Han end­ret må­ten ves­ten så på ver­den

DEN FØRS­TE GLO­BE­TROT­TE­REN

De Store Oppdagerne - - Innhold -

Mar­co Polo end­ret må­ten ves­ten be­trak­tet klo­den på, men had­de det ikke vært for et helt til­fel­dig møte i feng­sel, er det ikke sik­kert vi had­de hørt om ham i det hele tatt.

For den ita­li­ens­ke ro­manse­for­fat­te­ren Ru­s­tichel­lo da Pi­sa var det hell i uhell å bli in­ne­låst i et feng­sel i Ge­no­va på slut­ten av 1200-tal­let. På cel­len han satt i snub­let han nem­lig over en his­to­rie som frem­de­les tryk­kes den dag i dag. Celle­ka­me­ra­ten hans var Mar­co Polo, og histo­ri­en var for­tel­lin­gen om kjøp­man­nens rei­ser. I det klam­me feng­se­let for­tal­te den ve­ne­ti­ans­ke man­nen i 40-åre­ne om sine his­to­ris­ke opp­le­vel­ser fra Je­ru­sa­lem, Ki­na, In­dia og borten­for. Den fengs­le­de ord­sme­den pus­let his­to­rie­ne sam­men, og re­sul­ta­tet ble en fa­sci­ne­ren­de kos­mo­gra­fisk bio­gra­fi kalt Di­vi­sa­ment dou Mon­de («Be­skri­vel­se av ver­den»), som i dag er mest kjent som Mar­co Pol­os rei­ser.

Bo­ken var en sen­sa­sjon. Den skap­te krus­nin­ger som etter hvert ble til tide­vanns­bøl­ger i det ita­li­ens­ke sam­fun­net, og in­spi­rer­te man­ge sto­re opp­da­ge­re i Oppdagernes tids­al­der.

Men Mar­co Pol­os egent­li­ge his­to­rie star­ter len­ge før bo­kens be­skri­vel­ser, med en ung gutt i en blomst­ren­de og kul­ti­vert by.

PÅ TOP­PEN AV VER­DEN

Mar­co voks­te opp i en vel­stå­en­de han­dels­fa­mi­lie i Ve­ne­zia på 1250-tal­let, og i barn­dom­men opp­lev­de han både med­gang og mot­gang. Hjem­me var det nok svært be­kvemt, og ut­dan­nel­sen var om­fat­ten­de. Han lær­te å lese og skri­ve, med sær­lig vekt på ma­te­ma­tikk og regn­skap. En slik ut­dan­nel­se var nok ikke van­lig for ar­bei­der­klas­sen på den ti­den. Det var tro­lig ikke van­lig i det mil­jø­et han voks­te opp hel­ler. På 1200-tal­let had­de Ve­ne­zia sin stor­hets­tid. Byen ble sett på som det kul­tu­rel­le sen­trum i ves­ten, og stol­te ve­ne­tia­ne­re kal­te byen sin la se­re­nis­si­ma – «den mest storslåtte». Ve­ne­zias havn var ho­ved­por­ten mot Asia, og med ori­en­talsk mote på topp i Euro­pa var det et frem­gangs­rikt sted.

Slik rik­dom – kom­bi­nert med by­sta­tens en­ga­sje­ment i kors­to­ge­ne – til­trakk seg også fien­der, og Ve­ne­zia var ofte inn­blan­det i kon­flik­ter, spe­si­elt med Øst­ro­mer­ri­ket og adels­re­pub­lik­ken Ge­no­va. Men sam­ti­dig som byen ut­kjem­pet kri­ger, var den også et sted der det ble skapt stor skjønn­het. Ve­ne­zias ade­li­ge fa­mi­li­er kon­kur­rer­te om å leve i størst over­flod, og de snob­bet seg med sin vel­stand i sta­dig flot­te­re slottt hvor ver­dens frems­te kunst­ne­re ble in­vi­tert inn.

