Ikke ring meg. Jeg tas­ter deg

Vi tras­ker rundt som hode­løse høns, med blik­ket fes­tet på te­le­fo­nen. Kom­mu­ni­se­rer som bare rak­ke­ren, men med tas­ta­tu­ret som mel­lom­mann. Jeg els­ker det – og jeg ha­ter det.

Faedrelandsvennen - - MENING -

Jeg vil­le ald­ri vært det di­gi­ta­le li­vet for­uten. Li­ke­vel har det har tatt fra meg noe.

Jeg sit­ter i so­fa­en en fre­dags­kveld, med en usunn knekk i ryg­gen og en Troi­ka i kjef­ten. Tv-en sur­rer i bak­grun­nen, fing­re­ne hvi­ler på tas­ta­tu­ret, og blik­ket vand­rer vek­sel­vis mel­lom en stor og en li­ten skjerm. Jeg li­ker litt her og kom­men­te­re litt der. De­ler et bil­de av en bloms­ter­kvast og ven­ter på re­ak­sjo­ne­ne. Ut­veks­ler noen lin­jer med et par til­fel­di­ge Face­bo­ok-ven­ner, og gra­tu­le­rer dagens syv burs­dags­barn. Det har vært en tra­vel kveld, men når jeg leg­ger meg, er det med viss­het om at kom­mu­ni­ka­sjo­nen i so­sia­le medi­er mest av alt har vært uso­si­al og uper­son­lig.

Min førs­te mo­bil­te­le­fon fikk jeg en gang på midt­en av 90-tal­let. En Mo­toro­la med an­ten­ne – på stør­rel­se og vekt med ei mid­dels melke­ku. Måt­te løf­tes med to hen­der, og lå pa­ra­dok­salt nok hjem­me når jeg gikk ut. Enn så lenge had­de in­gen for­talt meg at jeg skul­le føle meg na­ken og ale­ne om jeg for­lot hu­set uten. Jeg had­de ikke lært at jeg treng­te mo­bil – for å være mo­bil. Etter det fulg­te tjue år med glø­den­de ører og vann­blem­me på Sms-tom­me­len. Helt til det sa stopp.

Nå rin­ger jeg ikke til and­re enn min mor, bil­verk­ste­det og sus­his­jap­pa. Alle and­re te­le­fon­sam­ta­ler er sjeld­ne og plan­lag­te. Jeg snak­ker mind­re og mind­re i te­le­fo­nen. Fore­trek­ker Mes­sen­ger, luk­ke­de Face­bo­ok-grup­per og e-post. I nø­den ei tekst­mel­ding. Bru­ker so­sia­le medi­er til å hol­de meg opp­da­tert på and­re men­nes- kers liv – og til å gjø­re dem opp­merk­som på mitt. Tren­ger ikke rin­ges – tren­ger ikke tref­fes.

Den di­gi­ta­le hjelpe­mid­del­sen­tra­len fjer­ner all på­tvun­gen kjed­som­het. Kik­ker du deg rundt på bus­sen, ser du bøy­de nak­ker og høye skuld­re. Vi klam­rer oss fast til en 5-tom­mers Led-be­lyst re­tina­skjerm. Går glipp av alt vi pas­se­rer og alle vi de­ler det med. Mer­ker ikke at gut­ten i nabo­se­tet grå­ter – el­ler at den spreng­gra­vi­de tren­ger et sete. Vi bru­ker hvert mi­nutt av den le­di­ge ti­den – vente­ti­den og fri­ti­den – til å tas­te. Det vir­ke­li­ge li­vet er­stat­tes bit for bit av bær­bar un­der­hold­ning og di­gi­ta­le hjelpe­mid­ler. Vi er til­gjen­ge­li­ge selv når vi er util­gjen­ge­lig. Sva­rer på lyd­løse pling – og gir tom­mel opp til et hjemme­bakt brød el­ler dagens tolv­te sol­opp­gang.

●● Men hva skjer når vi er­stat­ter an­sikts­ut­trykk og kropps­språk med smile­fjes og hjer­ter? Stemme­vo­lum med CAPS LOCK, og blikkon­takt med in­gen­ting. Når vi grå­ter og ler med emo­jis, og dis­ku­te­rer både jobb og kjær­lig­het i en­de­lø­se taste­trå­der. Når vi tref­fes på nett, men ikke i vir­ke­lig­he­ten. Når vi ikke hø­rer stem­mer – kun våre egne taste­trykk. Munn og ører blir mind­re vik­ti­ge. Fing­re og øyne tar over mer og mer av kom­mu­ni­ka­sjo­nen.

●● Jeg vil­le ald­ri vært det di­gi­ta­le li­vet for­uten. Li­ke­vel har det har tatt fra meg noe. Ev­nen til å stir­re tomt ut i kjed­som­he­ten – uten å er­stat­te ti­den med tanke­tom­me taste­trykk. Ev­nen til å dele lan­ge øye­blikk med et an­net men­nes­ke – uten å sjek­ke Face­bo­ok i smug. Ev­nen til å pro­kla­me­re kjær­lig­het el­ler kon­fron­te­re vre­de – uten å gjem­me meg bak et tas­ta­tur. Og ev­nen til å kob­le av – uten å være til­gjen­ge­lig. Den di­gi­ta­le kom­mu­ni­ka­sjo­nen har blitt et sub­sti­tutt for ekte men­nes­ker og ekte tid.

●● Jeg har ald­ri hatt kon­takt med så man­ge men­nes­ker som jeg har ak­ku­rat nå. Li­ke­vel er kom­mu­ni­ka­sjo­nen mer frem­med­gjø­ren­de enn noen gang. Vi tren­ger ikke log­ge av alt, men vi må log­ge på den de­len av li­vet som skjer mel­lom men­nes­ker og ikke mel­lom tas­ta­tu­rer. Jeg må i alle fall det, og jeg hå­per jeg hus­ker pass­or­det.

●● Ikke tast meg. Jeg rin­ger deg.

eva kvel­land Eva er 37 år, man­da­litt og kris­tian­san­der på sin hals, og tørr­lagt po­li­ti­ker. Hun le­ver for gode for­mu­le­rin­ger og job­ber i kom­mu­ni­ka­sjons­by­rå­et Ord­kraft. På fri­ti­den vand­rer hun gate­langs på Lund, spa­rer til trede­møl­le og kla­ger på språk­lig for­fall i so­sia­le medi­er.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.