Le Pen kan vin­ne selv om hun ta­per

Søn­dag gjør Marine Le Pen etter alt å døm­me et godt valg. Men mye lig­ger til ret­te for et enda bed­re valg nes­te gang.

Faedrelandsvennen - - MENING - vidar udjus PO­LI­TISK RE­DAK­TØR vidar.udjus@fvn.no - 952 43 505

m ari­ne Le Pen har gjort en im­po­ne­ren­de jobb. Hun le­der det som re­krut­te­rer bre­dest so­si­alt av alle de frans­ke par­ti­ene. Hun le­der det som kan­skje er Frank­ri­kes størs­te par­ti. Og hun le­der det som helt sik­kert er Euro­pa størs­te høy- re­po­pu­lis­tis­ke par­ti.

Der­for hand­ler val­get søn­dag om hen­ne. Hele Euro­pa ser på Marine Le Pen. De fles­te med frykt. Det frans­ke pre­si­dent­val­get er den størs­te tes­ten hit­til for Euro­pas li­be­ra­le de­mo­kra­ti­er. Kla­rer de å stå mot de høyre­po­pu­lis­tis­ke par­ti­enes frem­marsj?

Sam­ti­dig må det sies at de mer etab­ler­te par­ti­ene har gjort det en­kelt for Marine Le Pen. De som hun for­ak­te­lig kal­ler eli­ten, har opp­ført seg nett­opp som det. Den ene po­li­tis­ke skan­da­len har av­løst den and­re. Toppo­li­ti­ke­re har be­hand­let stats­kas­sa som sin egen lomme­bok. D en tid­li­ge­re stor­fa­vo­rit­ten Fran­cois Fillon, som re­pre­sen­te­rer det kon­ser­va­ti­ve par­ti­et Re­pub­li­ka­ner­ne, er un­der etter­forsk­ning for å ha latt både kone og barn gå på fete offentlige løn­ner, uten å ha ut­ført de po­li­tis­ke job­be­ne de ble be­talt for. På top­pen av det hele har han ikke an­sten­dig­het til å trek­ke seg. Hans parti­fel­le og tid­li­ge­re pre­si­dent Ni­co­las Sar­ko­zy er be­fengt med så man­ge kor­rup­sjons­skan­da­ler at de fles­te fransk­menn har gitt opp å føl­ge med. Hans for­gjen­ger og parti­fel­le Jac­ques Chi­rac ble dømt for mis­bruk av offentlige mid­ler.

I et land der po­li­tik­ken opp­fat­tes som en lu­kra­tiv leve­vei, er sann­he­ten stor i or­de­ne fra tid­li­ge­re stats­mi­nis­ter Alain Jup­pe: Bare dø­den kan av­slut­te en po­li­tisk kar­rie­re i Frank­ri­ke. Jup­pe er selv dømt for korrupsjon.

I det­te rotte­rei­ret er det stort rom for en som hev­der å hev­der å kjem­pe mot eli­ten og dens pri­vi­le­gi­er. Det sto­re pa­ra­dok­set er at Marine Le Pen selv an­kla­ges for å ha tatt imot alt­for mye pen­ger fra Europa­par­la­men­tet, hvor hun er inn­valgt. Men det ser ut til å prel­le av på hen­ne. Også her har hun klart å frem­stil­le seg som of­fer. I til­legg er det tun­ge sam­funns­for­hold som pe­ker i Le Pens ret­ning: Fi­nans­kri­sen mer­kes ennå. Skat­te­ne er blant de høy­es­te i den vest­li­ge ver­den. Næ­rings- li­vet er så gjen­nom­re­gu­lert at det hem­mer ny­skap­ning. Le­dig­he­ten er sta­bilt høy. Ung­doms­le­dig­he­ten skrem­men­de høy. Den so­sia­lis­tis­ke pre­si­den­ten Fran­cois Hol­lan­de er histo­risk upo­pu­lær. Og EU, som er en skyte­ski­ve for Marine Le Pen, pla­ges med Brexit, gresk stats­gjeld og ue­nig­het om for­de­ling av flykt­nin­ger.

På top­pen av alt det­te har spen­nin­ge­ne økt mel­lom den frans­ke re­pub­lik­kens se­ku­la­ris­me og islam. Og isla­mis­tis­ke ter­ror­an­grep har rys­tet både Nice, Pa­ris og hele det frans­ke sam­fun­net. Også det­te har Marine le Pen ut­nyt­tet, men på en langt lis­ti­ge­re måte enn sin far. Par­ti­grun­de­ren Jean Ma­rie Le Pen gjor­de ra­sis­tis­ke ut­fall til sitt vare­mer­ke. Han er fle­re gan­ger dømt for hate­ful­le yt­rin­ger. M ari­nes re­to­rikk er en helt an­nen. Hun snak­ker om inn­vand­rin­gens ut­ford­rin­ger for re­pub­lik­kens grunn­leg­gen­de ver­di­er, se­ku­la­ris­me, like­stil­ling og trygg­het i nær­mil­jø­ene. Sam­ti­dig mar­ke­rer hun kla­re stand­punk­ter i vik­ti­ge sym­bol­sa­ker, som da hun nek­tet å dek­ke seg til med et skjerf un­der et møte i Li­ba­non, og i ste­det kan­sel­ler­te mø­tet.

