Re­sir­ku­ler­te sex­sce­ner

Faedrelandsvennen - - KULTUR - VILDE IMELAND

EROTISK ROMAN Et sted på gren­sen

Emi­lie Ed­land (pseu­do­nym) Ju­rit­zen stem­mer seg raskt for at «den­ne man­nen vil jeg ha». I tråd med erotisk ku­ty­me er det selv­føl­ge­lig ikke snakk om kjær­lig­het men om li­den­skap. Nicholas West, som sex­ob­jek­tet he­ter, er an­gi­ve­lig «et klas­sisk kli­sjé­ek­semp­lar av ty­pen høy, mørk og kjekk».

Her­fra går det egent­lig slag i slag. Det er sti­ve pe­ni­ser, ømme kli­to­ri­ser, pum­ping og røf­fe baske­tak. Or­gas­me­ne og eja­ku­la­sjo­ne­ne vil fak­tisk in­gen ende ta!

Egent­lig er «Et sted på gren­sen» den per­fek­te his­to­rie. Boka inne­hol­der alle ele­men­ter som trengs for å fengs­le selv en mid­dels en­ga­sjert le­ser. Det er kjær­lig­het, sja­lu­si, hevn og be­gjær. I til­legg er det sjar­me­ren­de med blan­din­gen av ero­tikk og høy­ere ut­dan­nel­se, og det som først ser ut til å be­gyn­ne som en litt for en­kel his­to­rie om to vak­re men­nes­ker som har seg, får hel­dig­vis en twist når Noras ny­lig er­ver­ve­de els­ker vi­ser seg å være bun­det av for­plik­tel­ser.

Hvor­for er boka li­ke­vel ikke en in­ner­tier? Det størs­te pro­ble­met er ens­for­mig­he­ten som gjen­nom­sy­rer både språ­ket og hand­lin­gen. Be­skri­vel­se­ne som gis er plat­te og uli­de­lig kli­sjé­fyl­te, men mest av alt gjen­ta­gen­de. Se­kven­ser re­sir­ku­le­res – alt er «sinns­sykt dei­lig», og «sinns­sykt bra», og jeg har ikke tall på hvor man­ge gan­ger den kvin­ne­li­ge ho­ved­per­sonen «klyn­ker», mens den mann­li­ge ho­ved­per­sonen «brø­ler», og «pum­per dypt inni» hen­ne, mens hun «ris­ter» og «skjel­ver». Skal man vir­ke­lig ikke ha høy­ere am­bi­sjo­ner på veg­ne av et erotisk språk?

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.