En kveld for sto­re fø­lel­ser

Faedrelandsvennen - - KULTUR - EMIL OT­TO SY­VERT­SEN

San­ger med ak­kom­pag­ne­ment av fullt or­kes­ter kan gjø­re dypt inn­trykk, og slik ble det tors­dag kveld

Kris­tian­sand Sym­foni­or­kes­ter So­list Tho­mas E. Bau­er, ba­ry­ton

Lie­der, pa­sjon og dra­ma­tikk Di­ri­gent Giordano Bel­lincam­pi

En av Euro­pas frems­te lied­s­an­ge­re gjes­tet Kris­tian­sand og KSO tors­dag kveld. Ba­ry­ton­san­ge­ren Tho­mas Bau

er vis­te med sine tolk­nin­ger at han er ran­gen ver­dig. Ikke bare har han en fløy­els­myk stem­me som også kan bite fra seg, han er en tekstut­ta­ler og en tekst­for­mid­ler av rang. Det var en stor ny­tel­se å møte en sånn ka­pa­si­tet. Det er sjel­den vi opp­le­ver sang­kunst på det­te ni­vå­et i vår by. Så kan en jo und­re seg over at kon­ser­ten var så dår­lig be­søkt. Kil­den bru­ker sto­re sum­mer på mar­keds­fø­ring, men av en el­ler an­nen grunn kla­rer man ikke å for­tel­le et bre­de­re pub­li­kum hva de even­tu­elt kan opp­le­ve ved å slå til på en kveld som den­ne. Det ble en ekte lie­der-af­ten i sym­fo­nisk for­mat, det vil si med ak­kom­pag­ne­ment av fullt or­kes­ter, og om­ram­met av sym­fo­nisk mu­sikk, først av Schu­bert, til slutt av Mah­ler. Det er in­gen over­dri­vel­se å si at det ble en kveld for de ster­ke fø­lel­ser. Selv om lied’en, el­ler ro­man­sen som vi ofte kal­ler det på norsk, er en in­tim kunst­form for de små sa­lon­ger, dikt tone­satt for sang og of­test med ak­kom­pag­ne­ment av kla­ver, så gjor­de de sene ro­man­ti­ke­re, sær­lig Gus­tav Mah­ler og Richard Strauss, det­te til en stør­re form ved nett­opp å ut­for­me dem for sang og or­kes­ter. Gus­tav Mah­lers Lie­der ei­nes fah­ren­den Ge­sel­len ble vårt førs­te møte med Bau­er. Skuf­fel­sen og har­men over ikke gjen­gjeldt kjær­lig­het fikk strå­le ut i stem­me og to­ner, og fant til slutt en slags fred i en stil­le re­sig­na­sjon, både hos san­ge­ren og i or­kes­te­ret. Etter pau­se fikk vi hele seks ro­man­ser av Schu­bert med or­kes­ter­ar­ran­ge­men­ter av in­gen rin­ge­re enn An­ton We­bern, Jo­han­n­es Brahms, Max Re­ger og til slutt en geni­al or­kest­re­ring av Erl­kö­nig, ut­ført av en Kurt Gill­mann. Sjel­den har jeg opp­levd kon­tras­ter så vold­som­me, fra skjønn­het, fred og har­mo­ni i An die Mu­sik, san­gen som hyl­ler mu­sik­kens evne til å føre oss bort til en bed­re ver­den, og til gru­som­he­ten i Erl­kö­nig, begge blant Schu­berts mest kjen­te san­ger. Det var godt å få Mah­lers vold­som­me To­ten­fei­er for fullt or­kes­ter til slutt. Alt an­net had­de blek­net mot dra­ma­tik­ken i det fore­gå­en­de. Bel­lincam­pi had­de som van­lig sik­ker hånd om det hele.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.