Vel verd å min­nes

Faedrelandsvennen - - MENING -

Aas­mund Olavs­son Vin­je (1818-70) var læ­rer i Man­dal i fire år.

●● Det for­tel­ler Norsk År­bok 1925, og er ho­ved­kil­de til føl­gen­de skriv.

Aas­mund Ol­sen var godt kva­li­fi­sert for læ­rer­stil­lin­gen i heim­byg­da

Vin­je, men hus­manns­søn­nen had­de blitt forbi­gått. Så det var en sei­er å få time­læ­rer­pos­ten ved Bor­ger­sko­len i Man­dal! Stil­lin­gen sto ut­lyst i Chris­tian­sands Stifts­avis og i Mor­gen­bla­det, og skul­le til­tre­des 1. mars 1844. Rei­sa fra Vin­je til Man­dal gikk på ski over vei­løse fjell­vid­der og ned­over Se­tes­da­len. Via den gam­le bispe­vei­en til Val­le, og bygde­vei­en til Hæ­ge­land og Øvre­bø. Så over Song­da­len og Søg­ne til Halså sokn. Der over­nat­tet han på gar­den Ber­ge, og der møt­te han Sø­ren Jaabæk fra Ho­lum. Da­gen etter kom Vin­je til Man­dal og Bor­ger­sko­len i Sto­re Elve­ga­de.

Det var vel­stå­en­de bor­ge­re som send­te bar­na sine til Bor­ger­sko­len. Stands­for­skjel­len var stor, men Vin­je kom godt over­ens både med ele­ver, for­eld­re og kol­le­ger. Han fikk inn­pass i Man­dals fi­ne­re kret­ser som pri­vat­læ­rer, og del­ta­ker i sel­skaps­li­vet. Et par ti­år etter, skrev Vin­je en for­tel­ling, Elsk og Gif­tarmaal. Her bru­ker han sine ob­ser­va­sjo­ner av fif­fen i Man­dal, og dri­ver gjøn med de fine fol­ka som var så fine at de glem­te sitt eget mors­mål når de møt­tes til As­sam­blé el­ler Soiré i by­ens sa­lon­ger. Klasse­skil­le var også te­ma­et i et inn­legg Vin­je had­de i lo­kal­avi­sen Lis­ter og Man­dals Amts­ti­den­de i 1846. Der opp­ford­rer han Hand­ver­ker­stan­den til å dan­ne en sel­skaps/ lese­klubb for mid­del­klas­sen.

Det var alt­så som de­bat­tant i lo­kal­avi­sen i Man­dal at Vin­je be­gyn­te å ytre seg of­fent­lig. Men det var til Mor­gen­bla­det han send­te inn­leg­get som sat­te punkt­um for hans læ­rer­kar­rie­re i Man­dal.

Han kri­ti­ser­te ei bok med kris­te­li­ge for­tel­lin­ger til bruk i sko­len, som var an­be­falt av Evje­pres­ten Knut­zen og Chris­tian­sands­bis­pen von der Lip­pe. Inn­leg­get var un­der­teg­net med en W. Av den grunn falt mis­tan­ken på prost Ni­co­lai Wer­ge­land. Men da det ble kjent at det var Vin­je som sto bak W-en og tal­te geist­lig­he­ten midt imot, ble det ra­bal­der i Man­dal. Bis­ko­pen glem­te at han tid­li­ge­re had­de rost Vin­je og an­ty­det en klok­ker­stil­ling.

Og be­lei­lig nok - elev­tal­let og øko­no­mi­en ved Bor­ger­sko­len var slik at skole­sty­ret ved­tok å ned­leg­ge time­læ­rer­pos­ten.

At han had­de mis­tet læ­rer­stil­lin­gen i Man­dal var det bes­te som had­de hendt ham - en mann som tenk­te sjøl og våg­de å si hva han men­te, pas­set ikke der, skrev Vin­je se­ne­re. Men han be­skrev også tida i Man­dal som god og ver­di­full.

For i Man­dal had­de han sam­let kunn­skap for li­vet. Og fått et

grunn­leg­gen­de syn på ver­den. Opp­munt­ret av stor­tings­mann Jaabæk had­de han vært inn­om po­li­tik­ken også, og var ut­sen­ding til valg­mø­tet på tingste­det Vi­ge­land i 1847.

Det var for­øv­rig der for­fat­ter­nav­net A. O. Vin­je duk­ket opp for førs­te gang. Det var jo dik­ter og jour­na­list han skul­le bli.

Og vel verdt å min­nes: Det be­gyn­te fak­tisk i Man­dal. INGER-DORDI ØSTMOE, Kristiansand

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.