Den førs­te man­nen som reis­te langs hele Ama­zo­na­sel­ven

I 1541 leg­ger en spansk con­qui­sta­dor i vei for å fin­ne ka­nel og en­der opp med å na­vi­ge­re seg gjen­nom ver­dens mek­tigs­te elv, Ama­zo­nas. Møt his­to­ri­ens størs­te util­sik­te­de opp­da­ger, Fran­cis­co de Orel­la­na …

De Store Oppdagerne - - Innhold -

Da Fran­cis­co de Orel­la­na seil­te av­går­de ned el­ven Río Na­po i de­sem­ber 1541 var han kun ute etter å fin­ne mat til en sul­ten­de eks­pe­di­sjons­grup­pe. De had­de for­gje­ves prøvd å fin­ne det myte­om­spun­ne País de la Cane­la, «ka­nel­lan­det» i åse­ne ved fo­ten av An­des­fjel­le­ne, et sted øst for Qui­to. Han ble imid­ler­tid tatt av strøm­men, og da han plut­se­lig duk­ket opp på and­re si­den av kon­ti­nen­tet åtte må­ne­der se­ne­re, had­de han le­det den førs­te kjen­te båt­tu­ren ned ver­dens størs­te vann­vei. Det er tro­lig frem­de­les den mest im­po­ne­ren­de util­sik­te­de opp­da­ger­pre­sta­sjo­nen i histo­ri­en.

VEL­KOM­MEN TIL JUN­GE­LEN

Fran­cis­co de Orel­la­na var en slekt­ning av Fran­cis­co Pizar­ro, man­nen som styr­tet in­ka­ri­ket, og han an­kom Peru i 1533. Den 22 år gam­le hi­dal­go­en, el­ler «adels­man­nen» del­tok i de av­gjø­ren­de sla­ge­ne un­der den spans­ke erob­rin­gen av lan­det. Han opp­lev­de kam­per ved Tru­jil­lo og Cuz­co og mis­tet et øye un­der­veis.

Etter å ha hjul­pet Pizar­ro-brød­re­ne med å be­sei­re styr­ke­ne til ri­va­len Diego Al­magro i slaget ved Las Sa­li­nas i Li­ma i 1538, fikk Orel­la­na gu­ver­nør­tit­te­len kap­tein­ge­ne­ral. Han ble sendt av­går­de for å erob­re kyst­pro­vin­sen La Cu­la­ta, der han grunn­la byen Guayaquil.

Da Gon­za­lo Pizar­ro ble gu­ver­nør i Qui­to i 1539 fikk han i opp­ga­ve å ut­fors­ke land­om­rå­de­ne i øst for å fin­ne ka­nel­trær­ne som det gikk ryk­ter om. Orel­la­na valg­te å bli med ham. I lik­het med alle de and­re con­qui­sta­do­re­ne had­de også de jak­ten på gull høyt på dags­or­de­nen.

Pizar­ro for­lot Qui­to i fe­bru­ar 1541 (1 på kar­tet) med et enormt eks­pe­di­sjons­ap­pa­rat på mer enn 200 span­jo­ler, 4000 indí­genas (inn­fød­te) og tu­sen­vis av hes­ter, hun­der, la­ma­er og gri­ser – men uten Orel­la­na. Han had­de reist til Guayaquil for å re­krut­te­re fle­re menn. Da han kom til­ba­ke til Qui­to opp­da­get han at Pizar­ro had­de reist uten ham. Orel­la­na sat­te av­går­de mot fjel­le­ne sam­men med 23 sol­da­ter for å ta ham igjen. Den­ne lil­le grup­pen over­lev­de gjen­tat­te an­grep fra fiendt­li­ge stam­mer, og tok en­de­lig igjen ho­ved­grup­pen i Zu­ma­co (2), 177 kilo­me­ter fra Qui­to. Der ble Orel­la­na ut­nevnt til ge­ne­ral­løyt­nant, og ble i rea­li­te­ten nest­kom­man­de­ren­de.

Eks­pe­di­sjo­nen fort­sat­te øst­over og nåd­de el­ven Río Co­ca, som ren­ner ut i Río Na­po, om­trent 400 kilo­me­ter fra Qui­to. Det var tøf­fe tak, og fle­re hund­re menn had­de en­ten de­ser­tert el­ler dødd i de is­kal­de pas­se­ne over An­des­fjel­le­ne.

