An­be­fa­ler zen-fi­lo­so­fi og mind­ful­ness

Lars Mehlum er pro­fes­sor i suic­ido­lo­gi. Som Nor­ges frems­te eks­pert på om­rå­det, me­ner han det fin­nes be­hand­ling for alle unge som sli­ter psy­kisk. Zen-fi­lo­so­fi og mind­ful­ness er blant be­hand­lings­for­me­ne han an­be­fa­ler.

Faedrelandsvennen - - FORSIDE - TEKST: CONNIE BENTZRUD connie.bentzrud@fvn.no

Selv­mord-pro­fes­sor Lars Mehlum an­be­fa­ler zen-fi­lo­so­fi og mind­ful­nes for unge psyka­tris­ke pa­si­en­ter.

Po­li­ti i Ag­der ryk­ker dag­lig ut på fle­re mel­din­ger hvor unge men­nes­ker tru­er med å ska­de seg selv el­ler and­re. Fle­re av de unge er gjen­gan­ge­re i psy­kia­tri og barne­vern.

Nød­eta­te­ne for­tvi­ler, helse­ve­sen og barne­vern opp­le­ver at ikke alle kan hjel­pes. Hva er det som gjør at unge med psy­kis­ke li­del­ser hav­ner mel­lom fle­re sto­ler?

– Vi­sjo­nen vår må være at vi kan hjel­pe alle, sier Lars Mehlum.

Ved Na­sjo­nalt sen­ter for selv­mords­forsk­ning og -fore­byg­ging, hvor han er le­der, har man i man­ge år gått nye vei­er for å fore­byg­ge selv­ska­ding og selv­mords­for­søk blant unge men­nes­ker. Blant an­net ved å ta i bruk zen-fi­lo­so­fi og mind­ful­ness. Mehlum me­ner mye mer kan gjø­res for å hjel­pe unge men­nes­ker som ska­der seg selv med vil­je el­ler har selv­mords­tan­ker.

– Vi vet at i den vir­ke­li­ge ver­den, når sta­tus er gjort opp, så stem­mer det at det ikke alle vi kun­ne hjel­pe, men hvem der er vet vi ikke på for­hånd. Og vi må ikke være de­fen­si­ve.

FO­TEN I DØR­SPREK­KEN

Mehlum er ty­de­lig på at det ikke er alle som i førs­te om­gang øns­ker hjelp, men tror helse­per­so­nell in­nen psy­kisk helse­vern må ta stør­re an­svar for å mo­ti­ve­re unge til å ta i mot be­hand­ling. Man bør være litt som en gam­mel­dags dør­sel­ger.

– Dør­sel­ge­re har alle mu­li­ge stra­te­gi­er for å sel­ge oss det de me­ner vi bør kjø­pe. På sam­me måte bør en helse­ar­bei­der in­nen­for psy­kisk helse­vern bru­ke lig­nen­de salgs­stra­te­gi­er. Vi bør ut­ford­re, in­for­me­re og ta i bruk alle tek­nik­ker som fin­nes i boka for å mo­ti­ve­re noen til å ta i mot be­hand­ling. For ek­sem­pel er der vans­ke­lig for man­ge unge å se for seg å gå i be­hand­ling over lang tid, noe som kan vir­ke over­vel­den­de. Da bør vi hel­ler fore­slå et par tre mø­ter for å se hvor­dan det går. Så tar man det der­fra. Det er det vi kal­ler fo­ten i dør­sprek­ken. Vi kan ikke nøye oss med å god­ta at de sier de ikke vil ha hjelp.

FORSKJELL

Noen unge rea­ge­rer ster­ke­re og ras­ke­re enn and­re på vans­ke­li­ge epi­so­der. De blir vel­dig lei seg og bru­ker lang tid på å roe seg ned.

– Våre fø­lel­ses­mes­si­ge ap­pa­ra­ter va­rie­rer fra per­son til per­son. Vi vet sta­dig mer om hva det kan kom­me av, men la oss bare slå fast at det er forskjell på folk, sier Mehlum.

– Noen men­nes­ker rea­ge­rer mye ster­ke­re enn and­re, og det er vik­tig at dis­se læ­rer seg hvor­dan man hånd­te­rer det.

