Man­dal­s­jø­menn fun­net igjen på øde øy

28. ok­to­ber 1907 ble åtte sjø­menn fra Kris­tia­nia-bar­ken «Alex­and­ra» fun­net i live på den ube­bod­de øya San Cristo­bal i Gala­pa­gos. To av dem var fra Man­dal.

Faedrelandsvennen - - VITEN -

Den utro­li­ge be­ret­nin­gen om mann­ska­pets skjeb­ne og det bars­ke opp­hol­det på øya ble raskt en ny­het både i Nor­ge og res­ten av ver­den. I 1915 utga jour­na­lis­ten og for­fat­te­ren Alf Har­bitz bo­ken Mand­ska­pet fra bark «Alex­and­ra», ba­sert på kap­tein Emil Pe­ter­sens ned­skrev­ne be­ret­ning, som ennå fin­nes be­vart på Man­dal mu­se­um.

Etter de dra­ma­tis­ke og skrem­men­de opp­le­vel­se­ne på Gala­pa­gos­øy­ene, gikk kap­tein Pe­ter­sen ald­ri til sjøs igjen. Han valg­te en kar­rié­re som in­du­stri­grün­der. Sam­men med kjøp­mann Chr. A. Chris­ten­sen etab­ler­te han A/S Man­dal Spi­ger­fab­rik i 1913. Stu­er­ten, der­imot, seil­te vi­de­re. Hans sis­te på­mønst­ring var i 1926, som 68-åring, på skon­nert­ski­pet Thora av Man­dal. Hans livs­si­tua­sjon og skjeb­ne var ubarm­hjer­tig. Her er hans his­to­rie:

EN SJØMANNSFAMILIES TRA­GE­DIE

Gab­ri­el Abra­ham­sen ble født 10. sep­tem­ber 1858 på Vest­re Skogs­fjord uten­for Man­dal. Al­le­re­de da Gab­ri­el var 6 år gam­mel, døde mora, og han voks­te opp sam­men med fa­ren og tre eld­re søs­ken. I 1881, 22 år gam­mel, mønst­ret han på sku­ta «Eli­sa» fra Man­dal, og seil­te i fle­re år med den­ne på Eng­land og Skott­land. 14. de­sem­ber 1886 gif­tet han seg med Aase Hal­vors­dat­ter. De fikk tre barn: Kit­ty Hil­dur i 1893, Axel Tide­mann i 1897, og Gud­run Agathe i 1899. I til­legg vi­ser folke­tel­lin­gen for 1900 at Aase had­de en plei­e­dat­ter som het Sel­ma Mar­git og var 13 år.

I de­sem­ber 1902 for­la­ter Gab­ri­el fa­mi­li­en for å sei­le med sku­ta «El­fi» «paa lan­ge far­van­de». Som­mer­en året etter ble Aase sjuk og dør til slutt av lunge­be­ten­nel­se. Den 16-åri­ge plei­e­dat­te­ren Sel­ma Mar­git måt­te ta an­svar for de tre bar­na på 9, 6 og 4 år. Fa­mi­li­en fikk lo­sji hos søs­te­ren til Aase og man­nen hen­nes, ar­bei­der Lars Nil­sen, i Al­men­ning­ga­de. Selv om bar­na kun­ne kjø­pe mat­va­rer for 48 kro­ner må­ne­den ut­be­talt av «fa­de­rens re­der», ble det li­ke­vel umu­lig for dem å bo i Al­men­ning- ga­de. Lars Nil­sen had­de selv fire barn, og i en lei­lig­het med et væ­rel­se på 4 x 4 me­ter og et «li­det skraa­kam­mer» ble det umu­lig for 10 Men­nes­ker å opp­hol­de seg «Dag og Nat». I de­sem­ber 1904 ba skole­in­spek­tø­ren i Man­dal verge­rå­det gri­pe inn.

Etter at verge­rå­det had­de av­hørt både Sel­ma Mar­git og Lars Nil­sen samt fire vit­ner, der­iblant na­bo­er og bar­nas læ­rer­in­ne, ut­tryk­te alle at «det vil­de være bed­re for Bør­ne­ne, om de kun­de kom­me til et an­det Sted». Vi­de­re får vi vite at de to størs­te bar­na sjel­den kom på sko­len, de var ble­ke og mag­re, var skit­ne og had­de svært dår­li­ge klær. Na­bo­en kun­ne for­tel­le at det i hu­set hvor bar­na bod­de, var «en Ond Stank (...) som paa et Lo­kum (ute­do)». Læ­rer­in­nen sa til og med at jen­te­ne had­de ut­trykt øns­ke om å få lov til å kom­me på barne­hjem­met. Verge­rå­det kon­klu­der­te der­for med «For­søm­me­lig­hed» hos de­res «op­dra­ge­re». De to jen­te­ne fikk plass på barne­hjem­met, mens gut­ten ble satt bort til Pe­ter og Karo­li­ne Amund­sen i Kle­ven, som gjen­nom åre­ne tok imot fle­re plei­e­barn der fed­re­ne var sjø­menn. I alle til­fel­ler ble plei­e­barn­godt­gjø­rel­sen fra­truk­ket fed­re­nes hyre.

