Så dere klar­te ikke

Faedrelandsvennen - - NÆRT - prest og for­fat­ter TER­JE TØNNESSEN,

Unge menn sov­ner lett når de er trøt­te. Det fikk Je­sus mer­ke i Getse­ma­ne. Dra­ma­et spis­ser seg til, nær­mer seg kli­maks. Je­sus kjen­ner angs­ten for retts­be­hand­lin­gen foran øverste­pres­ten og po­li­ti­ke­re, of­fe­ret på kor­set, smer­ten blir ster­ke­re og ster­ke­re. Som en til­lits­er­klæ­ring, et tegn på nært venn­skap og tett ka­me­rat­skap tar Je­sus med seg Pe­ter, Ja­kob og Jo­han­n­es ut til Olje­ber­get og sier at de alle kom­mer til å svik­te Ham. Det kan ikke Pe­ter god­ta:» Om så alle ven­der seg fra Deg, kom­mer jeg ald­ri til å gjø­re det» (Mt 26,33). Så kom­mer de til Getse­ma­ne. Je­sus ber, grå­ter, svet­ter. Han er Søn­nen som ber Fa­de­ren om å slip­pe. Han er 33 år. 100 % et men­nes­ke. Han vet hva som ven­ter. Had­de det ikke vært på sin plass at Hans nær­mes­te ven­ner had­de trøs­tet Ham, støt­tet, stilt opp for Ham? Men – det er natt og mørkt i Getse­ma­ne: «Da Han kom til­ba­ke til di­sip­le­ne og fant dem so­ven­de, sa Han til Pe­ter: Så klar­te dere ikke å våke med meg en enes­te ti­me» (Mt 26, 40). Je­sus, en ung jøde, en venn som stil­ler opp, so­li­da­risk, tro­fast, en ka­me­rat du kan sto­le på, en som vil det bes­te – kun­ne Han ikke fått litt sym­pa­ti, støt­te, opp­munt­ring – i prak­sis, ikke bare i ord - nat­ta før Han skal dø? Kjæ­re le­ser: Han som gjør så mye for oss – hvor­for gjør vi så lite for Ham?

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.