Ved Na­sjo­nalt sen­ter for selv­mords­forsk­ning og -fore­byg­ging har man fors­ket på, og ut­dan­ner te­ra­peu­ter i så­kalt dia­lek­tisk at­ferds­te­ra­pi. En form for te­ra­pi som blant an­net byg­ger på Zen bud­dhis­tisk tanke­gang og mind­ful­ness. Mehlum for­kla­rer:

– Den­ne be­hand­lin­gen har man­ge ele­men­ter. Men mind­ful­ness hand­ler først og fremst om å lære seg til å leg­ge mer­ke til det som skjer mens det skjer. Både det som skjer inn­ven­dig og det som skjer rundt. Da kan du få med deg det som skjer uten å bli et pas­sivt of­fer for om­gi­vel­se­ne el­ler egne fø­lel­ser, sier Mehlum.

«VIL­LE HESTER»

Den­ne for­men for te­ra­pi har vist seg å fun­ge­re bra på unge som har pro­ble­mer med å sty­re fø­lel­ses­li­vet sitt.

– Jeg plei­er å si til ung­dom­me- ne at de skal ten­ke seg at de sit­ter på en stor mo­tor­syk­kel el­ler en vill, ure­gjer­lig hest med mas­se kref­ter. Det er flott med en slik syk­kel el­ler hest, men hvis du ikke læ­rer deg å kon­trol­le­re den, får du sto­re pro­ble­mer. Og slik er det. Noen har «vil­le­re hester» el­ler «stør­re mo­tor­syk­ler» enn and­re. Du er ikke hes­ten el­ler mo­tor­syk­ke­len, men du har den og må lære deg å be­hers­ke den.

– Mind­ful­ness hand­ler om å blir klar over kref­te­ne, mens vi kan bru­ke and­re fer­dig­he­ter til å brem­se dem før de kom­mer ut av kon­troll. Så det vi må si til en ung­dom, er at de har fan­tas­tisk hest el­ler mo­tor­syk­kel, men den har elen­di­ge brem­ser. Der­for må du lære deg å kjø­re for­sik­tig og brem­se tid­lig, for brem­se­ne er ikke så gode som de bur­de være.

Be­hand­lings­me­to­den har vist seg sær­de­les vel­lyk­ket på unge selv­ska­de­re, det vi­ser en stu­die gjort av Mehlum og hans kol­le­ger.

– An­tal­let selv­ska­dings­epi­so­der gikk kraf­tig ned i den grup­pen som fikk be­hand­ling med dia­lek­tisk at­ferds­te­ra­pi. Be­ty­de­lig mye mer ned enn med an­nen form for te­ra­pi. Dess­uten kom ef­fek­ten raskt, og den har holdt seg.

Be­hand­lin­gen til­bys nå over sto­re de­ler av lan­det, også ved Sør­lan­det syke­hus i Aren­dal.

FORBILDER

In­ter­nett og so­sia­le medi­er hjel­per ikke på si­tua­sjo­nen for unge som sli­ter. All in­ter­ak­sjon skjer utro­lig raskt, og ting blir fort over­vel­den­de.

- Man­ge unge men­nes­ker mang­ler ev­nen til å re­gu­le­re fø­lel­ser, til å skjer­me seg og kob­le ut. Bare det å skru av dis­se medie­ne og ikke være on­line, det er jo en fer­dig­het som man­ge unge ikke har. De tror nær­mest de er so­si- alt «døde» hvis de ikke er «kob­let på».

Og her er voks­ne men­nes­ker ikke ak­ku­rat forbilder. Man­ge sjek­ker e-post og Face­bo­ok ustan­se­lig og ner kan­skje red­de for at det blir opp­fat­tet som et tegn på å være gam­mel el­ler ut­da­tert hvis man ikke hen­ger med, me­ner Mehlum.

- Jeg må fak­tisk min­ne folk på min egen al­der på at det ikke er «ukult» for­di du er mer er­fa­ren, å inn­røm­me for deg selv og and­re at du ikke sjek­ker alle dis­se tin­ge­ne hele ti­den. Det er ikke «ukult», det er mo­dent, det er et ut­trykk for at du har gren­ser.

