus til å ta for seg av alt øya had­de å by på. Da en av dem døde av slag, ble imid­ler­tid det tyn­ne slø­ret av gud­dom­me­lig udø­de­lig­het øde­lagt, og ha­waiier­ne ble mis­tenk­som­me. Da Cook be­ord­ret skipene til av­rei­se 4. fe­bru­ar 1779, had­de spen­nin­gen be­gynt å bob­le til over­fla­ten.

Etter bare en uke seil­te skipene uhel­dig­vis inn i en ku­ling som knakk en mast på Re­so­lu­tion og tvang kap­tei­nen til å gjø­re vendreis. Mot­ta­kel­sen da de kom til­ba­ke til Ha­waii – mer dø­de­li­ge og ufull­kom­ne enn noen gang – var merk­bart kjø­lig, og de nes­te da­ge­ne stjal en grup­pe inn­fød­te Dis­coverys krys­ser, en li­ten en­mas­tet båt.

14. fe­bru­ar 1779 gikk Cook i land med ni sjø­menn. Han var fast be­stemt på å hol­de den mek­ti­ge høv­din­gen Kala­ni`opu`u fan­get til kut­te­ren ble le­vert til­ba­ke. Det brøt ut et vold­somt slags­mål, og Cook, fire sjø­menn og fle­re inn­fød­te ble drept.

En øyen­vitne­be­ret­ning fra løyt­nant Molesworth Phil­lips, som fikk et spyd i kroppen i den­ne kon­flik­ten, for­tel­ler om skudd fra de en­gels­ke bå­te­ne og be­skri­ver hvor­dan Cook ble stuk­ket i ryg­gen da han snud­de seg mot skipene for å be om at sky­tin­gen måt­te stop­pe. And­re be­ret­nin­ger an­ty­der at euro­pe­er­ne fikk pa­nikk og flyk­tet til havs.

Etter Cooks død be­hand­let ha­waiier­ne av li­ket hans som om han var en av de­res mest høyt­stå­en­de høv­din­ger. De tok ut inn­vol­le­ne, kon­ser­ver­te hen­de­ne i hav­salt, bren­te res­ten av lev­nin­ge­ne i en grop og kon­ser­ver­te bein­res­te­ne.

De­ler av kap­tei­nens lik ble le­vert til­ba­ke etter en vå­pen­hvi­le mel­lom de to stei­le fron­te­ne, og det sorg­tyn­ge­de mann­ska­pet sted­te lev­nin­ge­ne av Stor­bri­tan­nias størs­te opp­da­ger og land­må­ler til hvi­le i ha­vet ved Kealake­kua Bay. d

De ble møtt av en enorm flo­til­je med ka­no­er, og stor pomp og prakt.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.