«ALEXANDRAS» SIS­TE REIS

I sep­tem­ber 1905 mønst­ret Gab­ri­el av full­rig­ge­ren «El­fi» og dro til­ba­ke til Man­dal, men det var­te ikke len­ge før han bega seg ut til sjøs igjen. I de­sem­ber 1905 mønst­ret han på kap­tein Pe­ter­sens bark «Alex­and­ra», og sam­men la de ut på den ulykk­sa­li­ge sjø­rei­sen. Via Stor­bri­tan­nia gikk fer­den til Aust­ra­lia og vi­de­re der­fra over Stille­ha­vet med kull for Pa­na­ma. I ok­to­ber 1906 seil­te ski­pet ut fra New­cast­le i Aust­ra­lia, og de førs­te uke­ne had­de man god bør øst­over mot Sør-ame­ri­ka. Men da «Alex­and­ra» nær­met seg kys­ten av Equa­dor stil­net vin­den to­talt, og far­tøy­et ble truk­ket til havs igjen av den så­kal­te Hum­boldt­strøm­men.

Etter fle­re uker med vind­stil­le hers­ket det myt­te­ri­stem­ning om­bord, og of­fi­se­re­ne måt­te gå med lad­de re­volve­re for å hind­re mis­nøy­en i å kom­me til ut­brudd. Stu­er­ten var den som skul­le hol­de or­den på be­hold­nin­ge­ne med drikke­vann og pro­vi­ant, og etter 163 i døgn i sjø­en kun­ne Gab­ri­el Abra­ham­sen om mor­ge­nen den 7. mai for­tel­le kap­tein Pe­ter­sen at det nå var un­der 100 li­ter drikke­vann igjen om­bord. Da mann­ska­pet nes­te mor­gen kun­ne skim­te Gala­pa­gos­øy­ene i det fjer­ne, var det ikke an­net å gjø­re enn å for­la­te ski­pet. Man måt­te kom­me seg til land for å unn­gå tørste­dø­den.

På ØDE øy

Mann­ska­pe­ne for­del­te seg i to liv­bå­ter. Den mins­te liv­bå­ten, som ble le­det av første­styr­man­nen, ber­get seg i sik­ker­het til en be­bodd øy. Her fikk de hjelp og for­sy­nin­ger, og etter noen da­ger fikk de frakt med en slupp til Equa­dor, og kom seg der­fra vi­de­re til Euro­pa.

Kap­tein Pe­ter­sens liv­båt, der også Gab­ri­el Abra­ham­sen var med, måt­te etter 12 døgn ta seg i land på øya San Cristo­bal. Etter få da­ger på øya ble liv­bå­ten knust av tide­van­net, og de måt­te liv­ber­ge seg på den ube­bod­de øya i over fem må­ne­der. Ter­ren-

get på øya var nær­mest ufrem­kom­me­lig, det var li­te fersk­vann, og man måt­te der­for i stor grad liv­nære seg på hav­skil­pad­der. In­nen de ble ber­get, om­kom både en tys­ker og en ame­ri­ka­ner fra mann­ska­pet.

GAB­RI­EL AN­TAS OMKOMMET

I Nor­ge an­så ikke sjø­farts­myn­dig­he­te­ne det «paakrævet at lade ut­sen­de en spec­iel expe­dition for at søke efter den for­svund­ne be­sæt­ning», og utpå høs­ten reg­net tro­lig re­der­ne med at mann­ska­pet var omkommet. I et verge­råds­møte 24. ok­to­ber 1907 ved­rø­ren­de vi­de­re for­sør­gel­se av de tre bar­na, opp­lys­te skole­in­spek­tø­ren at Gab­ri­el Abra­ham­sen «an­ta­ge­lig var af­gaa­et ved Dø­den».

Da re­de­ri­et ikke len­ger kun­ne ut­be­ta­le hyre til bar­na, måt­te Man­dal fat­tig­ve­sen over­ta for­sør­gel­sen. Verge­rå­det øns­ket dess­uten nå å sen­de søn­nen Axel Tide­mann til gutte­hjem­met «Ebe­ne­zer» i Kris­tian­sand, da den­ne in­sti­tu­sjo­nen tro­lig vil­le kre­ve mind­re be­ta­ling fra fat­tig­ve­se­net enn plei­e­mo­ren Karo­li­ne Amund­sen.

