Når blir omsorg medavhengighet?

Kan omsorg være skadelig og hvor går grensen for hva som er god omsorg og hva som er negativt?

●● Jeg tenker at grensen for hva som er god omsorg og hva som er medavhengighet er vanskelig å se. Men om jeg yter omsorg og hjelp til andre på bekostning av meg selv, da er det ikke god omsorg lenger!

Midt i berg- og dalbanen av følelser, desperasjon og kaos så skal jeg liksom klare å sette en grense for hva som er bra omsorg og hva som er negativ omsorg. Jeg trengte råd, veiledning og bekreftelse på at det var ok å tenke på meg selv - ta hensyn til meg. Det gjorde vondt, men kunne jeg klare å gi god omsorg til andre om jeg ikke kunne ta vare på meg selv? Jeg tror ikke det, ikke i lengden hvert fall. Så hva kan jeg som medavhengig gjør for å komme ut av det?

Jeg tenker at det første som må skje er at du som pårørende må innrømme at du er medavhengig, det er for så vidt den enkle delen. Utfordringen kom når jeg måtte erkjenne hva jeg faktisk gjorde på grunn av medavhengigheten. Som jeg frem til da hadde unnskyldt med mine følelser; jeg er jo så glad i han?

Det er provoserende å høre at jeg er så glad i han at jeg kunne aldri lukket døra. Betyr det at jeg ikke er glad nok i broren min da, siden jeg lukket den døra? Jeg er like glad i broren min som andre, selv om jeg satte grenser. Jeg gjorde det fordi jeg klarte å erkjenne og godta at mine handlinger var styrt av min medavhengighet og ikke kjærlighet. For hvem vil vel være med på å hjelpe til at de kan ruse seg enda mer og lenger?

Jeg dømmer ingen for og ikke lukke døra som jeg gjorde, men jeg skulle ønske at de som velger å ikke sette grenser kunne se det på en litt annen måte, ikke skylde på at de er så glad i den rusavhengige. Det er vi jo alle sammen! De er jo barna våre, broren, kona, mannen, nevøen, naboen osv.

Pårørende trenger støtte til å velge en annen måte å hjelpe den rusavhengige på, som ikke legger til rette for at han kan ruse seg på første klasse. For det er nemlig det som oftest skjer om ikke de nærmeste setter grenser.

Den viktigste hjelpen en medavhengig kan få er å høre andres erfaringer som medavhengig. Hva denne tilstanden har fått oss til å gjøre. Når jeg sitter og hører på andres erfaringer, så ser jeg ting litt utenfor, uten de følelsene jeg har for mine nærmeste, og litt etter litt skjønner jeg hva medavhengigheten min får meg til å gjøre. De pårørende som aldri får hjelp, vil ha vanskelig for å se dette klart. Jeg klarte det ikke alene og uten hjelp.