Får jeg lov til å være norsk?

«Du er ikke dansk» - det var det dans­ke barn fikk høre i en vi­deo som gikk vi­ralt på so­sia­le medi­er for en li­ten stund si­den.

Faedrelandsvennen - - MENING - AYAT MAJBEL SAEID elev ved Tan­gen vi­dere­gå­en­de sko­le og nest­le­der i Kris­tian­sand og om­egn Rød Ung­dom

Vi­deoen er en re­ak­sjon på et ved­tak med støt­te av fler­tal­let i det dans­ke Folke­tin­get, som slår fast at det er et pro­blem at fler­tal­let i en­kel­te by­de­ler i Dan­mark har inn­vand­rer­bak­grunn. At re­ak­sjo­ne­ne er hjerte­skjæ­ren­de når man for­tel­ler dans­ke barn, som er født og opp­vokst i Dan­mark, ald­ri har opp­levd noe an­net enn det, ikke er dans­ke, er ikke rart.

Jeg kan ta meg selv som ek­sem­pel. Mine for­eld­re kom til Nor­ge på slut­ten av 90-tal­let. Både jeg og mine tre søs­ken er født og opp­vokst i Nor­ge. Til­knyt­nin­gen vi har til Irak er langt fra den sam­me til­knyt­nin­gen vi har til Nor­ge. Vi ser på de sam­me se­rie­ne, hø­rer den sam­me mu­sik­ken, spi­ser den sam­me ma­ten og bryr oss om de sam­me tin­ge­ne som and­re nord­menn. Skul­le vi flyt­tet til Irak, så vil­le det vært en frem­med kul­tur for oss, et sam­funn vi ikke vil­le fun­net oss til ret­te i. In­gen i Irak vil­le sett på oss som ira­ke­re. Det enes­te som gjør at vi skil­ler oss ut i Nor­ge er hud­far­gen og våre for­eld­res bak­grunn, som gir oss en bre­de­re ho­ri­sont og der­med nyt­tig kunn­skap som and­re nord­menn ikke har.

Jeg er fra Slett­heia. Jeg er 17 år gam­mel. Jeg er en­ga­sjert i politikk, og jeg in­ter­es­se­rer meg for mote. Alt det­te blir i man­ge si­tua­sjo­ner ikke sett på som vik­tig, for alt for ofte blir jeg spurt om hvor jeg «egent­lig» er fra. Åpen­bart er jeg for norsk til å være ira­ker, men ikke hvit nok til å være norsk. Det spil­ler in­gen rol­le for folk hvem jeg er. Iden­ti­te­ten folk tvin­ger på meg er ba­sert på mine for­eld­res her­komst, ge­ner og hud­far­gen min. På sam­me måte som ven­ne­ne mine ikke er kon­ser­va­ti­ve krist­ne bare for­di for­eld­re­ne de­res er det, er ikke jeg ira­ker for­di for­eld­re­ne mine iden­ti­fi­se­rer seg som det.

Et­ni­si­tet er mer enn hud­far­ge og navn. Et­ni­si­tet hand­ler i langt stør­re grad om kul­tu­rell til­hø­rig­het og egen iden­ti­tet. Det hen­der at det er stør­re for­skjell mel­lom Ola og Kari enn det er mel­lom Kari og meg. Å for­tel­le meg at jeg ikke er norsk for­di jeg ikke har sam­me hud­far­ge som Per er ikke noe an­net enn å for­tel­le Per at han ikke er norsk for­di han ikke li­ker brun­ost.

