Slutt å tenk, bare gjør det!

Faedrelandsvennen - - SPORT - KNUT A. RAND­ØY, cross­fi­t­en­tu­si­ast EMILIE SNARTEMO, kart­le­ser ral­ly

Med en god dose over­vekt, i fare­so­nen for dia­be­tes og knær som knir­ker høyt, samt blod­trykk som må hol­des i sjakk av medi­si­ner, skjøn­te jeg at det er nå el­ler ald­ri.

Ofte har mot­to­et «Ikke tenk, bare gjør det» hjul­pet meg i gang. Av­slut­te da­gens gjøre­mål på bryg­ge­ri­et, få på seg tre­nings­tøy og puls­bel­te og kom­me seg inn dø­ra på Cross­fit 46. For uan­sett hvor trøtt og sli­ten man er etter en lang dag på jobb, vet man jo at når dø­ra luk­ker seg bak deg etter endt økt, er alt snudd til po­si­tiv ener­gi.

Etter 20 år uten så mye (les: In­gen­ting) ak­ti­vi­tet an­net enn jobb og dag­li­ge gjøre­mål, had­de jeg len­ge følt på de tegn som duk­ker opp når man nær­mer seg halv­gått løp. Med en god dose over­vekt, i fare­so­nen for dia­be­tes og knær som knir­ker høyt, samt blod­trykk som må hol­des i sjakk av medi­si­ner, skjøn­te jeg at det er nå el­ler ald­ri.

Ma­ke­lig start

Dø­ra til tre­nings­rom­met på CB Bryg­ge­ri ble åp­net og der åpen­bar­te det seg for­skjel­li­ge ap­pa­ra­ter som vir­ket skrekk­inn­gy­ten­de. Med over­vekt og i vel­dig dår­lig form, skjøn­te jeg at her måt­te jeg be­gyn­ne for­nuf­tig. En gam­mel ro­ma­skin ble løs­nin­gen, i til­legg til et par van­li­ge tre­nings­ap­pa­ra­ter. En slyn­ge ble også flit­tig brukt. Der­med slapp jeg å over­be­las­te bein, samt dra på meg ska­der. Be­gyn­te med det­te tre-fire da­ger i uken i et par må­ne­der, før jeg for­søk­te meg på trede­møl­la. Sam­ti­dig ble det no­en små gå­tu­rer i Bane­heia.

stor­ar­tet ka­ru­sell

Etter å ha blitt dratt med på Ter­reng­ka­ru­sel­len gjen­nom idretts­la­get på jobb sam­me året, ble jeg vi­de­re kjent i både Je­gers­berg og By­mar­ka. Kan vir­ke­lig an­be­fa­le Ter­reng­ka­ru­sel­len for de som vil kom­me i gang og sam­ti­dig bli kjent med tur­ter­ren­get rundt oss.

Så ut­over som­mer­en 2015 føl­te jeg ting stop­pet litt opp og treng­te på­fyll. Både i form av mest­ring, kunn­skap og ikke minst en mer so­si­al ram­me rundt tre­nin­gen. Jeg viss­te en gam­mel ka­me­rat drev med cross­fit og for­hør­te meg om det­te kun­ne pas­se for meg. Jeg hev meg med på en prøve­time, litt med fø­lel­sen at noe fun­da­ment måt­te jeg jo ha bygd i de må­ne­de­ne jeg drev for meg selv. Den fø­lel­sen dun­stet bort etter første økt, dvs. et døgn etter, når lå­re­ne stiv­net så både trap­per og toa­lett­be­søk ble en ut­ford­ring. Der­med var det bare å bret­te opp skjorte­er­me­ne og føl­ge yd­mykt med på hva coache­ne prøv­de lære meg.

Pas­ser for al­le

Det al­ler vik­tigs­te jeg lær­te var fak­tisk at den­ne form for tre­ning pas­ser for ab­so­lutt al­le. Med maks ti del­ta­ke­re på hver tre­ning og en coach som ter­pet tek­nikk og gav klar be­skjed om at ut­fø­rel­sen skal gjø­res rik­tig. Hvis ikke tek­nik­ken sit­ter, skal man ska­le­re ned, dvs. bru­ke let­te­re vek­ter el­ler rett og slett et koste­skaft. Og det er over­ho­det in­gen som ser un­der­lig på deg, om man ter­per tek­nikk og ut­fø­rel­ser med koste­skaft. Der har al­le som tre­ner cross­fit vært, og vik­tig­he­ten av å gjø­re øvel­se­ne or­dent­lig er første prio­ri­tet.