Ti må­ne­der ute i eks­pe­di­sjo­nen var grup­pen kraf­tig re­du­sert. De be­ve­get seg li­ke­vel ikke ras­ke­re, og had­de sto­re pro­ble­mer. De ble kon­stant an­gre­pet, de had­de spist gri­se­ne og de fles­te hun­de­ne, og for­sy­nin­ge­ne var fare­tru­en­de re­du­sert. Men­ne­ne byg­de etter hvert en båt som fikk nav­net San Pe­dro, men frem­drif­ten var li­ke­vel dår­lig, si­den de fles­te men­ne­ne frem­de­les kjem­pet seg gjen­nom tet­te, skog­kled­te elve­bred­der til hest og til fots. Un­der­veis tor­tu­rer­te Pizar­ro fan­ger fra ur­be­folk­nin­gen som han møt­te un­der­veis, for å

få dem til å røpe hvor det fan­tes ka­nel, gull og na­tur­res­sur­ser. En høv­ding som ble tatt til fan­ge het De­li­cola, og han for­tal­te at det fan­tes mat og en vel­stå­en­de si­vi­li­sa­sjon len­ger øst og opp en side­elv (som man an­tar var el­ven Río Agua­rico).

Ved jule­ti­der hang sult­spø­kel­set tungt over eks­pe­di­sjo­nen, og Orel­la­na fore­slo at han skul­le ta med seg en li­ten for­tropp for å fin­ne den­ne ma­ten og ta den med til­ba­ke. Pizar­ro var enig, og and­re jule­dag 1541 reis­te Orel­la­na av­går­de med 59 menn (57 span­jo­ler og to afri­kans­ke sla­ver uten navn), fle­re ka­no­er (stjå­let fra lo­kal­be­folk­nin­gen) og en stor del av eks­pe­di­sjo­nens vå­pen, der­iblant ar­ke­bu­ser (en slags un­der­ut­vik­let rif­le) og arm­brøs­ter (3). Han sa til Pizar­ro at han vil­le være til­ba­ke i lø­pet av 12 da­ger. De to møt­tes ald­ri igjen.

TATT AV STRØM­MEN

Etter å ha over­levd en grunn­stø­ting førs­te da­gen holdt Orel­la­nas mann­skap seg midt i el­ven, der strøm­men var kraf­tigst. Selv om de fant ste­det der el­ven møt­te Agua­rico-el­ven, sving­te de ikke inn der, og i lø­pet av en uke ble det klart at mot­strøms­rei­sen til­ba­ke vil­le bli svært vans­ke­lig, selv om de fant mat. Men­ne­ne måt­te ta til tak­ke med å spi­se sko­ene sine, mens noen eks­pe­ri­men­ter­te med plan­ter som gjor­de dem syke. 1. ja­nu­ar 1542 hør­te de plut­se­lig trom­mer. To da­ger se­ne­re fikk de øye på men­nes­ker. Ur­be­folk­nin­gen var for­bøf­fet over de skjeg­ge­te frem­med­ka­re­ne, og røm­te fra bo­set­tin­gen væp­net med glin­sen­de sverd. Eks­pe­di­sjo­nen fikk seg en real ma­tor­gie med det som var igjen i lands­byen, som de døp­te Ima­ra (4). Orel­la­na var en be­ga­vet ling­vist og had­de lært seg litt av den lo­ka­le dia­lek­ten fra De­li­cola. Da inn­byg­ger­ne sak­te re­tur­ner­te til lands­byen, be­gyn­te han å for­hand­le med dem. Det var en på­fal­len­de kon­trast til Pizar­ros vol­de­li­ge me­to­der, og han spar­te uten tvil man­ge liv. Nå var for­trop­pen kom­met 1100 kilo­me­ter ned­over el­ven fra ste­det der de for­lot Pizar­ro. På ti da­ger had­de de reist tre gan­ger len­ger enn ho­ved­eks­pe­di­sjo­nen had­de klart de førs­te ti må­ne­de­ne. De had­de fun­net mat,

35 Så man­ge da­ger tok det Orel­la­nas ekspedisjon å byg­ge en ny båt.

men det var in­gen som var vil­li­ge til å ta tu­ren til­ba­ke opp­over el­ven.

Orel­la­na tenk­te på hvor­dan det vil­le ta seg ut hvis han lot le­de­ren sin i stik­ken – og han var smerte­fullt klar over hvor nåde­løse Pizar­ro-brød­re­ne kun­ne være. Den skarp­sin­di­ge Orel­la­na fikk der­for men­ne­ne sine til å sig­ne­re et do­ku­ment der de bønn­falt ham om å ikke tvin­ge dem til en livs­far­lig tur til­ba­ke opp­over el­ven. I rea­li­te­ten var en til­bake­tur uan­sett umu­lig. Det vil­le tatt uker, om ikke må­ne­der, og in­nen den tid vil­le Pizar­ro og hans menn være en­ten døde el­ler borte.

I ste­det spis­te de seg til­ba­ke til god helse. De byg­de også en smie der de kun­ne smi nag­ler, si­den de had­de pla­ner om å byg­ge en ny og stør­re båt. Lo­kal­be­folk­nin­gen var vel­vil­lig vert­skap for span­jo­le­ne en tid, men etter­hvert mis­bruk­te de gjest­fri­he­ten som ble vist dem. For å unn­gå kon­flikt reis­te Orel­la­nas mann­skap vi­de­re 2. fe­bru­ar, uten at bå­ten var byg­get.

