Vi må øve oss på å snak­ke om dø­den.

Mens den ene ny­lig mis­tet sin mor, job­ber de to and­re pro­fe­sjo­nelt med dø­den og døds­fall. De me­ner tabu rundt dø­den fort­satt sit­ter sterkt i vårt sam­funn.

Faedrelandsvennen - - PÅSKEEKSTRA - TEKST: JARLE R. MARTINSEN jarle.martinsen@fvn.no

–For man­ge er dø­den vel­dig vans­ke­lig å for­hol­de seg til. Man fø­ler det ube­ha­ge­lig å ten­ke på, det er noe utrygt. Vi bur­de rett og slett øve oss på å snak­ke om dø­den, fin­ne or­de­ne vi kan bru­ke slik at en sam­ta­le om te­ma­et blir mer na­tur­lig. Da blir det enk­le­re å møte li­vet, og vi kan bli mer be­viss­te på det å leve.

Det me­ner grav­ferds­kon­su­lent ved Jøl­stad be­gra­vel­ses­byrå i Man­dal Åse Gul­brand­sen. Sam­men med sokne­prest i Man­dal, Eva Marie Jan­s­vik, og Wen­che Skoie Gab­ri­el­sen som ny­lig mis­tet sin mor, har vi møt­tes for å snak­ke om dø­den.

Jan­s­vik mø­ter jevn­lig men­nes­ker som snart skal dø. Ikke så sjel­dent er det­te en per­son som ikke har fått snak­ket med and­re om det som fore­står: det å skul­le dø.

SET­TER PRIS På DI­REK­TE TALE

– På­rø­ren­de sy­nes nok det er vans­ke­lig å snak­ke om, de vil gjer­ne skjer­me den syke for snakk om dø­den. Jeg kan for­stå at det er ube­ha­ge­lig å snak­ke om. Det er selv­føl­ge­lig vel­dig in­di­vi­du­elt hvor­dan man hånd­te­rer syk­dom og død, men jeg tror det gjør godt når vi vå­ger å være di­rek­te. Jeg spør gjer­ne hva ved­kom­men­de ten­ker om det som fore­står. Om de er red­de for dø­den, for­tel­ler Jan­s­vik.

Hen­nes opp­le­vel­se er at de al­ler fles­te set­ter pris på en slik di­rek­te til­nær­ming. Ofte er det førs­te gang noen snak­ker med ved­kom­men­de om det­te te­ma­et.

– Jeg tror det er med på å ska­pe trygg­het og fø­lel­sen av å bli tatt på al­vor.

Wen­che Skoie Gab­ri­el­sen mis­tet sin mor før jul. Det skjed­de etter noen må­ne­ders syk­dom.

Hun for­tel­ler at hun snak­ket med sin mor om dø­den, mo­ren åp­net selv opp for sam­ta­len og hun snak­ket om at hun øns­ket å dø.

– Li­vet hen­nes på slut­ten bar preg av mye smer­ter og li­vet ble tungt, og slik øns­ket hun ikke å leve li­vet sitt, sier hun.

DI­REK­TE I BARNEHAGEN

Gab­ri­el­sen job­ber i en barne­hage, og der­for vant til en di­rek­te tale­form fra bar­na. Der­for had­de hel­ler ikke hun vans­ke­lig­he­ter med å snak­ke med sin mor om dø­den.

– Det var ikke ube­ha­ge­lig. Tvert imot var det en trygg­het også for meg å snak­ke om det, vite at hun ikke fryk­tet det som vil­le kom­me.

Og dø­den kom. Det sis­te døg­net var mo­ren ikke ved be­visst­het og bar­na hen­nes var sam­men med hen­ne til sis­te slutt.

– Vi mer­ket øye­blik­ket hun døde, pus­ten ble ro­li­ge­re og til slutt trakk hun sis­te ånde­drag. Det ble helt stil­le, og hun var borte. Hun for­and­ret også ut­se­en­de. Et sterkt øye­blikk jeg ikke vil­le vært for­uten.

Det blir taust i rom­met mens or­de­ne syn­ker inn. Men hun for­sik­rer oss at det var et fint øye­blikk, hun og søsk­ne­ne had­de vært med mo­ren hele vei­en.