Hva de unge le­ser i avi­ser og får med seg i and­re medi­er har også en på­virk­ning. Hva ven­ner gjør el­ler sier du skal gjø­re har kan­skje størst på­virk­ning av alt. Smitte­ef­fek­ten er stor blant unge men­nes­ker.

– Spred­ning av in­for­ma­sjon

og hvem som har gjort hva, det skjer utro­lig fort. Det blir vel­dig in­tenst når ting blir ras­ke­re kjent.

So­sia­le medi­er har også po­si­ti­ve si­der. Blant an­net fø­ler man­ge seg mind­re en­som­me og får et mye stør­re so­si­alt nett­verk.

– Men jeg tror at hvis vi skal for­kla­re hvor­for en del unge men­nes­ker blir mer eks­po­nert i dag for fø­lel­ser de ikke kla­rer å mest­re, så må vi også lete et­ter de tin­ge­ne som er vans­ke­lig å få øye på og går un­der ra­da­ren på voks­ne. Alt av bil­der og teks­ter som hand­ler om å kom­mu­ni­se­re med and­re unge, sier Mehlum.

SPØR OG SPØR IGJEN

Men både helse­per­so­nell og an­svar­li­ge voks­ne har et stort for­bed­rings­po­ten­sia­le når det gjel­der å hjel­pe unge som sli­ter. Blant an­net er bed­re in­for­ma­sjon og en smu­le yd­myk­het over­for pa­si­en­ter er en man­gel­vare hos en­kel- te in­nen psy­kisk helse­vern i føl­ge Mehlum.

– Det er bru­ker­ne av helse­ve­se­net som be­ta­ler løn­nin­ge­ne våre, uten dem had­de vi ikke hatt noen jobb. Så jeg ten­ker vi tren­ger en smu­le yd­myk­het i for­hold til at det er bru­ker­nes helse­ve­sen. Vi må ten­ke at pa­si­en­ter, spe­si­elt unge men­nes­ker med lite er­fa­ring med å være syk el­ler mot­ta be­hand­ling, ikke kan lese tan­ke­ne våre, og vite det vi vet. Vi må for­tel­le dem det vi vet, og det de som pa­si­en­ter ikke vet.

For for­eld­re, fore­sat­te og and­re som har nær kon­takt med ung­dom­mer som ska­der seg selv el­ler tru­er med å ta sitt eget liv, er det vik­tigs­te man kan gjø­re å være ak­tiv, bry seg og stil­le spørs­mål.

– Man må ikke ta det for gitt at det­te er noe som går over, el­ler at det er nor­malt. man må rett og slett bare spør­re: «Hva er det som skjer?» «Hva står på?» Ald­ri høre på en ba­ga­tel­li­se­ring el­ler ta et nei for et nei, men spør­re gjen­tat­te gan­ger. Man må vise in­ter­es­se og opp­merk­som­het. og da snak­ker vi ikke bare om hva for­eld­re kan gjø­re, men også læ­re­re, na­bo­er og alle and­re. Hvis de ser en ung per­son de kjen­ner for­and­re seg vel­dig el­ler ser ut til å ha det vans­ke­lig, så er mitt råd, spør, rå­der Mehlum.

- Bare det å ha spurt er fak­tisk en in­ter­ven­sjon i seg selv. Det at du opp­da­ger at and­re men­nes­ker bryr seg, det er fak­tisk med på å ska­pe håp for man­ge. Å gi og å få so­si­al støt­te, er den vik­tigs­te må­ten vi men­nes­ker re­gu­le­rer fø­lel­ser på.

FAKSIMILER

Fædre­lands­ven­nens opp­slag fre­dag 7. og lør­dag 8. april.

FOTO: TOM-EGIL JENSEN

Pro­fes­sor Lars Mehlum sier helse­ar­bei­de­re in­nen psy­kisk helse­vern må være som dør­sel­ge­re, set­te fo­ten i dør­sprek­ken og ikke god­ta et nei når unge sier de ikke tren­ger hjelp.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.