En re­le­vant kir­ke

Faedrelandsvennen - - MENING - DAG­FINN THOMASSEN, prost i Ork­dal

«Svar dei døyr. Svar veks fram. Men spørs­må­la. Dei brenn i alle da­gar.» Ar­ne Gar­borg

Jeg goog­let or­det re­le­vant her om da­gen. Jeg fikk opp or­det «saks­sva­ren­de». Det­te har jeg gått og re­flek­tert litt over den sis­te ti­den i for­hold til kir­ken. En re­le­vant kir­ke er en saks­sva­ren­de kir­ke: en kir­ke som sva­rer til sa­ken. Hva er kir­kens sak? Etter mitt syn er det først og sist det­te:

Å tale li­vets ord.

Inn i dø­dens ver­den. Ak­tu­el­le spørs­mål å stil­le blir fort dis­se:

An­går kir­ken og me­nig­he­ten, virk­som­he­ten vår, ta­len vår, ar­bei­det vårt de liv som men­nes­ke­ne i byen og byg­da vår fak­tisk le­ver?

Står ar­bei­det vårt til men­nes­kers «dags­or­den»?

Stil­ler vi re­le­van­te spørs­mål? Gir vi saks­sva­ren­de svar? Enn det­te: Vå­ger vi å stil­le spørs­mål i ste­det for å sva­re? Gir vi re­flek­sjo­nen og re­son­ne­men­tet rom?

En re­le­vant kir­ke er le­ven­de opp­tatt av de «til­bud og va­rer» den skal le­ve­re. Den må tro på sa­ken, på bud­ska­pet. Gjer­ne ha prøvd den selv; det er jo det bes­te ar­gu­men­tet for an­be­fa­ling. Sam­ti­dig er det helt av­gjø­ren­de at den som til­byr også in­ter­es­se­rer seg og er lyd­hør for etter­spør­se­len: Hva spør men­nes­ker etter?

Hva sø­ker de? Hva le­ter de etter? Hos evan­ge­lis­ten Jo­han­n­es er nett­opp det­te de førs­te or­de­ne Je­sus sier: «Ti sæ­tei­te»- hva sø­ker dere; hva le­ter dere etter?» Han var nys­gjer­rig, vite- be­gjær­lig og in­ter­es­sert i hva men­nes­ke­ne vil­le og var ute etter.

Kir­ken må våge å spør­re like mye som den sva­rer. Våge å leve seg inn og lyt­te seg inn i men­nes­kers liv og stil­le det sam­me inn­gangs­spørs­må­let som den blin­de tig­ge­ren Barti­meus fikk av Je­sus ved vei­kan­ten: «Hva vil du jeg skal gjø­re for deg?» Det­te er et åpent og trans­pa­rent spørs­mål. Det kan ikke be­sva­res med bare ett ord, et ja el­ler nei. Slike åpne spørs­mål kre­ver mot. Det hand­ler om å våge. Å spør­re kan være enda mer kre­ven­de enn å sva­re for­di spørs­må­la «brenn i alle da­gar.»(gar­borg).

Kir­ken har til ti­der blitt an­kla­get og kri­ti­sert for man­ge av sine svar; også for­di kir­ken noen gan­ger har svart på spørs­mål som men­nes­ker ald­ri har stilt… Da blir kir­ken fort ir­re­le­vant og lite saks­sva­ren­de.

En re­le­vant og saks­sva­ren­de kir­ke, der­imot, har fun­net tan­ge­rings­punk­tet mel­lom «til­bud og etter­spør­sel.» 22. juli 2011 er et godt ek­sem­pel på at kir­ken hand­let re­le­vant. Men­nes­ker søk­te kir­ke­ne våre, nær­mest in­stink­tivt og på im­puls, og kir­ken var på til­buds­si­den. Den åpnet dø­re­ne umid­del­bart. Den had­de hel­dig­vis hver­ken sva­re­ne el­ler sann­he­ten på gru­som­he­te­ne, men kir­ken vå­get å være der spørs­må­le­ne, pro­tes­te­ne, ro­pe­ne, tå­re­ne og for­tvi­lel­sen var. Med ett ble kir­ken re­le­vant for et helt land og folk flest for­di den svar­te på sa­ken. Den luk­ket opp sine dø­rer lan­det over (in­nen­ifra), slik at men­nes­ker fikk kom­me inn og fin­ne ly og vern mot alle storm­kas­te­ne.

Vi hus­ker kan­skje det pris­be­løn­te bil­det fra den­ne som­mer­en av pres­ten og ima­men vand­ren­de side ved side på vei til en av de un­ges grav. Det­te er også ut­trykk for re­le­vans. Det er saks­sva­ren­de å syn­lig­gjø­re at i det re­li­giø­se Nor­ge idag må uli­ke livs­syn og re­li­gio­ner vand­re sam­men, gjer­ne hånd i hånd. Ju­li­da­ge­ne 2011 bød kir­ken på seg selv. Mer pre­sist kan vi si at den bød på Han som le­ver med, li­der med og kjem­per med. Et­ter­hvert tal­te kir­ken også li­vets ord inn i dø­dens ver­den…

In­gen had­de sva­re­ne de som­mer­uke­ne. Hel­ler ikke sann­he­ten. Tar­jei Ves­aas re­flek­te­rer et sted over sann­hets­be­gre­pet og gir det lite opp­merk­som­het: «San­nin­gar trur eg ikkje på. Dei va­rer bare til kvelds.» Visst kjen­ner kir­ken «Han som va­rer leng­re enn til kvelds». Visst kjen­ner kir­ken Han som er kon­stant og hol­der i liv og død. Li­ke­vel kan Ves­aas gi oss en på­min­nel­se om at også en gjen­nom­gang av hva som er «sant, edelt og rett» er sen­tralt for en kir­ke som øns­ker å frem­stå re­le­vant og saks­sva­ren­de og som skal vare leng­re enn til kvelds; en kir­ke som skal gi men­nes­ker noe å leve på og i sin tid dø på!

❞ Det er saks­sva­ren­de å syn­lig­gjø­re at i det re­li­giø­se Nor­ge idag må uli­ke livs­syn og re­li­gio­ner vand­re sam­men, gjer­ne hånd i hånd.

ARKIVFOTO: HEIDA GUDMUNDSDOTTIR

En re­le­vant kir­ke er le­ven­de opp­tatt av de «til­bud og va­rer» den skal le­ve­re. Den må tro på sa­ken, på bud­ska­pet. Gjer­ne ha prøvd den selv; det er jo det bes­te ar­gu­men­tet for an­be­fa­ling, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.