Vi kom­mer inn på be­gra­vel­se og ri­tua­le­ne rundt det.

– Man­ge som kom­mer hit etter et døds­fall, har ikke kref­ter til å ten­ke på det. Og noen be­kym­rer seg for det prak­tis­ke. Får de til å sen­ke kis­ta ned i jor­da for ek­sem­pel, for­tel­ler Gul­brand­sen.

Hun går ut på gul­vet for å vise hvor­dan hun plei­er å in­stru­ere på­rø­ren­de om bru­ken av tau­et. – Når de ser hvor­dan det fore­går, at det ikke kan gå galt, blir de let­tet, sier hun.

VIL IKKE SE KIS­TA SENKES

Noen øns­ker ikke å være til ste­de ved gra­ven når kis­ta senkes.

– Det er jo det ver­ste for man­ge, det å skul­le se kis­ta for­svin­ne i jor­da. Så det hen­der at på­rø­ren­de sier at de vil at kis­ta skal stå ved gra­ven og at vi skal sen­ke den etter at de har gått. Men da for­kla­rer jeg hvor­for vi har den­ne prak­si­sen, og ber dem re­vur­de­re det å være til ste­de, sier Jan­s­vik.

Hun sier at når kis­ten senkes, un­der­stre­kes det fak­tum at det er den døde som for­la­ter oss som er i live. Der­som kis­ten blir «hen­gen­de i luf­ten» over gra­ven, kan det være vans­ke­lig å for­la­te ste­det. Når kis­ten er sen­ket, gir det en fø­lel­se av at man har fulgt sin kjæ­re «helt fram». Da er det enk­le­re å gå vi­de­re.

– Som of­test gjør den­ne for­kla­rin­gen at på­rø­ren­de er til ste­de når kis­ta senkes og er gla­de for det et­ter­på.

– Hva med dem som er til ste­de ved gra­ven? Det er ikke all­tid like lett å vite hva de skal gjø­re over­for på­rø­ren­de i dyp sorg?

– Min er­fa­ring er at på­rø­ren­de set­ter pris på et fast hånd­trykk og øye­kon­takt. Man bør se an det­te med å klem­me. Det kan i noen til­fel­ler bli for mye for på­rø­ren­de når fle­re ti­talls kom­mer og klem­mer ditt tåre­våte kinn igjen og igjen, sier Gul­brand­sen.

BER FOLK SI KONDOLERER

Jan­s­vik er enig i at man skal se an litt og at hånd­trykk er pas­sen­de, men hun har ikke opp­levd at klem­ming er et pro­blem for noen.

Hun me­ner dess­uten at folk ikke skal nøle med å si or­det «kondolerer», det la­tins­ke or­det for å «føle med».

– Det er jo et ord vi ikke er vant til å bru­ke til van­lig, kan­skje, men i den­ne sam­men­hen­gen er det et fint ord. Det er vel ikke noe an­net ord som kan er­stat­te «kondolerer», og når vi bru­ker det­te, slipper vi å fam­le med hva vi skal si, sier sokne­pres­ten.

Hun for­tel­ler at når på­rø­ren­de øns­ker at det i døds­an­non­sen skal stå «venn­ligst in­gen kon­do­lan­se ved gra­ven», så tar pres­ten det gjer­ne opp.

– Vi for­står at det er tungt og slit­somt å skul­le for­hol­de seg til man­ge men­nes­ker i en tung stund. Sam­ti­dig åp­ner den­ne stun­den for at både nære og be­kjen­te kan få ut­tryk­ke sin sorg og med­fø­lel­se – en an­led­ning som ikke byr seg si­den på til­sva­ren­de måte, sier Jan­s­vik og til­føy­er:

– Jeg tror det nes­te mø­tet blir enk­le­re der­som man har fått an­led­ning til å kon-

do­le­re ved gra­ven. Vi vet at man­ge sli­ter med en­som­het etter å ha mis­tet en av sine nære. Det at man in­vi­te­rer til en se­re­mo­ni som gir folk an­led­ning til å ut­tryk­ke med­fø­lel­se og støt­te, er en dør­åp­ner til vi­de­re kon­takt. Så selv om det er kre­ven­de å ta imot folks kon­do­lan­ser ved gra­ven, kan det hen­de det vil gjø­re godt i etter­kant.

