Før klar­te jeg ikke løpe én kilo­me­ter. Nå skal jeg snart stil­le i ma­ra­ton.

Faedrelandsvennen - - SPORT - LIN­DA GURVIN OPHEIM, mo­sjo­nist

Jeg be­gyn­te nes­ten å gri­ne da jeg knek­te løpe­ko­den.

Lø­ping? Nei, det er ikke noe for meg. Alt­for mono­tont og kje­de­lig. Gi meg i det mins­te noe å løpe et­ter, slik som en ball, der­som det skal være in­ter­es­sant. Det­te var min re­spons til de som snak­ket varmt om lø­ping. Jeg så vir­ke­lig ikke sjar­men med det. I au­gust i år plan­leg­ger jeg å full­fø­re min førs­te ma­ra­ton un­der Som­mer­lø­pet. Hva i all ver­den skjed­de på vei­en?

Jeg er og har all­tid vært både en ty­pisk ak­tiv per­son og en ty­pisk sofapo­tet. Selv om jeg kan els­ke spen­nen­de tu­rer, sport og fy­sis­ke ak­ti­vi­te­ter, els­ker jeg også en lang søn­dag på so­fa­en foran Tv-en. Opp gjen­nom li­vet har det va­riert litt hvil­ken av dis­se si­de­ne som tar over­hånd, men med al­de­ren har jeg mer be­visst for­søkt å gå inn for en na­tur­lig ba­lan­se. Krop­pen blir dess­ver­re bare eld­re og eld­re, og tå­ler ikke det sam­me lengre.

En av mine vik­tigs­te tre­nings­egen­ska­per, er at jeg er lett­lurt. Vil du være med på det­te? Tja, det hør­tes jo all right ut – ok, jeg er med! For å unn­gå at sofapo­te­ten i meg tar over­hånd, er det vik­tig å om­gi meg med ven­ner som lu­rer meg ut på ak­ti­vi­te­ter, og som jeg selv kan lure med ut and­re gan­ger.

LOKKET MED I KARUSELLEN

Når man flytter til et nytt sted, tar det for meg litt tid å fin­ne nye ak­ti­vi­te­ter og mil­jø­er jeg tri­ves med å være i, og slik var det også da jeg flyt­tet til Kris­tian­sand for åtte år si­den. I be­gyn­nel­sen gikk jeg tu­rer, kjøp­te Skautrim­men og vand­ret rundt på egen­hånd, men ikke noe or­ga­ni­sert. Så had­de jeg en kol­le­ga som lur­te på om jeg ikke vil­le være med på Ter­reng­ka­ru­sel­len. Der var det lov å gå, og hun til­bød seg å gå rundt sam­men med meg.

AHA-OPPLEVELSE

En dag jeg stod på start­stre­ken i Ter­reng­ka­ru­sel­len i Bane­heia, så tenk­te jeg at nå er det på tide å slut­te å gå sta­dig vekk. Nå skal jeg set­te ny re­kord i hvor langt jeg lø­per før jeg må be­gyn­ne å gå. Med det­te som mål, så sat­te jeg i gang. Has­tig­he­ten var ikke vik­tig, det vik­ti­ge var å for­tel­le ho­det mitt at løpe­ste­get skul­le hol­des uan­sett. Jeg pas­ser­te den ma­gis­ke kilo­me­te­ren, og fant ut at det var in­gen vits i å gi seg nå. Hvor len­ge kun­ne jeg kla­re å hol­de det gå­en­de?

Det vis­te seg at jeg kun­ne hol­de det gå­en­de hele vei­en til mål, og plut­se­lig had­de jeg løpt fem kilo­me­ter sam­men­hen­gen­de! Jeg be­gyn­te nes­ten å gri­ne, og send­te mel­din­ger til alle mine ven­ner. Tenk at så mye av lø­pin­ga kun­ne sit­te i ho­det? For ikke å glem­me at noe av kuns­ten med å løpe er å skru ned far­ta nok til at du ikke må gå for å hen­te inn pus­ten igjen. Det tok ikke så lang tid før jeg be­stem­te meg for å løpe seks kilo­me­ter sam­men­hen­gen­de, og det gikk like fint. Plut­se­lig had­de jeg knekt løpe­ko­den!

NY­DE­LIG KLUBBMOTTO

Hel­ler ikke i Ber­lin var jeg blant de ras­ke, men jeg tar stolt­het i at jeg holdt løpe­ste­get hele vei­en med unn­tak av drikke­sta­sjo­ne­ne, og at jeg løp un­der lo­go­en til Kris­tian­sand løpe­klubb med en BMI langt over gjen­nom­snit­tet hos den ty­pis­ke lø­pe­ren. Kris­tian­sand Løpe­klubb har som mot­to at der­som du er glad i å løpe, så er du alt en av oss, og det­te mot­to­et le­ver de opp til. Jeg blir tatt godt vare på når det er tre­nin­ger, løp og and­re ar­ran­ge­men­ter, og klub­bens le­der Finn Kollstad har et­ter hvert lært at det ek­sis­te­rer sli­ke men­nes­ker som meg.

Alt­så per­soner som kan like lø­ping, tre­ne sånn pas­se ofte og li­ke­vel bru­ke mer enn 60 mi­nut­ter på mila. For topp­tren­te men­nes­ker som har løpt hele li­vet, tar det litt tid å for­stå at det­te er mu­lig, men da er det også min jobb å kom­mu­ni­se­re hvem vi er og hva vi tren­ger.

La meg for­res­ten sånn i forbi­far­ten nev­ne hvor ir­ri­te­ren­de det er å lese om men­nes­ker som be­gyn­ner å tre­ne og der ki­lo­ene ra­ser av bare de ser på et syk­kel­sete el­ler en vekt­stang. Min kropp har in­gen in­ten­sjo­ner om å være så lett­lurt, så når jeg øker tre­nings­meng­den, går den rett inn i krise­mo­dus. Hjelp! Økt ak­ti­vi­tet, fet­tet for­bren­nes. Det er kri­se!

Her kan vi ri­si­ke­re at hele krop­pen svin­ner hen! La oss skru opp ap­pe­tit­ten til men­nes­ket og tvi­hol­de på det fet­tet vi har mens vi enda har det! Jeg tror det er sli­ke be­skje­der som krop­pen min sen­der ut, og jeg må pas­se på kos­ten for ikke å gå opp i vekt når jeg øker tre­nings­meng­den. Så til dere som bare ra­ser ned i vekt med litt eks­tra ak­ti­vi­tet, kan dere sen­de meg opp­skrif­ten?

FOTO: PRI­VAT

Kris­tian­sand-bo­sat­te Lin­da G. Opheim (40) un­der Tromsø moun­tain halv­ul­tra i au­gust 2016. I som­mer skal hun løpe ma­ra­ton i Som­mer­lø­pet i Kris­tian­sand.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.