Det­te har ført til en stor de­batt i Frank­ri­ke: Har Marine Le Pen egent­lig end­ret Na­sjo­nal Front, el­ler bare re­to­rik­ken? Jo len­ger man kom­mer ut på venstre­si­den, desto ster­ke­re me­ner man at det kun er re­to­rik­ken som er for­and­ret. Men nett­opp venstre­si­dens politikk er det i alle fall åpen­bart at Marine Le Pen har ko­piert på det øko­no­mis­ke om­rå­det. Hun kre­ver mer

stat­lig sty­ring i øko­no­mi­en, ar­gu­men­te- rer mot det hun kal­ler «urett­fer­dig kon­kur­ran­se» fra ut­lan­det og ad­va­rer mot kutt i vel­ferds­ord­nin­ger (for fransk­menn). Hun har også tatt et grunn­leg­gen­de opp­gjør med sin far gjen­nom å eks­klu­de­re ham fra par­ti­et han grunn­la. L ike fullt har Marine Le Pens par­ti vi­dere­ført ho­ved­sa­ke­ne fra Jean Ma­rie Le Pens par­ti: Na­sjo­na­lis­me, anti-inn­vand­ring og anti-es­tab­lish­ment. Dat­te­ren er så ab­so­lutt til å kjen­ne igjen for fa­rens vel­ge­re. Men det er også hen­nes størs­te pro­blem: Hun har ikke klart å gjø­re par­ti­et stue­rent nok til å kun­ne vin­ne et pre­si­dent­valg - ennå.

For selv om hun gjør et godt valg søn­dag, kan­skje til og med blir størst i førs­te run­de, er det svært få som tror hun har noen mu­lig­het i and­re valg­om­gang. Valg­ord­nin­gen med to om­gan­ger har sine aner helt til­ba­ke til 1820-åre­ne. Hen­sik­ten var å for­hind­re at eks­tre­mis­ter skul­le vin­ne. Vel­ger­ne skul­le få en sjan­se til å ten­ke seg om en gang til. Der­for sies det at man i førs­te valg­om­gang stem­mer for den kan­di­da­ten men øns­ker. I and­re valg­om­gang stem­mer man mot den kan­di­da­ten man fryk­ter. I 2002 fikk Jean Ma­rie Le Pen er­fa­re det sis­te. Etter å ha sjokkert en hel na­sjon og et helt kon­ti­nent ved å kom­me til fi­na­len i pre­si­dent­val­get, ble han knust i and­re valg­om­gang. 82 pro­sent stem­te mot ham.

Spørs­må­let er hvor man­ge som stem­mer mot hans dat­ter den­ne gan­gen. Men for Marine Le Pen kan selv et ne­der­lag bli til sei­er - på litt sikt. Må­lin­ge­ne har blitt sta­dig jev­ne­re i inn­spur­ten. Men de fles­te vi­ser at fi­nale­om­gan­gen blir et opp­gjør mel­lom Le Pen og det nye stjerne­skud­det Emmanuel Macron. Han er uav­hen­gig av de to sto­re par­ti­ene, Re­pub­li­ka­ner­ne og So­sia­lis­te­ne. Det er hans for­del, og det kan bli hans bane. M acron spil­ler be­vist på at han ikke re­pre­sen­te­rer det gam­le to­parti­sys­te­met. Der­med fav­ner han bredt. Men skul­le han vin­ne pre­si­dent­val­get 7. mai, ven­ter par­la­ments­valg en må­ned se­ne­re. Der ty­der mye på at nett­opp de to gam­le par­ti­ene igjen vil bli sto­re. De har det bes­te parti­ap­pa­ra­tet uto­ver lan­det, og de har hjelp av valg­ord­nin­gen hvor det størs­te par­ti­et i hver valg­krets vin­ner man­da­tet.

Hva gjør pre­si­dent Emmanuel Macron i en slik si­tua­sjon? Prø­ver han å kjø­re gjen­nom sine li­be­ra­le øko­no­mis­ke re­for­mer? Alle som har prøvd det tid­li­ge­re, har blitt møtt med opp­tøy­er, strei­ker og so­si­al uro. Macron kan i til­legg bli møtt med et fiendt­lig inn­stilt par­la­ment. Der in­gen har in­ter­es­se av at han lyk­kes. Tvert imot. Et par­la­ment do­mi­nert av de gam­le, etab­ler­te par­ti­ene vil ha in­ter­es­se av at Macron fei­ler. I så fall mel­der spørs­må­let seg: Hvis nes­te pre­si­dent­valg blir preget av fem år med po­li­tisk hand­lings­lam­mel­se og so­si­al uro, hvem vil tje­ne mest på det?

Tro­lig hun som tro­lig ikke går helt til topps i det­te val­get.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.