STERKT MED KIS­TA

In­gen­ting av det­te var noe vans­ke­lig for Gab­ri­el­sen og hen­nes fa­mi­lie. – Det er selv­sagt utro­lig sterkt å se kis­ta senkes i jor­da. Da inn­ser du vir­ke­lig at det er over, din kjæ­re er borte for all­tid. Sam­ti­dig er det en vik­tig mar­ke­ring, da dro hun, sier hun.

Hel­ler ikke det med å få man­ge klem­mer gjor­de noe.

– Nei, jeg er en klem­mer, så det sat­te jeg bare pris på, smi­ler hun.

Det som der­imot var tøft for en­kel­te i fa­mi­li­en, var sy­nin­gen. Det å skul­le se sin beste­mor død.

– Ja, da nøl­te de. Jeg had­de jo sett hen­ne dø, så for meg var det jo na­tur­lig. Men for dem som ikke had­de sett et dødt men­nes­ke før, var det spe­si­elt. Sær­lig nå som det hand­let om et kjært men­nes­ke som had­de be­tydd så mye for dem i opp­veks­ten, sier hun.

Men det ble en fin stund li­ke­vel, og in­gen ang­ret på sy­nin­gen.

TIL­BYR TIL å SE DEN DØDE

Gul­brand­sen for­tel­ler at hun til­byr selv­sagt alle på­rø­ren­de å se den døde. Hun an­slår at halv­par­ten vil ha sy­ning.

– Den døde blir jo stelt så fint som mu­lig og så nært opp til slik ved­kom­men­de så ut i live.

– Hva sier du til bar­na?

– Jeg sier for ek­sem­pel at de kan røre den døde om de vil. Men at de godt kan hol­de en vok­sen i hån­da, ikke minst for å mer­ke at den hån­da er varm, mens hån­da til den døde er kald. Og at det er for­di han el­ler hun er død, for­tel­ler Gul­brand­sen.

Men noen vil ikke se den døde. Det kan hand­le om at de fryk­ter å få et min­ne om den døde som er an­ner­le­des enn slik ved­kom­men­de så ut le­ven­de. And­re sy­nes det er skrem­men­de.

– Og da bør man kan­skje ikke. Men de som li­ke­vel del­tar i sy­ning, plei­er ikke å ang­re, sier hun.

En gang har hun opp­levd å bli opp­søkt av en per­son som øns­ket å re­gis­se­re sin egen be­gra­vel­se ned til mins­te de­talj.

– Det kan være fint, men det er eks­tra fint når se­re­mo­ni­en er en vak­ker miks av av­dø­des og på­rø­ren­des øns­ker, sier Gul­brand­sen.

Hen­nes opp­le­vel­se er at når de på­rø­ren­de kjen­ner at det var en be­gra­vel­se i av­dø­des ånd, er det mest rik­tig.

VANSKELIGST MED SELV­MORD

Vi spør pres­ten hva det vans­ke­ligs­te i mø­tet med på­rø­ren­de er, og hun nø­ler

ikke med å si at det er i til­fel­ler med selv­mord.

– For de på­rø­ren­de er det fryk­te­lig vans­ke­lig. Man­ge sli­ter med skyld­fø­lel­se, hva kun­ne de gjort an­ner­le­des? Og noen øns­ker å hol­de skjult for om­gi­vel­se­ne at det hand­ler om selv­mord, for­tel­ler Jan­s­vik.

Hun me­ner det­te er den mest tabu­be­lag­te døds­år­sa­ken. – Jeg rå­der folk til å være åpen om det som har skjedd. Våge å for­tel­le. Kan­skje ikke nød­ven­dig­vis i døds­an­non­sen, men kan­skje i minne­ta­len, sier hun.

– Skal folk tør­re å spør­re de på­rø­ren­de di­rek­te om sli­ke ting?

