Myt­te­ri og mys­tikk i Den nye ver­den

Man­nen som har navn­gitt både el­ver og buk­ter gjor­de fle­re for­søk på å bin­de Euro­pa og stil­le­havs­om­rå­de­ne sam­men.

De Store Oppdagerne - - Innhold -

«Hen­ry Hud­sons sis­te ekspedisjon end­te i svik, tra­ge­die og mys­tikk.»

Si­den de por­tu­gi­sis­ke, spans­ke og ro­mers­ke im­pe­rie­ne i tur og or­den had­de hatt kon­troll over han­dels­ru­te­ne til In­dia og Ori­en­ten, og Silke­vei­en ef­fek­tivt ble stengt av Det os­mans­ke ri­ket, var det vik­tig å fin­ne en nordlig pas­sa­sje – en na­vi­ger­bar han­dels­rute fra At­lan­ter­ha­vet til Stille­ha­vet som ga til­gang til mar­ke­de­ne i Cataio (Ki­na). Det­te ble en be­set­tel­se for na­sjo­ne­ne i Nord-euro­pa fra 1500-tal­let og ut­over.

Det ble gjort fle­re for­søk på å kart­leg­ge en slik rute. Hen­ry Hudson reis­te for det mes­te rundt i nord­vest og ut­fors­ket og sat­te navn på man­ge ste­der i Nord-ame­ri­ka. Nav­net hans pry­der frem­de­les både el­ven som ren­ner langs vest­si­den av Man­hat­tan og Ca­na­das enor­me Hudson Bay. Hans sis­te ekspedisjon end­te imid­ler­tid i svik, tra­ge­die og mys­tikk.

Det førs­te re­gist­rer­te for­sø­ket på å ta seg gjen­nom is­fla­ke­ne og over den fros­ne top­pen av klo­den ble le­det av ita­lie­ne­ren John Ca­bot (Gio­van­ni Cabo­to) i 1497 – på opp­drag fra den en­gels­ke kon­gen Hen­rik VII. Han klar­te ikke å fin­ne Asia, men Ca­bot ble der­imot den førs­te euro­pe­er­en som gikk i land i Nord-ame­ri­ka etter vi­kin­ge­ne.

Den por­tu­gi­sis­ke opp­da­ge­ren Estêvão Go­mes ble sendt på et lig­nen­de opp­drag av den spans­ke kei­se­ren i 1524. Han nåd­de Nova Sco­tia før kul­den tvang ham til­ba­ke. På 1530-tal­let var det fransk­man­nen Jac­ques Car­ti­er som prøv­de seg langs el­ven St. Lawren­ce, to gan­ger, men ble hind­ret av sto­re fosse­stryk. Car­ti­er ga dem nav­net «Lachi­ne», etter­som han var over­be­vist om at de var alt som sto mel­lom ham og Ki­na.

Rundt 1551 ble det etab­lert et sel­skap for opp­da­ge­re som skul­le fin­ne nye land å hand­le med. Det be­sto av 240 opp­da­ge­re som alle kjøp­te en ak­sje til en ver­di av 270 kro­ner. De­res er­klær­te for­mål var å fin­ne en nordlig rute til Asia.

Sir Hugh Wil­lough­by var kap­tein for sel­ska­pets førs­te ekspedisjon, hvis mål var å fin­ne Nord­øst­pas­sa­sjen på tvers av Russ­land. Richard Chan­cel­lor var med som første­styr­mann. Flå­ten på tre skip for­lot Lon­don i mai 1553, men kom bort fra hver­and­re un­der en gru­som storm i sep­tem­ber, et sted nord for Nor­ge. Wil­lough­by, som nå had­de to skip igjen, run­det Nord­kapp og seil­te øst­over Ba­rents­ha­vet mot halv­øya Nova­ja Sem­l­ja. De­ret­ter snud­de han og re­tur­ner­te til Kola­halv­øya, der skipene ble sit­ten­de fast i isen i nær­he­ten av da­gens Mur­mansk.

Chan­cel­lor seil­te også rundt Nord­kapp, men gikk inn i den re­la­tivt tryg­ge Kvit­sjø­en og let­tet til slutt an­ker ved mun­nin­gen til el­ven Dvi­na. De­ret­ter reis­te han lande­vei­en til Mosk­va, der han møt­te Ivan den gru­som­me. Han fikk med seg et brev til den en­gels­ke mo­nar­ken (som da var Ma­ria I), der han øns­ket han­del mel­lom de to na­sjo­ne­ne vel­kom­men. Da han var hjem­me igjen byt­tet sel­ska­pet for han­dels­opp­da­ger­ne navn til The Mus­covy Com­pany.