Uan­sett hvor spen­nen­de sko­len og sam­fun­net må ha vært for unge Mar­co, så var fa­mi­lie­li­vet tro­lig ikke så lyk­ke­lig. Fa­ren Niccolò og on­ke­len Maffeo reis­te på et han­dels­opp­drag i øs­ten før Mar­co var født, og var borte i nes­ten 20 år. I til­legg døde Mar­cos mor da han var li­ten, så han voks­te opp hos en tan­te og on­kel.

I mel­lom­ti­den had­de Niccolò og Maffeo skapt seg en for­mue på sin egen, spe­si­el­le måte. De var to lu­rin­ger som had­de stuk­ket fra Konstan­ti­no­pel (nå Istan­bul) bare et år før kors­fa­rer-sty­ret ble styr­tet i 1261. Brød­re­ne vend­te ne­sen mot Ki­na med lom­me­ne ful­le av smyk­ker de had­de had­de in­ves­tert i, og der skaf­fet de seg en svært vik­tig kon­takt: Kublai Khan, hers­ke­ren i Mon­gol­ri­ket. De to kjøp­men­ne­ne fikk i opp­drag å le­ve­re et brev til pa­ven, og re­tur­ne­re med 100 krist­ne pres­ter og olje fra det hel­li­ge grav­kam­me­ret i Je­ru­sa­lem. Til gjen­gjeld skul­le de få Khans per­son­li­ge segl som sik­ret dem en trygg rei­se. Det­te var uvur­der­lig for kjøp­menn som vil­le skaf­fe seg en del av rik­dom­me­ne i ori­en­ten. Etter 16-17 år tok de

en­de­lig fatt på hjem­vei­en.

Da Polo-børd­re­ne kom hjem, møt­te de den 15 el­ler 16 år gam­le Mar­co, fer­dig ut­dan­net og klar til å ar­bei­de for sin far – som kan­skje ikke en­gang viss­te om søn­nen. De had­de to år på seg til å bli kjent med hver­and­re mens de ven­tet på at en ny pave sku­le bli ut­nevnt (den gam­le had­de akku­rat dødd) slik at de kun­ne le­ve­re Khans brev. Pa­ven gikk kun med på å gi Polo to mun­ker (beg­ge syn­tes rei­sen var for tøff og vend­te hjem like etter av­rei­se). Til slutt reis­te fa­mi­li­en til­ba­ke til Ki­na, og de var borte i 23 år.

FØRS­TE GLIMT

På vei til Je­ru­sa­lem ble Mar­cos ver­dens­bil­de rys­tet i grunn­vol­le­ne. Han had­de all­tid blitt for­talt at Ve­ne­zia – la­gune­byen med mar­mor­pa­las­se­ne – var det mest storslåtte ste­det i ver­den. Men selv om hjem­byen var even­tyr­lig, så var han ikke for­be­redt på det ekso­tis­ke Midt­østen. De førs­te glim­te­ne av den­ne frem­me­de og for­fø­re­ris­ke kul­tu­ren gjor­de enormt inn­trykk, og sat­te va­ri­ge spor i man­nen som 25 år se­ne­re skrev ned de le­ven­de og de­tal­jer­te inn­tryk­ke­ne. De fan­tas­tis­ke bil­de­ne han skap­te i sin for­tel­ling traff Ve­ne­zias fel­les selv­opp­tatt­het så hardt at de ikke trod­de på det han skrev.

Etter at Polo-fa­mi­li­en had­de reist til Je­ru­sa­lem for å hen­te den hel­li­ge ol­jen for Khan, fort­sat­te de dy­pe­re inn i Asia. De vand­ret gjen­nom ugjestmildt og for­brent land­skap på vei mot Hor­muz ved Per­sia­buk­ta. Midt i den ut­tør­ke­de ørkenen kom føl­get over fro­di­ge oa­ser – til Mar­cos sto­re over­ras­kel­se. Han be­skrev dem se­ne­re til sin celle­ka­me­rat som «her­li­ge små palme­lun­der... en stor for­nøy­el­se for rei­sen­de han­dels­menn».