MANN­SKA­PET REDDES

Alle had­de li­ke­vel ikke gitt opp hå­pet om å fin­ne mann­ska­pet i live. Gjen­nom den nors­ke kon­su­len i Guayaquil, Equa­dor, be­kos­tet man­da­lit­ten Hans Erich­sen, som var bo­satt i Chi­le, ut­rust­nin­gen av et far­tøy som kun­ne gjen­nom­føre en om­fat­ten­de lete­ak­sjon. Og det var nett­opp det­te ski­pet stuert Gab­ri­el Abra­ham­sen så duk­ke frem bak en pynt uten­for mann­ska­pets leir­plass på San Cristo­bal 28. ok­to­ber 1907. «En skon­nert, en skon­nert», sang han ut. En­de­lig var det skip­brud­ne og hardt prøv­de mann­ska­pet red­det. Den 9. no­vem­ber kun­ne kon­su­la­tet i Guayaquil sen­de te­le­gram til myn­dig­he­te­ne i Nor­ge og for­tel­le at det savne­de mann­ska­pet fra «Alex­and­ra» var fun­net i live.

Rom­ju­len 1907 var Gab­ri­el Abra­ham­sen til­ba­ke i Man­dal, og den 29. de­sem­ber for­tal­te han om mann­ska­pets opp­le­vel­ser på Gala­pa­gos­øy­ene til Fædre­lands­ven­nen. Det nes­te halv­året ble Gab­ri­el i Man­dal, før han igjen måt­te dra til sjøs for å tje­ne til li­vets opp­hold for seg og sine tre barn. Han var nå 50 år gam­mel, men måt­te fort­set­te det bein­har­de sjø­manns­li­vet i nær­me­re 20 år til, før han i 1927, 69 år gam­mel, kun­ne mønst­re av for godt.

Gab­ri­els elds­te dat­ter for­lot barne­hjem­met i 1910, og fikk tje­nes­te hos stor­tings­mann og se­ne­re uten­riks­mi­nis­ter C. F. Miche­let, på ei­en­dom­men Bir­ke­li i Bærum. Søn­nen, Axel Tide­mann, ble væ­ren­de hos sine plei­e­for­eld­re i Kle­ven frem til 1913, før han til slutt etab­ler­te seg som ba­ker­mes­ter i Lyngdal. Plei­e­dat­te­ren, Sel­ma Mar­git, som for­tvi­let had­de for­sø­ket å ta seg av bar­na etter at mora døde, fin­ner vi i 1910 igjen som ka­dett ved Frel­ses­ar­me­enes Krigs­sko­le i Kris­tia­nia.

Etter å ha hatt sin ung­doms­tid i den tar­ve­ligs­te fat­tig­dom, og ikke mak­tet å hjel­pe sine små «ste­søs­ken», kun­ne hun nå ar­bei­de blant de al­ler mest verge­løse i sam­fun­net.

FOTO: STATS­AR­KI­VET

For­fat­te­ren og jour­na­lis­ten Alf Har­bitz fe­rier­te fle­re som­rer i Man­dal. Det var tro­lig slik han fikk tak i kap­tein Emil S. Pe­ter­sen ma­nu­skript som han ba­ser­te boka på. Il­lust­ra­sjo­nen vi­ser for­si­den av boka som kom ut i 1915. Det var ma­le­ren Ja­cob Søm­me som lag­de alle il­lust­ra­sjo­ne­ne til boka.

● Ar­tik­ke­len er skre­vet av

Tho­mas Ol­sen, ar­ki­var ved Stats­ar­ki­vet i Kris­tian­sand.

FOTO: NORSK MARITIMT MU­SE­UM

Foto av bar­ken Alex­and­ra der de to man­da­lit­te­ne var om­bord og måt­te for­la­te sam­men med res­ten av mann­ska­pet.

FOTO: MAN­DAL BIBLIOTEK / DBVA.NO

Ut­snitt av post­kort fra Man­dal, ca. 1905. I for­grun­nen ser vi by­de­le­ne Skå­ran, Støa og Øvre­byen. Det var i det­te om­rå­det bar­na til Gab­ri­el Abra­ham­sen bod­de da verge­rå­det grep inn.

DBVA.NO FOTO: MAN­DAL BYMUSEUM /

Emil So­fus Pe­ter­sen, født i 1864, gikk til sjøs i 1880, og tok etter hvert skip­per­ser­ti­fi­kat. Han seil­te i fle­re år som skips­fø­rer inn­til for­li­set med «Alex­and­ra» i 1907.

FOTO: MAN­DAL BYMUSEUM / DBVA.NO

Den ut­vand­re­de man­da­lit­ten Hans Erich­sen drev for­ret­nings­virk­som­het i Chi­le, og be­kos­tet lete­ak­sjo­nen som fant det savne­de mann­ska­pet fra «Alex­and­ra».

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.