I mel­lom­ti­den had­de Wil­lough­by og hele mann­ska­pet hans om­kom­met. En­ten had­de de måt­tet gi tapt for den gru­som­me kul­den, el­ler så had­de de blitt kvalt av kull­os­for­gift­ning etter å ha iso­lert skipene. De var de førs­te av man­ge menn som skul­le mis­te li­vet i jak­ten på en rute gjen­nom jor­dens mest eks­tre­me om­gi­vel­ser. Opp­da­gel­sen av en nordlig pas­sa­sje lot ven­te på seg gjen­nom hele 1500-tal­let, til tross for tre for­søk på kart­leg­ging fra den en­gels­ke opp­da­ge­ren og ka­pe­ren Mar­tin Fro­b­is­her på 1570-tal­let. Han kom ald­ri len­ger enn til Baf­fin Is­land. På 1580-tal­let gjor­de Humph­rey Gil­bert et for­søk, men selv om det re­sul­ter­te i en­gelsk ko­lo­ni­se­ring av New­found­land, klar­te han ikke å fin­ne en rute i nord. Den eli­sa­bet­hans­ke opp­da­ge­ren John Davis gjen­nom­før­te tre

1 An­tal­let inn­rap­por­ter­te hav­frue­ob­ser­va­sjo­ner på Hud­sons and­re rei­se.

and­re mis­lyk­ke­de for­søk på 1580-tal­let, og han ble se­ne­re med Tho­mas Ca­ven­dish på jord­om­sei­le­rens mis­lyk­ke­de for­søk på å fin­ne Nord­vest­pas­sa­sjen fra øst.

SKJULT PAS­SA­SJE

Vi vet lite om Hen­ry Hud­sons tidlige liv. Man an­tar at han job­bet seg opp fra lu­gar­gutt til kap­tein gjen­nom man­ge år til havs. Han nev­nes førs­te gang i skrift­li­ge kil­der i 1607. Da ble han hy­ret inn av the Mus­covy Com­pany for å fin­ne Nord­vest­pas­sa­sjen, en rute en­gelsk­men­ne­ne nå var de­spe­ra­te etter å fin­ne før ne­der­len­der­ne.

Han ble an­be­falt til sel­ska­pet av pas­tor Richard Hak­luyt, en an­er­kjent kar­to­graf, som for­sik­ret dem om at Hudson had­de den nød­ven­di­ge er­fa­rin­gen og kun­ne inn­vies i de «hem­me­li­ge opp­lys­nin­ge­ne» som gjor­de det mu­lig å fin­ne pas­sa­sjen. Den­ne mys­tis­ke in­for­ma­sjo­nen skal ha vært en 80 år gam­mel trykk­sak kalt Thor­ne’s Plan, som var skre­vet av en kjøp­mann fra Bris­tol. Hans far skul­le ha seilt med John Ca­bots mann­skap hund­re år tid­li­ge­re.

1. mai 1607, med et mann­skap på 10 menn og hans unge sønn John, seil­te Hudson ut fra Grave­send i en li­ten bark som het Ho­pewell. Den had­de al­le­re­de over­levd ett for­søk på å fin­ne en nordlig rute til Asia, un­der John Knights kom­man­do i 1606.

Eks­pe­di­sjo­nen reis­te via Shet­land og kom frem til Grøn­land etter seks uker. Hudson holdt seg i nær­he­ten av øst­kys­ten i enda enn uke, før han la kur­sen øst­over og inn i den is­kal­de tå­ken i Grøn­lands­ha­vet. Fem da­ger se­ne­re fikk de øye på Spits­ber­gen. Øya ble opp­da­get av ne­der­len­der­ne i 1596.

Midt i juli had­de Ho­pewell kom­met frem til Nord­aust­lan­det, den nest størs­te øya på Sval­bard, på kan­ten av den 80. breddegrad. Her gjor­de pakk­isen det der­imot umu­lig å gå vi­de­re, og tan­ken på en rute tvers over pol­punk­tet ble skrin­lagt. De ble tvun­get til å snu, og Hudson kom hjem til Til­bury 15. sep­tem­ber.