I til­legg vil jeg set­te spørs­måls­tegn ved hvor­vidt et­ni­si­tet i det hele tatt skal bru­kes som en skille­lin­je mel­lom folk. Er det ikke and­re fak­to­rer som har langt mer å si? Hva med klas­se? I en stu­die som tar for seg barne­opp­dra­gel­sen i hvi­te og mørk­hu­d­e­de fa­mi­li­er i USA, som in­volve­rer både den øvre mid­del­klas­sen, ar­bei­der­klas­sen og fat­ti­ge fa­mi­li­er kon­klu­de­rer so­sio­lo­gen An­net­te Lareau med at det er klasse­til­hø­rig­het som har mest å si i barne­opp­dra­gel­sen. Klasse­til­hø­rig­het av­gjør i stor grad hva slags so­si­alt nett­verk en ut­vik­ler, hva slags opp­før­sel en an­ser som van­lig, hvor­dan en for­hol­der seg til of­fent­li­ge in­sti­tu­sjo­ner og hvor­vidt man lyk­kes i li­vet.

Jeg vil hev­de at merke­lap­pe­ne ma­jo­ri­te­ten set­ter på folk kan være av­gjø­ren­de for hvem vi blir. Fort­set­ter vi å for­tel­le nors­ke barn at de ikke er nors­ke, så vil de på lang sikt ta det til seg. Da kom­mer de ikke til å fort­set­te å være en del av sam­fun­net. Jo fle­re ste­reo­ty­pi­er vi til­skri­ver dem, desto mer kom­mer de til å opp­fyl­le dem. Merke­lap­pe­ne vi set­ter på folk vil bli til selv­opp­fyl­len­de pro­fe­ti­er. «Fien­den» er ikke der til å be­gyn­ne med, men det er ma­jo­ri­te­ten som dik­ter den opp og ska­per fien­den de ser for seg.

For noen er det å gå på ski en stor del av det å være norsk, for noen er det mat­va­ner, for noen er det å gå i bu­nad, og for noen hol­der det at du snak­ker norsk. Noen har et mer sne­vert syn, som vil eks­klu­de­re man­ge, mens noen fav­ner langt bre­de­re. Ikke minst fin­nes det re­gio­na­le for­skjel­ler. Be­tyr det å være norsk det sam­me i Finn­mark som det be­tyr på Sørlandet? At det fin­nes så man­ge for­skjel­li­ge syns­punk­ter rundt hva det vil si å være norsk er et tegn på at et­ni­si­tet i stor grad er en sub­jek­tiv opp­le­vel­se.

Til syv­en­de og sist kan vi fort­set­te med den uen­de­li­ge de­bat­ten om hva som er det nors­ke, med to yt­ter­kan­ter, der de som har et sne­vert syn, som gir en vel­dig de­tal­jert be­skri­vel­se av hva de ser på som norsk, står på én side, og oss, som pe­ker på mang­fol­det i det som kan kal­les for norsk, på mot­satt side.

Al­ter­na­tivt kan vi spør­re oss hvor­vidt det egent­lig er vik­tig å fort­set­te den­ne uen­de­li­ge de­bat­ten. Hvor vik­tig er det å være «norsk», hva enn det nå be­tyr? Tren­ger vi en kon­klu­sjon el­ler et stor­tings­ved­tak på hva det vil si å være norsk? Hvor vik­tig er det i et sam­funn der so­sio­øko­no­mis­ke for­skjel­ler fort­satt går i arv, der det er for­eld­re­nes øko­no­mi og an­tall bø­ker man har råd til å kjø­pe de­fi­ne­rer hvor bra du gjør det i li­vet? Er det­te kan­skje pro­ble­mer vi først kan bli kvitt der­som vi slut­ter å krang­le om hva som er det nors­ke, om vi lar være å set­te merke­lapp på folk?

Jeg he­ter Ayat, er 17 år gam­mel. Jeg er fra Slett­heia, bryr meg om de rundt meg og skal bli retts­di­si­ner. Hvem er du?

Be­tyr det å være norsk det sam­me i Finn­mark som det be­tyr på Sørlandet?

ILLUSTRASJON: NTB SCAN­PIX

Tren­ger vi en kon­klu­sjon el­ler et stor­tings­ved­tak på hva det vil si å være norsk? spør ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.