– Det må man i så fall gjø­re med var­som­het. På­rø­ren­de mer­ker fort om man spør av om­sorg el­ler av nys­gjer­rig­het. Der­som man spør for å være en god støt­te, vil nok de på­rø­ren­de set­te pris på det.

Vi spør pres­ten om hun mer­ker for­skjell på tro­en­de og ikke-tro­en­de i mø­tet med dø­den?

– Ja, det er nok noe for­skjell. Tro­en­de er kan­skje mer vant til å snak­ke om dø­den gjen­nom sin prak­ti­se­ring av tro­en og li­vet vi tror på etter dø­den. De fø­ler nok en trygg­het på at de skal til et bed­re sted når de har gått bort. Hvor­for vi er her og hva som skjer etter det­te li­vet, er jo sta­dig te­ma i kir­ke­li­ge sam­men­hen­ger, sier Jan­s­vik.

SNAK­KER MED SIN FAR OM DØ­DEN

Vi ber Wen­che Skoie Gab­ri­el­sen for­tel­le hva hun lær­te av pe­rio­den med sin dø­en­de mor – og hvor­dan hun nå vil opp­tre over­for en far som også er ald­ren­de.

– Jeg opp­lev­de å være sam­men med hen­ne inn i hen­nes død som noe vel­dig vans­ke­lig, men sam­ti­dig vak­kert når det fore­gikk på den­ne må­ten. Hun bare sov­net inn og vi så det. Og jeg lær­te at hun sat­te pris på di­rek­te spørs­mål om det å dø, sier hun.

Så over­for sin far snak­ker hun na­tur­lig om dø­den der­som han vil.

Også over­for egne barn gjør hun det sam­me – hun vil ikke at dø­den skal være et tabu slik det er i man­ge fa­mi­li­er der man ald­ri snak­ker om slikt før et døds­fall.

– I barnehagen opp­le­ver vi at bar­na kan være spør­ren­de om dø­den, de spør di­rek­te og det er fint å und­re seg sam­men. De kan si at far­far er en­gel i him­me­len. Vi voks­ne har mye å lære av å snak­ke så na­tur­lig om det­te te­ma­et, sier Wen­che Skoie Gab­ri­el­sen.

VIL RIVE NED TABUER

I Kris­tian­sand har svært man­ge kon­fir­man­ter et møte med en prest og en grav­ferds­agent for å snak­ke om dø­den. Midt i rom­met står en tom kis­te for å mar­ke­re hva det hand­ler om.

– Vi gjør jo det­te for å snak­ke om det som før el­ler si­den inn­hen­ter oss alle, dø­den, men som vi er så red­de for å snak­ke om, sier le­der av Jøl­stad be­gra­vel­ses­byrå i Kris­tian­sand, Frank Ellef­sen.

Han for­tel­ler at tref­fet med ung­dom­me­ne va­rer 1,5 time der han snak­ker om hvor­dan den døde be­hand­les etter døds­fal­let og hva som er grav­ferds­agen­tens jobb.

– Vi vi­ser dem en film om hva vi kon­kret gjør. Et­ter­på spør de gjer­ne om alt rundt et døds­fall, man­ge av dem har jo ikke vært en be­gra­vel­se før, sier Ellef­sen.

Han sier de er var­som­me med å ikke gjø­re noe som kan stø­te ung­dom­me­ne el­ler de­res fore­sat­te.

FOTO: JARLE R. MARTINSEN

Vår sam­ta­le med sokne­prest Eva Marie Jan­s­vik, Wen­che Skoie Gab­ri­el­sen og grav­ferds­kon­su­lent Åse Gul­brand­sen fore­går på be­gra­vel­ses­by­rå­et i Man­dal. Her kom­mer på­rø­ren­de i en tung tid der de skal tak­le prak­tis­ke og men­ta­le ut­ford­rin­ger.

FOTO: JARLE R. MARTINSEN

Grav­ferds­kon­su­lent Åse Gul­brand­sen, sokne­prest Eva Marie Jan­s­vik og Wen­che Skoie Gab­ri­el­sen på kirke­går­den ved Man­dal kir­ke. De øns­ker mer åpen­het om dø­den som fort­satt kan være et tabu­be­lagt te­ma for man­ge.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.