TVUNGEN RE­TRETT

Syv må­ne­der se­ne­re ble Hudson og mann­ska­pet på Ho­pewell – som nå had­de Ro­bert Ju­et som frøste­ma­tros – sendt ut på et nytt opp­drag av the Mus­covy Com­pany. Den­ne gan­gen var in­struk­sen å rei­se øst­over og prø­ve å sei­le langs nord­kys­ten av Russ­land.

Etter en rei­se på 4000 kilo­me­ter, der det lil­le ski­pet kom seg langt for­bi po­lar­sir­ke­len og så langt som til Nova­ja Sem­l­ja, var vei­en rundt til Kara­ha­vet blok­kert, og de ble tvun­get til­ba­ke av pakk­is. Hudson skal ha øns­ket å prø­ve en vest­lig rute, men med opp­rørs­stem­ning i mann­ska­pet ble han tvun­get til å re­tur­ne­re til Eng­land.

Hudson klar­te ikke å sik­re seg fi­nan­si­ell støt­te fra en­gelsk­men­ne­ne, og i 1609 ble han i ste­det hy­ret inn av det ne­der­lands­ke ost­in­dia­kom­pa­ni­et for å lete etter en nordlig pas­sa­sje på veg­ne av Ne­der­land. Han ble ut­styrt med et ne­der­landsk skip, Halve Ma­en (halv­må­nen) og et mann­skap som var både en­gelsk og ne­der­landsk. Opp­ga­ven var å gjen­opp­da­ge den øst­li­ge ru­ten rundt Russ­land.

Hudson for­lot Ams­ter­dam i april, og for­sto raskt at den fore­skrev­ne kur­sen ikke var mu­lig på grunn av til­fros­ne hav. Han had­de hørt ryk­ter om en rute som gikk vest­over, gjen­nom fast­lan­det i Ame­ri­ka, og la i vei over At­lan­ter­ha­vet for å un­der­sø­ke. Han nåd­de New­found­land i star­ten av juli og for­tøy­de i La­have i Nova Sco­tia for å gjø­re re­pa­ra­sjo­ner og las­te for­sy­nin­ger. Eks­pe­di­sjo­nen ble der i ti da­ger, og i lø­pet av den ti­den rai­det men­ne­ne en lands­by med inn­fød­te. De­ret­ter seil­te de sør­over og an­kom Ca­pe Cod i star­ten av au­gust. De fort­sat­te sør­over inn i re­la­tivt åpen sjø, før de sving­te vest­over og kom til mun­nin­gen av Ches­a­peake Bay, i nær­he­ten av den fers­ke en­gels­ke ko­lo­ni­en Jame­s­town, den førs­te på det ame­ri­kans­ke fast­lan­det. John Smiths bo­set­ting var sulte­dø­den nær, men det viss­te ikke Hudson. Li­ke­vel drei­de han nord­over og gikk langs kys­ten til Halve Ma­en nåd­de Sandy Hook tid­lig i sep­tem­ber, der de gikk inn i det som i dag he­ter New York Bay.

Etter å ha gått inn i Up­per Bay 11. sep­tem­ber 1609, bruk­te Hudson fle­re uker på å ut­fors­ke den sto­re vann­vei­en som ren­ner ut i buk­ta. Han kal­te den «Fjel­le­nes elv», men i dag kjen­ner vi den som Hud­sonel­ven. Opp­da­ge­ren trod­de han had­de opp­da­get en stor pas­sa­sje da el­ven vi­det seg ut ved Tap­pan Zee. Før han kom til Al­ba­ny var det imid­ler­tid ty­de­lig at det ikke fan­tes en vei gjen­nom.

MØT DE INN­FØD­TE

Euro­pe­er­ne had­de fle­re kon­fron­ta­sjo­ner med Al­gon­quin-stam­mer. Matro­sen John Cole­man ble blant an­net drept av en pil i nak­ken, og det var fle­re and­re epi­so­der der de inn­fød­te ble tatt til fan­ge. Men de del­tok også i venn­lig­sin­net han­del, og Hudson spis­te mål­ti­der med fle­re høv­din­ger.

De gjor­de krav på re­gio­nen for ne­der­len­der­ne, og la til ret­te for etab­le­rin­gen av New Ams­ter­dam (nå New York) på øya Man­hat­tan, som ble hovedstaden i den hol­lands­ke ko­lo­ni­en Ny-ne­der­land 15 år se­ne­re.

