Et le­ven­de håp

Faedrelandsvennen - - NÆRT -

1. Pet. 1, 3-9

Jeg sy­nes det bes­te ved å være kris­ten, er hå­pet. Håp er vik­tig. Uten håp blir alt håp­løst. Da fal­ler vi sam­men. Hå­pet gir mot og kref­ter når li­vet er tungt. Det er et an­ker­fes­te når det stor­mer rundt oss. Det har ster­ke kref­ter i seg. Så len­ge vi har håp, hol­der vi mo­tet oppe. Det krist­ne hå­pet hand­ler om det Je­sus har lo­vet oss. Da han sto opp fra dø­den, vis­te han at det sam­me skal skje med oss. Han har ord­net en arv for oss som ald­ri for­går, ald­ri vis­ner el­ler skit­nes til. Den er gjemt i him­me­len for li­vet etter det­te. Både ved døpe­fon­ten og ved gra­ven; ved star­ten og ved slut­ten av li­vet, ly­der dis- se or­de­ne fra Pe­ters brev: «Lo­vet være Gud vår Her­re Jesu Kris­ti Far, som i sin rike mis­kunn har født oss på ny og gitt oss et LE­VEN­DE HÅP, ved Je­sus Kris­ti opp­stan­del­se fra de døde» Hold fast på hå­pet. Det har livs­evne i seg. Det kan hol­de oss oppe gjen­nom alt.

Not­to Thel­le sier: «Hvis det er sant at ver­den er teg­net med kor­sets tegn, er til­væ­rel­sens in­ners­te fib­re la­det med håp. For kor­set er i pakt med li­vet selv: smer­te og for­soning.»

MET­TE B. STOVELAND,

Pen­sjo­nert dia­kon, Kris­tian­sand

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.