Sterkt og vik­tig tea­ter i Kil­den nå

Jury­en/tolv ed­svor­ne er blitt en fore­stil­ling som bør opp­le­ves

Faedrelandsvennen - - KULTUR - EMIL OT­TO SY­VERT­SEN

Tolv skue­spil­le­re av ulik al­der og med uli­ke er­fa­rin­ger ska­per sam­let, og i regi av Har­ry Gutt­orm­sen, en minne­ver­dig og sterk fore­stil­ling i Kil­den. Hele gjen­gen, el­ler jury­en, er på sce­nen sam­men­hen­gen­de i nes­ten to ti­mer. De vokser i sine rol­ler mens dis­ku­sjo­nen rul­ler frem­over. For dis­ku­sjo­ner blir det når de tolv har fått i opp­ga­ve å avgi et en­stem­mig vo­tum: Skyl­dig el­ler ikke skyl­dig. Den til­tal­te er en gutt på syt­ten, til­talt for å ha drept sin far med kniv. Fin­nes han skyl­dig får han døds­straff. Den­ne gut­ten er ikke med i fore­stil­lin­gen, bare jury­en som er låst in­ne i et rom og må bli eni­ge.

Styk­ket re­fe­re­rer til ame­ri­kansk retts­prak­sis, og en må ha det i bak­ho­det når en ser fore­stil­lin­gen, ikke minst for­di det her drei­er seg om mu­lig døds­straff. Der­for blir de små re­fe­ran­se­ne til norsk vir­ke­lig­het, Eids­voll og Grunn­lo­ven og Er­na Sol­berg, i den­ne fore­stil­lin­gen, både unød­ven­di­ge og for­styr­ren­de.

Regi og skue­spil­le­re mak­ter å ska­pe en fore­stil­ling som går i bøl­ger, som rul­ler frem­over mot et van­vit­tig kli­maks, en for­løs­ning som en­ga­sje­rer og be­rø­rer meg som til­skuer. Even Ras­mus­sen er den som i førs­te rek­ke må kre­di­te­res for det­te. Hans spill som den ufor­son­li­ge, den mest forut­inn­tat­te og for­doms­ful­le av de tolv, gjen­nom­fø­res med en kon­se­kvens som gjør sam­men­brud­det tro­ver­dig.

Også Ro­ger Paul­sen er sterkt med på å løf­te fore­stil­lin­gen med sin ufy­se­li­ge fi­gur som en slags na­zie­pi­gon uten re­flek­sjon men med mas­se adre­na­lin. Så kan jeg ikke gå inn på hver enes­te skue- spil­ler, men må kort mel­de at jeg im­po­ne­res over de­res inn­sats. De har fått sine ka­rak­te­rer som noen gan­ger dri­ves ut i ka­ri­ka­tu­ren. Det­te ska­per lat­ter som mot slut­ten for­stum­mer for­di al­vo­ret si­ger inn på oss.

Dra­ma­et spis­ses. Re­gi­en som ty­de­lig­gjør ut­vik­lin­gen ved å slut­te som det be­gyn­te, som ar­ran­ge­rer et par vir­ke­li­ge top­per og som lar det fly­te i noen øyeblikk er ef­fekt­full. Jeg ble både tatt og be­tatt. Jury­en er en fore­stil­ling som bør opp­le­ves.

Jeg sa inn­led­nings­vis at skue­spil­ler­ne re­pre­sen­te­rer ulik al­der og er­fa­ring. Det kom­mer ty­de­lig fram i den­ne fore­stil­lin­gen som kjø­res uten for­ster­king av lyd, bort­sett fra når skue­spil­ler­ne er bak scene­veg­gen. Noen stem­mer bæ­rer fan­tas­tisk ut i sa­len, and­re har noen me­ter å gå når det gjel­der å få satt stem­men slik den skal for å tåle en pro­duk­sjon uten mic. Men det­te for­hind­rer ikke at jeg nå vil an­be­fa­le alle som har in­ter­es­se av godt tea­ter å be­nyt­te sjan­sen mens den er der, fram til 2. mai.

FOTO: KRIS­TI­AN HOLE

Even Ras­mus­sen gjør en frem­ra­gen­de rol­le i Jury­en som had­de pre­miere i Kil­den ons­dag kveld. Her er han flan­kert av Ann Ing­rid Fug­le­s­tveit-mor­ten­sen til venst­re, He­ge En­ger og til høy­re Ul­rik Waar­li Grim­stad, Stef­fen Mul­der og Jo­han­n­es Blås­ter­nes.

FOTO: KRIS­TI­AN HOLE

Noen av rol­le­ne dri­ves gans­ke langt ut i ka­ri­ka­tu­ren. Her er re­klame­man­nen i Lars Emil Ni­el­sens skik­kel­se. Han gjør en stor sce­nisk pre­sta­sjon og bi­drar både til hu­mor og al­vor med sin gjen­nom­før­te rolle­tolk­ning. Til venst­re Ka­ri On­stad, til høy­re Ann Ing­rid Fug­le­s­tveitMor­ten­sen og He­ge O. En­ger.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.