I ste­det for å re­tur­ne­re di­rek­te

800 gyl­den – Hud­sons be­ta­ling for å lede en ekspedisjon for det hol­lands­ke ost­in­dia­kom­pa­ni.

«De ble plas­sert i en åpen båt og satt til å dri­ve for vær og vind.»

til­ba­ke til Ams­ter­dam stop­pet Halve Ma­en helt ufor­klar­lig i Dart­mouth i Eng­land. Det har vært spe­ku­la­sjo­ner om Hud­sons flør­ting med ne­der­len­der­ne bare var en fin­te for å få til­gang til kar­te­ne de­res, og at han med vil­je had­de gått for langt sør med eks­pe­di­sjo­nen. En­gelsk­men­ne­ne vir­ket imid­ler­tid ra­sen­de, og de fengs­let kap­tei­nen og prøv­de å ta skip­sjour­na­len hans.

EN LABYRINT UTEN ENDE

Dob­belt­spill el­ler ei – Hudson ble raskt til­gitt, og i 1610 en­ga­sjer­te the Bri­tish East In­dia Com­pany og Vir­gi­nia Com­pany ham til å gjen­nom­føre en ny ekspedisjon.

Den­ne gan­gen had­de han stør­re mann­skap – blant an­net kom den an­gi­ve­li­ge bråk­ma­ke­ren Hen­ry Gre­ene med i sis­te li­ten – og i april seil­te Hudson ut fra Lon­don med Dis­covery. De seil­te via Fær­øy­ene og Is­land før de drei­de vest­over og gikk langs sør­tup­pen av Grøn­land. De­ret­ter krys­set de La­bra­dor­sjø­en og gikk inn i sun­det Hudson kal­te Ra­sen­de over­fall (men som nå er kalt opp etter ham) mel­lom New­found­land og Baf­fi­nøya. Far­li­ge om­sten­dig­he­ter tvang dem inn i Un­gav­a­buk­ta, der ski­pet ble sit­te­ne fast i fle­re uker.

Da de prøv­de seg på Ra­sen­de over­fall på nytt, ble Dis­covery feid inn i en stor bukt (som se­ne­re ble til Hud­son­buk­ta). De kraf­ti­ge strøm­nin­ge­ne over­be­vis­te dem om at de en­de­lig had­de fun­net en rute gjen­nom. Etter fle­re må­ne­der med ut­fors­king av «en labyrint uten ende», som Prick­ett kal­te den, ble eks­pe­di­sjo­nen fan­get i isen og tvun­get til å over­vin­tre i Ja­mes Bay. Ju­et had­de al­le­re­de fått refs og blitt de­gra­dert for ordre­nekt. Alle var på gren­sen til å sul­te ihjel, og stem­nin­gen mel­lom kap­tein og mann­skap var sær­de­les dår­lig.

Da isen en­de­lig slapp Dis­covery løs vår­en 1611, in­sis­ter­te Hudson på å fort­set­te opp­dra­get. Mann­ska­pet var imid­ler­tid i ferd med å gå i opp­løs­ning. I juni gjor­de de myt­te­ri, åpen­bart på ini­tia­tiv fra Gre­ene og Ju­et. Hudson ble plas­sert i en åpen båt sam­men med søn­nen John og syv lo­ja­le el­ler syke menn og ble satt til å dri­ve for vær og vind i Ja­mes Bay. De prøv­de å føl­ge etter Dis­covery, men ble gans­ke raskt ak­terut­seilt. Bå­ten ble ald­ri sett igjen. d

VEKSLENDE HELL HØY­RE: Det­te ma­le­ri­et fra tid­lig 1900-tall vi­ser Hudson som mø­ter ur­inn­vå­ne­re på rei­sen i 1609. LENGST TIL HØY­RE: En kopi av Halve Ma­en sei­ler på hav­nen i New York i 2009 for å feire 400-års­ju­bi­le­et for Hud­sons ankomst. UN­DER: Det­te tre­snit­tet vi­ser myt­te­ri­et i om­bord i Dis­covery i 1611. NEDERST: Hudson, søn­nen John og en ty­de­lig syk kol­le­ga fun­de­rer over sin skjeb­ne etter at myt­te­ris­te­ne på Dis­covery har satt dem til å dri­ve for vær og vind.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.