Kris­tian­sand - pro­dukt el­ler pro­sess?

Det er ny­lig ut­ar­bei­det sce­na­ri­er for hvor­dan Kris­tian­sand kan se ut i 2041, 400 år etter at Kris­ti­an IV pro­kla­mer­te at «her skal byen lig­ge».

Faedrelandsvennen - - MENING - JØRN CRUICKSHANK insti­tutt for glo­bal ut­vik­ling og sam­funns­plan­leg­ging ved UIA

Utred­nin­ge­ne bi­drar med man­ge gode tan­ker om både fy­sisk ut­for­ming av Kvad­ra­tu­ren og sat­sing på å bli Nor­ges eld­re-ho­ved­stad.

Det er grunn til å be­røm­me kom­mu­nen for de­res øns­ke om å ten­ke langt fram og være så­kalt pro-ak­ti­ve. Det er klokt å ut­vik­le sine egne vi­sjo­ner for hvor man vil. Bare slik unn­går man at plan­leg­gin­gen hav­ner på de­fen­si­ven i for­hold til and­re ster­ke ak­tø­rer som på­vir­ker by­ens ut­vik­ling.

Men det­te er ikke nok. Det er sjel­den slik at kom­mu­nens lang­sik­ti­ge pla­ner er de som do­mi­ne­rer by­ut­vik­lin­gen. Det er må­ten det plan­leg­ges på som er pro­ble­met, ikke pla­ne­ne i seg selv. For å ta et ek­sem­pel: At by­spred­nin­gen fort­set­ter i Kris­tian­sand, til tross for kom­mune­pla­nens fo­kus på for­tet­ting, skyl­des ikke at det er noe galt med pla­ne­ne. et er nem­lig ster­ke kref­ter uten­for plan­kon­to­ret i kom­mu­nen som drar i en an­nen ret­ning enn for­tet­ting langs me­tro­ak­sen. Der­for: I til­legg til vi­sjo­ner trengs det tan­ker om hvor­dan en god by­ut­vik­ling skal fore­gå. En må ha minst like mye fo­kus på pro­ses­se­ne og hvor-

Ddan inn­byg­ger­ne mo­bi­li­se­res til å del­ta i dis­se, som på det «pro­duk­tet» som arkitekter og kon­su­len­ter le­ve­rer. Et sen­tralt spørs­mål blir da: Hva er det som drar ut­vik­lin­gen i en an­nen ret­ning enn det fler­tal­let av po­li­ti­ker­ne i byen er blitt eni­ge om? Man­ge plan­fors­ke­re vil sva­re at pro­ble­met er at by- ene våre sty­res mer av ut­byg­ge­re enn inn­byg­ge­re. Det­te er nem­lig et kjent man­tra gjen­nom den plan­forsk­nin­gen som voks­te frem etter and­re ver­dens­krig. Ed­ward Ban­field var en av de tid­li­ge ame­ri­kans­ke plan­leg­gings­fors­ker­ne som på 1960-tal­let tok opp den­ne pro­ble­ma­tik­ken. Han spur­te: «Hvor­dan skal vi hind­re at by­ene våre ut­vik­les av «ur­ba­ne re­gi­mer»?» Hans be­kym­ring var at ster­ke al­li­an­ser mel­lom gård­ei­ere, in­ves­to­rer og po­li­ti­ke­re had­de for stor makt sam­men­lig­net med by­ens inn­byg­ge­re. pørs­må­let ble der­for hvor­dan vi kan sør­ge for at by­ens be­folk­ning selv sty­rer hva som skal byg­ges og hvor. Ban­fields medi­sin var å er­stat­te den til­fel­di­ge bit-for-bit-ut­vik­lin­gen med en ra­sjo­nell mo­dell hvor plan­leg­ger­ne i kom­mu­nen, på veg­ne av po­li­ti­ker­ne, set­ter i gang og over­vå­ker ut­byg­gings­pro­ses­se­ne. Ar­ven fra Ban­field og de tid­li­ge plan­fors­ker­ne le­ver vi­de­re i idea­let om en plan­leg­ging som leg­ger til ret­te for at inn­byg­ger­ne selv be­stem­mer hvor­dan byen skal se ut. I dag, 50 år etter­på, er den ra­sjo­nel­le pro­ses­sen fort­satt by­plan­leg­gin­gens våte drøm.

Men det er fort­satt bare en drøm. Som alle vet er det fort-

Ssatt ikke slik at lo­kal­po­li­ti­ker­ne og plan­leg­ger­ne i kom­mu­nen be­stem­mer i hvil­ken ret­ning nors­ke byer ut­vik­ler seg. Det er kan­skje mye å for­lan­ge at det skal være slik også. Det of­fent­li­ge har ikke øko­no­mis­ke musk­ler til å byg­ge alt det som skal byg­ges i en by i vekst, og en kan ikke for­lan­ge at en in­ves­tor el­ler ut­byg­ger skal føye seg blindt til kom­mu­na­le pla­ner, hvis dis­se set­ter be­gren­sin­ger som gjør at pro­sjek­tet ikke er lønn­somt. Der­for må vi fin­ne oss i at ut­byg­ge­re også får lov til å be­stem­me hvor og hvor­dan byen byg­ges.

Men det er egent­lig når vi har er­kjent det­te, hvil­ke kref­ter som er i spill, at mye av den ny­ere plan­forsk­nin­gen kan være til hjelp. I ny­ere teori­er nøy­er man seg ikke med den ra­sjo­nel­le mo­del­len til Ban­field. Det er pro­du­sert mye kunn­skap om hvor­dan pro­ses­se­ne kan sty­res på en slik måte at fol­ket en­ga­sje­res og mo­bi­li­se­res inn i plan­pro­ses­se­ne på en mer di­rek­te måte enn de gjør i dag.

By­plan­leg­ging i Nor­ge i dag hand­ler fort­satt om at by­rå­kra­ter og eks­per­ter la­ger for­slag, som vi som inn­byg­ge­re kan kor­ri­ge­re el­ler, som er mer van­lig, pro­te­ste­re mot. Et ek­sem­pel på sist­nevn­te er når Rande­sund by­dels­råd spør: «Er det for­svar­lig å flyt­te con­tai­ner­hav­na fra Kvad­ra­tu­ren og inn i et etab­lert bo­lig­om­rå­de?». Slike pro­tes­ter mot en­kelt­pro­sjek­ter er selv­sagt vik­ti­ge, men det er be­kla­ge­lig at det jevnt over bare er i slike sam­men­hen­ger inn­byg­ger­ne del­tar. I sam­ta­ler om by­ut­vik­lin­gen over­ord­net og på lang sikt får vi ikke til å mo­bi­li­se­re be­folk­nin­gen. Og det er synd, for det vi­ser seg at folk en­ga­sje­rer seg, når de fø­ler de­res bi­drag har be­tyd­ning. Ti­na Så­by, Stads­ar­ki­tekt i Kø­ben­havn, har også hev­det at «vi skal skæn­des no­get me­re» som vei­en frem for en by­plan­leg­ging som inn­drar bor­ge­re og and­re in­ter­es­ser.

Så da er ut­ford­rin­gen gitt til de som nå job­ber med å lage en ny kom­mune­plan for Kris­tian­sand!

Det er nem­lig ster­ke kref­ter uten­for plan­kon­to­ret i kom­mu­nen som drar i en an­nen ret­ning enn for­tet­ting langs me­tro­ak­sen.

IL­LUST­RA­SJON: ARKITEKTKONTORET KAP

Det er må­ten det plan­leg­ges på som er pro­ble­met, ikke pla­ne­ne i seg selv, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.