Så i fjor ble jeg (litt for­skremt) med på årets store hap­pe­ning kalt The Cross­fit Open, med inn­le­den­de run­der som er åpen for al­le. Fem uker hvor hver økt leg­ges ut fre­dag og må re­gist­re­res online in­nen man­dag. Al­le ni­vå­er hei­es på og det vik­tigs­te er egne sei­ere!

god for­bed­ring

Re­sul­ta­tet i år ble 6345. plass av 13.371 del­ta­ke­re i al­ders­grup­pen menn 44-49 år. God for­bed­ring fra i fjor, men mest for­nøyd med for­bed­ring av tek­nikk og ut­fø­rel­sen i for­hold til øk­te­ne. Nå som Open er fer­dig, er det tilbake i box­en for å knek­ke ko­den på de øvel­ser man ikke kan. En av tin­ge­ne som også er fan­tas­tisk med cross­fit er man tre­ner sam­men, al­le gjør da­gens tre­ning ut i fra sitt nivå, al­le er like slit­ne etter­på, selv om man er godt trent el­ler i start­gro­pa.

Jeg har frem­de­les von­de knær, må frem­de­les ta blod­trykk­s­me­di­sin selv om det nå er en fem­del av do­sen. Det gjør lik­som in­gen­ting så len­ge krop­pen ald­ri har føl­tes bed­re enn nå. Ca 30-35 kg let­te­re og mye mer be­ve­ge­lig­het, styrke og kon­di­sjon.

Mitt enes­te råd

Jeg har egent­lig bare ett råd til al­le dere som gjer­ne vil, men ikke får det til. Be­gynn en­kelt og finn roen. Selv om jeg ikke tre­ner for å kose meg, må jeg føle på krop­pen at tre­nin­gen er unna­gjort. Kose seg skal man også gjø­re inn­imel­lom. Gyl­len mid­del­vei, og ta det der­fra. Jeg har ikke tro­en på skip­per­tak og full gnu i tre-fire uker. Da kommer ska­der og man går lei. Bygg tre­nings­meng­de over tid. Slutt og tenk, bare gjør det! Vi i Team Snartemo kjør­te den­ne hel­gen inn til en klasse­sei­er og num­mer to to­talt (etter Frank To­re Lar­sen) i Vårslep­pet. Sprintral­ly­et kjø­res i om­rå­det rundt Lis­ta fly­plass. Det var fint vær, men kre­ven­de vei­for­hold pga mye gjør­me i vei­en. Et kort løp på ca 42 kilo­me­ter. Nytt den­ne gan­gen var at jeg fikk sit­te i kart­le­ser­sto­len. Der sit­ter van­lig­vis Ar­ne In­gar Stu­len.

Det­te er rik­tig nok ikke første gan­gen jeg gjør det, etter­som jeg nok er litt over gjen­nom­snit­tet in­ter­es­sert i ral­ly. Pap­pa og jeg tri­ves godt i hver­and­res sel­skap og til­brin­ger mye tid for­bun­det med bil­sport, det har blitt litt vår ting. At en sønn er kart­le­ser for sin far el­ler om­vendt er ikke så uvan­lig i ral­ly-nor­ge, men at far og dat­ter er det, er ri­me­lig spe­si­elt.

Det er ikke å leg­ge skjul på at ner­ve­ne var i høy­spenn før start, men etter første etap­pe var det jo bare moro. Vi er vel­dig for­nøy­de med lø­pet, vi had­de en god start og lå i top­pen på man­ge av etap­pe­ne. Det er tek­nisk og smalt, noe som pas­ser pap­pa bra. No­te­ne ble le­vert og bi­len fun­ger­te så godt som op­ti­malt den­ne da­gen. Med litt feil­be­reg­ning med ben­sin fus­ka bi­len litt på sis­te og det var på hå­ret at vi kom til mål­lin­ja.

Nes­te gang vi er klar i Evo­en er Ral­ly Kons­mo, som er blitt til­delt Nm-sta­tus, og lø­pet går rundt hus­døra vår så det er jo eks­tra stas. Det blir min første Nm-run­de, så det er klart jeg fø­ler litt eks­tra på pres­set.

FOTO: PRI­VAT

188 centi­me­ter høye Knut A. Rand­øy (48) fra Kris­tian­sand har i lø­pet av knap­pe 2,5 år tatt av seg nær 35 kilo. Han er i sitt livs form og tre­ner cross­fit flere gan­ger i uka.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.