I dag er jeg bare trist

Faedrelandsvennen - - MENING - JOHN TERJE RUENES

Po­li­ti­et hen­tet Da­ni­el på fre­dag, det var tre av dem som kom, for å føre den un­ge gut­ten til Tran­dum for vi­de­re ut­sen­del­se til Af­gha­ni­stan.

Han får ikke len­ger lov til å være i Nor­ge, ikke del­ta på våre guds­tje­nes­ter og sam­lin­ger i Fri­kir­ken. Jeg kom­mer ikke len­ger til å møte den bli­de, hyg­ge­li­ge gut­ten som all­tid rak­te hån­da ut for å hil­se, og som all­tid had­de det­te var­me smi­let. Jeg kjen­ner på en dyp sorg.

Egent­lig bur­de jeg vært glad i dag.

Kjæ­re Kong Ha­rald, du fei­rer år, gra­tu­le­rer, du be­tyr mye for meg og som bor­ger av ditt rike vil jeg hyl­le deg. Det er bare det at jeg får ikke til å være så glad som jeg bur­de.

Tan­ken på Da­ni­el og det som har skjedd uro­er meg. Han ble ikke trodd.

Ly­der, min gode venn, blir ikke trodd, pastor Ar­vid blir ikke trodd, hel­ler ikke vår tid­li­ge­re na­sjo­na­le le­der Arn­finn Løy­ning.

Til­ba­ke i Ven­ne­sla sit­ter en hel me­nig­het på fle­re hund­re men­nes­ker som tok Da­ni­el og de and­re gut­te­ne fra Af­ga­nistan inn i fel­les­ska­pet i fjor som­mer. De kom fra Ho­ve ved Aren­dal og skul­le nå bo hos oss i Venn- esla. Ven­ner i Aren­dal fulg­te dem hit og sa vi måt­te ta oss av dem.

De had­de be­gynt å gå i kir­ke og vil­le gjer­ne bli kjent med Je­sus og kris­ten tro. Gut­te­ne ble med på Alpha-kurs, de gikk til ukent­lig un­der­vis­ning hos pastor Ar­vid, vi tol­ket og for­klar­te så godt vi kun­ne. De kom til mø­ter og guds­tje­nes­ter mer tro­fast enn de fles­te av oss and­re.

De vil­le gjer­ne bli døpt, de vil­le mar­ke­re at de nå had­de tatt imot Je­sus, at de til­hør­te han med sitt liv.

Vi lot det skje. Hvor­for skul­le vi ikke det ? Det er jo det­te «bud­ska­pet» jeg som kris­ten for­mid­ler: En guds­åpen­ba­ring gjen­nom en Je­sus som sier: Kom, for alt er fer­dig, det kre­ves in­gen­ting, her er plass for al­le.

Da­ni­el øns­ket å bli hos oss. Han ble sendt ut av Af­gha­ni­stan av sin fa­mi­lie for å ber­ge li­vet. Han kom til oss som en redd ten­åring, ale­ne og med en trist for­tid. Jeg me­ner vi gjor­de som våre myn­dig­he­ter ber oss om, vi in­klu­der­te.

Jeg hø­rer deg bru­ke det or­det, Syl­vi. Vi må bli gode på in- klu­de­ring.

Ja, i Ven­ne­sla prø­ver vi på det, både i of­fent­lig og pri­vat regi. Min me­nig­het har tatt del i det­te, det er nytt for oss og vi kan bli mye bed­re. Det var ikke nok, vi blir ikke trodd.

Det kjen­ner jeg en dyp uro for.

En grunn­hold­ning for meg er til­lit, til­lit til med­men­nes­ker og lan­det mitt. Til­lit til myn­dig­he­ter, stat og kom­mu­ne. Jeg vil at dere skal kun­ne sto­le på meg, og jeg øns­ker å sto­le på dere.

Du er alt for naiv og god­tro­en­de, vil noen si. Der har vi det igjen, den­ne snil­lis­men, det­te god­het­s­ty­ran­ni­et. «Ut med al­le som ikke har noe her å gjø­re».

For en tid siden las jeg Mar­te Miche­lets bok om depur­ta­sjo­nen av nors­ke jø­der un­der kri­gen. Jeg vet at det­te blir en gal sam­men­lik­ning, til­gi meg for det, men i mitt ind­re ser jeg norsk po­li­ti ban­ke hardt på dø­rer, gjer­ne om nat­ta, har­de ord, bli med, du/dere skal et sted.

Syste­met har be­stemt det, pro­tes­ter er nyttesløst, dere er uønsket.

Jeg er uro­lig.

❞ Han kom til oss som en redd ten­åring, ale­ne og med en trist for­tid.

ARKIVFOTO: NTB SCANPIX

Han kom til oss som en redd ten­åring, ale­ne og med en trist for­tid. Jeg me­ner vi gjor­de som våre myn­dig­he­ter ber oss om, vi in­klu­der­te. Jeg hø­rer deg bru­ke det or­det, Syl­vi. Vi må bli gode på in­klu­de­ring, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.