PÅ DYPT VANN

Etter ni da­ger nåd­de de sam­men­løp­nin­gen med Río Ma­rañón (5), star­ten på selve Ama­zo­nas. Orel­la­na, som fort­sat­te å kom­mu­ni­se­re med lo­kal­be­folk­nin­gen, opp­da­get at de had­de an­kom­met ri­ket til Apa­ria den sto­re. To­nen var venn­lig, og de skaf­fet seg mat ved hvert møte, van­lig­vis i byt­te mot spans­ke nips­gjen­stan­der.

26. fe­bru­ar ble grup­pen møtt av ka­no­er fylt med mat, og de ble tatt med til en stor bo­set­ting full av kri­ge­re. I be­gyn­nel­sen trod­de Orel­la­na at de had­de blitt ført i en fel­le, men etter at den fast­lås­te si­tua­sjo­nen løs­te seg fikk han møte høv­ding Apa­ria den sto­re (6).

Span­jo­le­ne ble bo­en­de i den­ne lands­byen, som de kal­te Apa­ria, len­ge nok til at de fikk bygd en ny båt, en stør­re skon­nert­brigg de kal­te Vic­to­ria. Un­der sto­re fest­mål­ti­der med stekt ma­nat og fjær­kre, ad­var­te vert­ska­pet om fa­re­ne som ven­tet dem i ter­ri­to­rie­ne til det vil­le Machi­pa­roog Oma­gua-fol­ket. De ad­var­te også om de blod­tørs­ti­ge Co­niupuya­ra­ene (sto­re hers­ker­in­ne­ne), som mest sann­syn­lig vil­le dre­pe dem alle.

Eks­pe­di­sjo­nen for­lot Apa­ria 24. april og fulg­te øvre del av Ama­zo­nas (Río So­limões), der de gans­ke rik­tig ble an­gre­pet av Machi­pa­ro-kri­ge­re i ka­no­er. De kjem­pet fle­re slag mens span­jo­le­ne in­va­der­te lands­byer og stjal mat. Tref­nin­ge­ne langs el­ven var­te i fle­re da­ger. 18 ble så­ret og én ble drept.

De kjem­pet seg ut av Machi­pa­ro­ter­ri­to­ri­et, og kom raskt inn i Oma­gua­bes rike, der det ven­tet nok en fiendt­lig mottagelse. Den­ne gan­gen svar­te Orel­la­na med en be­ty­de­lig makt­de­mon­stra­sjon, og de ok­ku­per­te en hel lands­by for å gi men­ne­ne tid til å frisk­ne til. 16. mai var grup­pen klar til å fort­set­te, og 18 da­ger se­ne­re kom de til sam­men­løp­nin­gen med en an­nen stor, dyp og mørk elv som Orel­la­na kal­te Río Ne­gro (7) – et navn som frem­de­les er i bruk.

Ny­he­ten om span­jo­le­ne som var på vei spred­te seg som ild i tørt gress langs el­ven. På ett sted ble men­neske­ho­der nag­let til sta­ker for å ad­va­re dem, og ved et an­net til­fel­le så en lands­by for­latt ut, mens kri­ger­ne lå skjult og ven­tet i ut­kant­en. Orel­la­na var en smart le­der og klar­te å unn­gå dis­se for­sø­ke­ne på bak­holds­an­grep.

Pa­gua­na-fol­ket var mye fre­de­li­ge­re, og si­den el­ven ble sta­dig bre­de­re, var det let­te­re å unn­gå trøb­bel ved å byt­te side. Det var imid­ler­tid ikke mu­lig å unn­gå den mest be­røm­te kon­flik­ten på hele tu­ren, da de til slutt møt­te de mys­tis­ke ama­so­ne­ne.

DØ­DE­LI­GE KVIN­NER

Rundt sam­men­løp­nin­gen med el­ven Ma­dei­ra snak­ket lo­kal­be­folk­nin­gen sta­dig vekk om en grup­pe rov­lyst­ne, kvin­ne­li­ge kri­ge­re. Og span­jo­le­ne fikk snart er­fa­re at dis­se kri­ger­ne ven­tet på dem i le­ven­de live (8). Eks­pe­di­sjo­nens prest, munken de Carvajal, be­skrev dem slik: «Dis­se kvin­ne­ne er svært hvi­te og høye, de har langt hår som er flet­tet rundt ho­det og de er svært kraf­ti­ge og går rundt nak­ne [men] med de pri­va­te de­le­ne skjult, og med pil og bue i hen­de­ne kjem­per de like hardt som ti in­di­ans­ke menn.»

I kon­flik­ten som fulg­te ble

80 An­tal­let menn Pizar­ro had­de med seg til­ba­ke til Qui­to, etter å ha reist av går­de med mer enn 4200.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.