I Hor­muz gikk ikke alt slik Mar­cos onk­ler had­de plan­lagt. Bå­ten de skul­le ha tatt til Bei­jing had­de sto­re mang­ler, så trio­en tok en mye mer tid­kre­ven­de og ut­ford­ren­de rute over land.

Ett­ter en slit­som tur gjen­nom et ugjestmildt ør­ken­land­skap i det som i dag er det nord­øst­li­ge Iran, ble Mar­co syk, tro­lig av ma­la­ria. De ble væ­ren­de i Af­gha­ni­stan i ett år mens han kom til hek­te­ne igjen. Her var for­hol­de­ne og men­nes­ke­ne mye mer imøte­kom­men­de. Han skal an­gi­ve­lig ha re­sti­tu­ert seg i fjel­le­ne, der den kla­re luf­ten og det be­ha­ge­li­ge kli­ma­et ku­rer­te ham. Det er ikke klart hvor det­te kan ha vært.

I XANADU

De tre rei­sen­de kom seg til Ki­na rundt 12741275, og reis­te di­rek­te til Khans hoff i Xanadu – kei­se­rens som­mer­pa­lass. Det­te må ha vært et fint min­ne for Polo da han be­skrev det for Ru­s­tichel­lo i det skit­ne feng­se­let: «Et enormt mar­mor­pa­lass ... alle hal­ler og væ­rel­ser var for­gylt, et gjer­de om­slut­tet et 25 kilo­me­ter langt park­om­rå­de, med fon­te­ner og el­ver». Kei­se­ren kan ikke ha vært så vel­dig opp­rørt over man­ge­len på pres­ter, for Polo-fa­mi­li­en ble raskt hy­ret inn for å ar­bei­de for sta­ten. Mar­co blomst­ret i den­ne ti­den. Det vis­te seg at han had­de be­ty­de­li­ge språk­kunn­ska­per, og han mest­ret fire uli­ke språk re­la­tivt raskt. Iføl­ge Mar­co selv opp­da­get Khan ta­len­tet hans, og lik­te å høre his­to­ri­er om de fjer­ne ste­de­ne han had­de sett. Kei­se­ren for­sto at ve­ne­tia­ne­ren had­de en sjel­den iakt­ta­gel­ses­evne. Der­med be­gyn­te han å sen­de Mar­co ut på opp­drag til de bort­gjem­te hjør­ne­ne av ri­ket sitt. Utrus­tet med sin han­dels­ut­dan­nel­se og et vå­kent øye, sam­let Mar­co in­for­ma­sjon om han­del og næ­rings­liv – nøy­ak­tig den ty­pen in­for­ma­sjon Khan lik­te å hol­de or­den på. Mar­co ble sendt over hele Ki­na som kei­se­rens sende­bud, og også til My­an­mar og til og med så langt som til Ja­va.

«Byen er uten tvil den flot­tes­te og mest stor­ar­te­de i ver­den».

Da han be­søk­te Quin­sai (i dag Hangzhou), en by ved en inn­sjø øst i Ki­na, ble han slått av by­ens ele­gan­se. Han ut­tal­te selv­sik­kert: «Byen er uten tvil den flot­tes­te og mest stor­ar­te­de i ver­den». Vi­de­re an­slår han at det bor en mil­lion men­nes­ker i byen – ti gan­ger fle­re enn i hjem­byen hans. Bru­ken av or­det «mil­lion» fikk ve­ne­tia­ner­ne se­ne­re til å bru­ke det litt slem­me kalle­nav­net « Il Mi­lione » både på Mar­co og bo­ken hans.

Polo var svært in­ter­es­sert i de uli­ke kul­tu­rene og ad­fer­den han ob­ser­ver­te, og én ob­skøn trend var ty­de­lig­vis spe­si­elt in­ter­es­sant. I Ki­na var det sek­su­ell er­fa­ring, ikke uskyld, som ga en kvin­ne ver­di som kone. Der­med ble unge pi­ker til­budt til rei­sen­de, som ble sett på som de mest er­far­ne men­ne­ne. Han hin­ter om at det­te var et til­bud han be­nyt­tet seg iv­rig av, og slo fast at Ki­na var «et fan­tas­tisk sted å be­sø­ke for en mann mel­lom 17 og 24».

