Vi lu­rer dem påske­mor­gen

Faedrelandsvennen - - MENING - JAN PE­DER­SEN, Søg­ne SVEIN TAK­LE, pen­sjo­nert prest, Kris­tian­sand ANNIKA LINN VERDAL HOMME DAG THORBJØRNSEN

La dem slå oss i hjel på lang­fre­dag - vi lu­rer dem påske­mor­gen.

●● Det var bare en Kaj Munk som kun­ne si noe slikt i et dra­ma. Det skjed­de i skue­spil­let «Han sit­ter ved smelte­di­ge­len» fra 1938 i et opp­gjør med na­zis­men og Hit­ler. Kaj Munk had­de vært i sitt kjæ­re Berlin og sett for­vand­lin­gen fra 1933 til den­ne ja­nuar­da­gen i 1938, fra hu­ma­nis­tisk kul­tur til svi­ne­ri­et mot jø­de­ne, malt på bu­tikk­vin­du­er osv.

I lø­pet av 3 da­ger var dra­ma­et fer­dig. Han kjør­te fort til Kø­ben­havn for å få det opp­ført på Det Kgl. Tea­ter. Men nei:dans­ke­nes re­gje­ring la ned for­bud, for­di Hit­ler­sty­ret i Berlin vil­le be­trak­te det som en uvenn­lig hand­ling mot dem.

Til Nor­ges ære, tur­de vi det! Det nors­ke teat­ret la­get ver­dens­pre­miere i april 1938! Uten­riks­mi­nis­ter Halv­dan Koht og Kaj Munk satt i sa­len. Topp­kri­tikk fra Dag­bla­det til Af­ten­pos­ten!

Den­ne over­skrifts­re­plik­ken er ut­talt av den gam­le bis­kop i styk­ket mot den brau­ten­de na­zist. Hans hele re­plikk var vi­de­re: «… La dem bare slå i hjel! Oss dog in­gen død kan døde». For vi krist­ne tror ikke på dø­den, men på Je­sus Kris­tus, og den som tror på Ham, skal leve, om han enn dør. Dra­ma­et ble en suksess. Det ble tid­lig opp­ført i Stock­holm, og utpå høs­ten tur­de Dan­mark å kom­me etter! Kan­skje det er på tide at Det nors­ke teat­ret la­ger en re­pri­se i 2018, åtti år etter? ●● Men til slutt slår de fast at ”det er bi­bel­tolk­nin­gen som til sist skal be­grun­ne de end­rin­ger som gjø­res, ikke livs­er­fa­rin­gen”. Med and­re ord – det gjel­der ikke så mye ”å bry­tes mot” som ”å ha for­rang frem­for”. Det­te gir oss som krist­ne be­gren­set rom for - med inn­sikt, em­pa­ti og livs­er­fa­ring - å kun­ne drøf­te etis­ke spørs­mål.

Vi er alt­så eni­ge et styk­ke på vei, men med nok­så ulik ak­sen­tu­e­ring. El­lers er det på­fal­len­de at kon­ser­va­ti­ve teo­lo­ger så lett an­kla­ger an­ner­le­des ten­ken­de for å mang­le dek­ning i Skrif­ten.

Selv prø­ver jeg å la Je­sus leg­ge pre­mis­se­ne i etis­ke spørs­mål. Han stod opp for de sva­ke, ufrie, syke og fat­ti­ge. Og for alle som av uli­ke grun­ner falt uten­for el­ler som and­re så ned på. Han an­kla­get fa­ri­se­er­ne for å leg­ge byr­der på folk, som de ikke selv or­ket å bære. Han sa at sab­ba­ten var til for men­nes­ket – ikke om­vendt. Og han vis­te med det­te at men­nes­ker er vik­ti­ge. Til og med vik­ti­ge­re enn Guds bud!

Med grense­løs kjær­lig­het og gjen­ta­gen­de til­gi­vel­se møt­te han skrø­pe­li­ge men­nes­ker som var tyn­get av skam og selv­for­akt. Han eks­klu­der­te in­gen som øns­ket å føl­ge ham.

I dag har kon­ser­va­ti­ve teo­lo­ger en lei tendens til å gjø­re det mot­sat­te.

Jeg opp­le­ver det der­for ure­de­lig av Bar­bo­sa da Sil­va og Fjeld å plas­se­re meg på et for meg helt frem­med teo­lo­gisk stå­sted: ”Bi- Han ven­tet f eks - som et men­nes­ke av sin tid og slik det var van­lig blant de førs­te krist­ne - at Je­sus snart skul­le kom­me igjen. Han men­te der­for at det var best at de unge, i lik­het med ham selv, lot være å gif­te seg! Med and­re ord - Pau­lus´ tids­ho­ri­sont strakk seg ikke så langt. Og nep­pe tenk­te han, at hans lei­lig­hets­brev til me­nig­he­ter i det førs­te år­hund­re skul­le bli en vik­tig del av kir­kens skrift­sam­ling. Uan­sett tror jeg at man­ge i dag litt for lett­vint snak­ker om alle ord og av­snitt i bre­ve­ne hans som ”Guds kla­re ord”.

Kan­skje for med kla­re reg­ler å gjø­re det en­kelt for seg selv. Men dess­ver­re har det­te of­te blitt svært så vans­ke­lig for man­ge and­re! hand­ler tros­fri­het. Det me­ner jeg at den Nors­ke kir­kes påske­vand­ring for barne­hage­barn også gjør. Nett­opp for­di barne­hage­barn de­fi­ni­tivt er for små til å for­stå re­li­gion og udis­ku­ta­belt ute av stand til kilde­kri­tikk av in­for­ma­sjon de får av men­nes­ker de sto­ler på.

Det er utro­lig ky­nisk å ap­pel­le­re til barn på den­ne må­ten i for­søk om å spre sin egen tro og det får dess­uten Den nors­ke kir­ken som in­sti­tu­sjon til å vir­ke de­spe­rat på den må­ten at de mi­sjo­ne­rer til men­nes­ker som er i mo­den al­der til å tro på jule­nis­sen og tann­fe­en. tar inn pen­ge­ne til mil­jø­et som av­gift ved ny­salg av bi­ler. I til­legg ikke minst som av­gift på ben­sin og die­sel.

Da be­ta­ler alle i for­hold til bru­ken av bi­len, og der­med også for det de slip­per ut av for­uren­sen­de ka­rak­ter. Da kan de også dif­fe­ren­siere om det er ben­sin el­ler die­sel, ren el-bil el­ler hy­brid.

Kan ikke for­stå at det­te må være en langt mer rett­fer­dig ord­ning for sam­fun­net sett un­der ett i den­ne for­bin­del­se. Da slip­per man også å erg­re seg over at bom­pen­ger går til an­net enn nye og sik­re­re vei­er som alle er tjent med.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.