PÅ HJEMVEI

Polo-fa­mi­li­en ba Khan om til­la­tel­se til å rei­se hjem rundt 1291. Kei­se­ren av­slo søk­na­den, og i ste­det send­te han Mar­co av­går­de til In­dia. I 1292 ble Polo-men­ne­ne kalt inn til den snart 80 år gam­le Khan. Han had­de ty­de­lig­vis end­ret me­ning. De ble bedt om å es­kor­te­re den mon­gols­ke prin­ses­sen Kökechin til sin kom­men­de ekte­mann i Per­sia. De­ret­ter var de fri til å rei­se hjem til Ve­ne­zia.

De sat­te seil fra Zai­ton (i dag Quan­zhou) med en flå­te på 14 skip. Rei­sen ble for­sin­ket på grunn av mon­sun­regn, og de måt­te ven­te i fem må­ne­der på at regn­ti­den skul­le ta slutt. Da de en­de­lig kom seg til Kho­ra­san (i da­gens Iran) fant de ut at Kökechins til­kom­men­de var død. Hun gif­tet seg med søn­nen hans i ste­det.

På vei til Euro­pa, i det som i dag er Tyr­kia, ble de ra­net og mis­tet det mes­te av den ver­di­ful­le las­ten. Da de en­de­lig kom hjem i 1295, kun­ne de knapt snak­ke sitt eget mors­mål. Slekt­nin­ge­ne kjen­te dem nes­ten ikke igjen, og by­sta­ten Ve­ne­zia var i krig med Ge­no­va.

Som en skjeb­nens iro­ni ble Mar­co tatt til fan­ge av ge­no­ve­ser­ne etter at bå­ten han reis­te med ble an­gre­pet. Slik han end­te han opp i en mug­gen fenge­sls­cel­le sam­men med Ru­s­tichel­lo. Etter et år i fan­gen­skap ble beg­ge fan­ge­ne slup­pet ut, og det sam­me ble Mar­co Pol­os bok. Han ble raskt kjen­dis, men var ikke spe­si­elt glad for be­røm­mel­sen. Histo­ri­en ble stort sett opp­fat­tet som ren dikt­ning på grunn av de farge­spra­ken­de, eks­tra­va­gan­te og overveldende for­tel­lin­ge­ne. Han in­sis­ter­te på at bo­ken var sann­fer­dig, men sam­fun­net vil­le rett og slett ikke god­ta det. Kjøp­man­nen slo seg til ro – han gif­tet seg, fikk tre døt­re og lev­de til 1324, da han må ha vært nær­me­re 70. Mar­co Polo nøt ikke mye re­spekt for sine rei­ser i sin egen leve­tid.

Ord le­ver der­imot len­ger enn men­nes­ker, og de nes­te ge­ne­ra­sjo­ne­ne lot seg in­spi­re­re av his­to­rie­ne hans. Uan­sett om det var fab­ler el­ler fak­ta, så fikk den ured­de opp­da­ge­ren ver­den til å vir­ke både stør­re og mind­re på sam­me tid – den var til­gjen­ge­lig, men li­ke­vel full av un­der­ver­ker som ven­tet på å bli opp­da­get. Og de ble vir­ke­lig opp­da­get. Hundre­vis av even­ty­re­re la ut i ver­den for å opp­da­ge øs­ten. Blant Mar­cos fans var man­nen som skul­le kom­me til å opp­da­ge Den nye ver­den i 1492, Chris­top­her Co­lum­bus. Tenk på hvor an­ner­le­des Oppdagernes tids­al­der had­de vært uten Mar­cos farge­rike, fan­tasi­ful­le, men nes­ten helt sik­kert san­ne his­to­rie. d

«Jeg skrev ikke om alt jeg så, for jeg viss­te at jeg ikke vil­le bli trodd.» Mar­co Polo

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.